Fanget opp av
Stikkord: tur

Kan ikke vente / Can not wait

Kan ikke vente / Can not wait

Karate-Kari

English below

Jeg kan ikke vente med å leve, for livet venter ikke. Og jeg kan ikke vente med å oppleve alt som livet byr på fordi jeg venter på å bli frisk. Derfor gjør jeg det nå, og med hjelpemidler som gir muligheter. Det er mye jeg ikke kan gjøre, men det er også mye jeg kan gjøre!

Dette ble faktisk en temmelig impulsiv tur ned til sjøen nedenfor oss. Jeg kjente meg urolig, ville ikke vente. Og siden jeg kjørte ned med den elektriske scooteren, ble jeg ikke så sliten av turen ned dit. Kunne heller bruke energien på å rusle rundt nede på stranda, drikke te og slappe av på en benk sammen med Bjørn. Normalt hadde hjemturen gjort meg veldig utmattet, men med scooteren gikk det som en drøm.

Det fristet ikke å svømme ut til hoppeslottet lenger ute i sjøen. Vannet var kaldt, og vi hadde muligens druknet på vei ut dit. Men den lille høstturen i fjæra bød uansett på lek og moro. Og kreativitet, som du ser av bildene. 🙂

Balansekunstneren Bjørn / The balance artist Bjørn
Bjørn sjekker hvordan det føles å ligge i flukt med steinene / Bjørn checking out what it is like to be in line with the rocks

English:

I can not wait, I can not put life on hold, because life will not wait for me. And I can not postpone experiencing all that life has to offer because I am waiting to get well. That’s why I do it now, and with aids that provide opportunities. There’s a lot I can not do, but there is also a lot I can do!

This was actually a pretty impulsive trip down to the sea very close to where we live. I felt restless, did not want to wait. And because I used the mobility scooter I did not get so tired of the trip going down there. Instead I could use my energy on strolling around down at the beach, drinking tea and relaxing on a bench with Bjørn. Normally the trip home would have made me very fatigued, but with the scooter it went like clockwork.

I was not tempted to swim out to the bouncy castle further out at sea. The water was cold and we would possibly have drowned on the way out. Anyway, the little autumn trip down to the seaside brought about a little playing and fun anyway. And creativity, as you can see from the pictures. 🙂

Fru Sjøgress har pyntet seg / Mrs Seaweed has dressed up
Hansbakkfjæra
Høst i fjæra / Autumn down by the sea
Takket nei til elektrisk scooter / Said no thanks to mobility scooter

Takket nei til elektrisk scooter / Said no thanks to mobility scooter

English below

På tur i nærområdet / A nice trip down by the sea

Vi hadde en fantastisk tur i nærområdet vårt, samboeren min og jeg. Jeg på elektrisk scooter, han til fots. For en super måte å gi han litt trim på! Jeg justerte tempoet hans med å skru opp og ned farten på scooteren, slik at han fikk variere mellom rolig gange og løpetempo.

Da ergoterapeuten kom på besøk hjemme hos meg, var det fordi jeg ønsket meg en arbeidsstol som kunne gjøre hverdagen enklere for meg. Jeg fortalte og forklarte henne om mine funksjonsnedsettelser og hvilke utfordringer jeg møter i hverdagen. Hun foreslo at jeg i tillegg kunne søke om å få en elektrisk scooter, som jeg kunne dra på turer med og på den måten utvide aktivitetsradiusen min. Jeg svarte ganske bestemt nei, for jeg tenker jo ikke på meg selv som SÅ handikappet.

Neste gang ergoterapeuten kom innom, hadde jeg tenkt meg litt om. Flere jeg kjenner har sagt at jeg må bli flinkere til å ta imot hjelp. Jeg skjønner at jeg sier nei takk til muligheter når jeg vil at alt bare skal være som før, så kanskje er det på tide å innse konsekvensene av at ikke alt er som før. Jeg har slitt med bekkenløsning og gangvansker i 24 år, og ME i 12 år med bl.a. utmattelser og smerter som gjør at jeg ikke kan gå langt. Jeg kan ikke dra på lange fjellturer, som før, men kanskje bør jeg være glad og takknemlig for at jeg faktisk kan dra på kortere turer også.

Derfor ble det til at ergoterapeuten søkte om elektrisk scooter til utprøving for meg. Da den kom, ble hun med på en prøvetur. Hun ble litt skremt av at jeg ville prøve meg i ulendt terreng med røtter og hellende stier, ned en stupbratt bakke, og jeg kjørte meg fast i sanda på stranda. Men enden på historien er at jeg har en scooter stående i oppgangen vår til min disposisjon! Blir du med på tur? 😀

Link til facebook-siden min: https://www.kariengesvik.no/

På tur med min elektriske scooter / My mobility scooter and I

English:

My partner and I had a very nice trip down by the sea in the area where we live. Me on the mobility scooter, him on foot. What a great way to give him some proper exercise! I adjusted his rapidity by turning up and down the speed of the scooter, so that he could vary between leisurely strolling along and running quite fast.

When the occupational therapist paid me a visit at home, it was because I wanted an office chair that could make everyday life easier for me. We talked and I explained to her about my disabilities and what challenges I face in everyday life. She suggested that I could also apply for a mobility scooter, which I could use when going for trips and thus expand my personal activity radius. I said no, definitely no, because I do not think of myself as THAT handicapped.

The next time the occupational therapist came by, I had given it some thought. Several people I know have said that I need to become better at accepting help. I understand that I say no thanks to opportunities when I want everything to be just like before, so maybe it’s time to realize the consequences of the fact that not everything is like before. I have struggled with pelvic pains and walking difficulties for 24 years, and for 12 years I’ve had ME with exhaustion and fatigue that make me unable to walk very far. I can not go on long mountain hikes like I used to, but maybe I should be happy and grateful that I can actually still go for shorter trips.

Therefore, the occupational therapist applied for a mobility scooter for me, which I could keep and test out for a while. When it arrived Hilde joined me for a test drive. She was a little worried because I wanted to try my hand at rough terrain with roots and sloping paths, down a steep hill, and I got stuck in the sand on the beach. But the end of the story is that I have a scooter parked under the stairs at the entrance at my disposal! Would you like to join me for a trip? : D

Link to my facebook page: https://www.kariengesvik.no/

Plaza de España

Plaza de España

Norsk:
(English further down)

En tur er en tur, og denne gangen ble det en tur til Plaza de España sammen med Bjørn. Arroyo de la Miel ligger en kort kjøretur fra der vi bor, og jeg liker å kjøre denne veien. Føler meg litt spansk og kjenner meg hjemme i dette området når jeg suser avgårde i min spanskregistrerte bil. Uten bilen hadde jeg vært ganske husbunden, og ikke kommet meg noen steder. Er supertakknemlig for min lille «sunset orange»!

Etter å ha plassert bilen i en parkeringsgarasje i Arroyo de la Miel, spaserte vi opp i hovedgata. Her var det mange med munnbind, flere med hakebind, skjeggbind og albuebind, hvorav de siste utgavene kanskje hadde misforstått bruken av munnbindet. Koronasmitte her i Spania er høyere enn hjemme i Norge, og vi unngår store folkeansamlinger. Vi følte oss straks mer avslappet og trygge på Plaza de España. Denne koselige bakgården ligger litt bortgjemt fra hovedgata og kan by på gammel andalusisk historie og en avslappende atmosfære. Bar Plaza España ble en naturlig destinasjon for kveldens utflukt.

Det ble en kopp «té negro» på meg, mens Bjørn rakk både sangria og øl i løpet av tekoppen min. Det var nok lurt med påfyll av drikke, siden utetemperaturen var lik kroppstemperaturen vår denne kvelden. Imponerende nok taklet Bjørn fint å ha på langermet skjorte. Kjolen min måtte til tørk da vi kom tilbake.

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg, er min nye «hobby» å ta turer i miniatyrformat i nærmiljøet, og vi var hjemme igjen godt innenfor et tidsvindu på en til to timer. Og uten store fysiske utskeielser. Min forrige miniatyrtur kan du lese om HER.

English:

A trip is a trip, and this time I went to Plaza de España together with Bjørn. Arroyo de la Miel is situated a short drive from where we live, and I quite like driving along this road. I feel kind of Spanish and at home in this area when I rush off in my Spanish-registered car. Without the car I would have been pretty housebound, and not able to get anywhere. I am really grateful for my little «sunset orange»!

After having parked in a parking garage in Arroyo de la Miel we strolled up to the main street. A lot of people were wearing face masks, even more had chin masks, beard masks and elbow masks, of which the last-mentioned ones may have misunderstood the use of face masks. The rate of people with corona here in Spain is much higher than in Norway and we avoid large crowds of people. We instantly felt more relaxed and safe at Plaza de España, which is a delightful small square tucked away off the main pedestrianized area. Plaza de España has retained a sleepy Andalusian atmosphere, and it became a natural destination for the excursion this night.

I had a «té negro», and while I was enjoying my tea Bjørn managed to drink both a sangria and a lager. A few drinks was a good idea as the outdoor temperature was equal to our body temperature. Impressively, Bjørn handled wearing a long-sleeved shirt very well that night. I had to put my dress up on the line to dry when we got back.

As I wrote in my previous blog post my new «hobby» is to take miniature trips in the local community, and we were back home well before a limit of one – two hours. And without requiring major physical energy. You can read about my previous miniature trip HERE.

Blomstermorgen / Flower morning

Blomstermorgen / Flower morning

Norsk/English

En morgen våknet jeg med litt ekstra energi, og kjente at jeg ville ut en tur før alt annet. Jeg smatt en sommerkjole over hodet og satte makrolinsa på kameraet. Heisen tok meg ned, porten viste veien ut, og straks var jeg utenfor på fotojakt. Man trenger bare å løfte blikket for å finne vakre blomster i alle floraens farger. I gata vår bugner det av rosa og hvitt, og inne på området fant jeg alle de andre fargene.
Waking up one morning with some extra energy I felt like taking a walk outside before doing anything else. So I slipped a summer dress over my head and put the macro lens on my camera. The lift took me downstairs, the gate showed me the way out and all of a sudden I was outside looking for flower motifs. You only need to raise your eyes to find beautiful flowers in all the colours of the flora. Our street bursts of pink and white flowers and inside the area I found all the other colours.

Makrolinsa syntes det var hyggelig å få være med på en liten morgenvandring i boligområdet. Kanskje burde den få flere turer ut i friluft. Miniatyrturer kan være innholdsrike, selv om de er kortvarige og på begrenset areal. Det gjelder å tenke muligheter. Miniutflukter på én time kan bli en ny hobby. Jeg (og vi) har faktisk flere idéer til hyggelige ting å gjøre fremover. Små turer kan gi store gleder. 🙂
The macro lens quite enjoyed our morning walk in our residential area. Maybe I should bring it along again on later occasions. Miniature trips can be eventful, even though they may be short and within a limited area. It’s all about seeing the possibilities. Mini excursions lasting one hour only can become a new hobby. I (and the two of us) actually have a few ideas of nice things to do. Small trips can bring great joy! 🙂

Hender det at du også planlegger miniatyrturer?
Har du en favorittblomst? Jeg liker roser.
Do you ever make miniature trips?
Do you have a favourite flower? I like roses.

Første tur med Elvis / First trip with Elvis

Første tur med Elvis / First trip with Elvis

Kari og jeg / Myself and I

Norsk/English

De siste dagene har vi hatt knallfint vårvær i Trondheim. Jeg har lenge tenkt at det snart var på tide å slippe Elvis ut av boden. Det er både mørkt og trangt der inne, og det er flere måneder siden han fikk seg en luftetur. Plutselig en dag stod han i gangen. Samboeren min hadde hentet han ut fra boden, etter at jeg ymtet om at vi kunne ta han med på tur.
The past few days we have had brilliant spring weather in Trondheim. For a while I have been thinking that it’s time to let Elvis out from the storage room. It’s dark and pretty cramped in there, and it’s been several months since he was last out to get a breath of fresh air. All of a sudden Elvis was standing in the hallway. My partner had collected him from the storage room, after I had suggested we should take him on a trip.

Elvis er elsparkesykkelen min. Det ble noen turer med den i fjor høst også, men nå har den fått navn, og er dermed oppgradert til «han». Elvis hadde fortsatt energi etter den korte sesongen i fjor, og batteriet viste at han var klar for tur med en gang.
Elvis is my electric scooter. I had a few trips with it last autumn as well. Now the scooter has been named and therefore I upgraded Elvis from «it» to «him». Elvis still had ample energy after last year’s short season, and the battery showed me that he was ready for a trip right away.

Vi har kjørt forbi dette koselige stedet med bekken og brua mange ganger uten å ha sett det. Da vi var til fots, på fortauet, dukket det opp. Kanskje har det blitt grønt på trærne neste gang vi stopper her.
We have passed this nice place with the stream and the bridge many times by car without seeing it. When on foot on the pavement it appeared. I wonder if the trees will turn green by the time we make a stop there next.

Gangbru i Ranheimsfjæra, på Ladestien / A bridge for pedestrians

Bekken (bildet over bildet over) munner ut i ei elv, som munner ut i Trondheimsfjorden.
The stream (picture above the picture above) runs out into a river, which flows into the fjord in Trondheim.

Trondheimsfjorden og Fosenalpene / The Trondheim fjord and Fosen Alps
Bjørn

Bjørn hadde allerede vært noen små våryre turer i nærområdet vårt, rekognosert med tanke på at jeg skulle finne turformen, og var derfor ganske kjent på Ladestien. Han viste Elvis og meg vei og var en god motivator. Det flotte været fikk smilene frem på oss alle tre, som du ser på bildene. 😀
Bjørn had already been doing some walks in our immediate area, inspecting and having in mind that I might feel up to come along on a later occasion, and he already knew the area quite well. Bjørn showed Elvis and me the way and he was a good motivator. The great weather brought a smile on our faces, as you can see in the pictures. 😀

Gåsunger / We call these «gooslings» (Goat willow)
Den gamle kaia på Ranheim / The old quay at Ranheim

Etter at vi hadde kommet hjem, var vi litt nysgjerrige på hva stolpene i sjøen kan ha vært brukt til. Bjørn tenkte at de kanskje kunne ha blitt satt opp i forbindelse med den gamle papirfabrikken, og slo opp for å finne ut av det. Om du er like nysgjerrig som oss, kan du lese i denne linken: Kaia på Ranheim.
After returning home we were curious to find out what the poles in the sea might have been used for. Bjørn thought maybe they could have been set up in connection with the old paper mill and looked it up on the internet to find out. If you are just as curious as we were, you can read about it here: The quay at Ranheim (only in Norwegian).

Det gamle tømmerbassenget / The old timber reservoar
Elvis og jeg / Elvis and I

Dette var vårens første tur med Elvis. Jeg gleder meg til flere turer og danserunder med Elvis i vårt nye nærområde. Det er dette jeg har gledet meg mest til med å bo på Ranheim, altså muligheten til å dra ned til sjøen og fjæra. 🙂
This was my first trip with Elvis this spring. I am really excited to do more trips and dance steps with Elvis in our new local area. Since we moved to Ranheim this is what I have been looking forward to most of all, i.e. the opportunity to get down to the the seaside. 🙂

Elvis og jeg fikk forresten bli med på Frodiths vårdansutstilling. Du finner den HER.
Elvis and I got to take part in Frodith’s spring dance exhibition. You will find it HERE.

Krasj etter Drammenstur / Crash after trip to Drammen

Krasj etter Drammenstur / Crash after trip to Drammen

Endelig snøfritt! / Finally! No snow!

English further down

Det ble totalkrasj etter Drammensturen. Men det var en kalkulert krasj. Jeg visste at den ville komme. Noen ganger må det bare bli sånn. Jeg kan ikke bare ligge på sofaen mens livet utenfor passerer uten meg. Da vil jeg heller være med på det som skjer, få med meg litt av det som er verdt å leve for, og så ta straffen etterpå.

Den nye bilen koste seg på veien ned til Drammen sammen med meg og min yngste datter. På turen nedover ble vi overrasket av tett snø og feilmelding om sensorfeil. Siden jeg er vant med gamle biler, var dette noe nymotens muffins som jeg ikke skjønte å få rettet opp. Bruksanvisningen var heller ikke mye til hjelp, før jeg oppdaget at sensorene var to små rundinger foran på bilen. De var tettpakket med snø. Etter at jeg fikk fisket til syne disse knappene fra snølaget, virket cruisekontroll mm. igjen og vi suste sørover på vinterføret. Desto nærmere Drammen vi kom, jo mindre snø ble det både på og langs veiene, og til slutt var det bare vår så langt øyet kunne se.

Jeg fikk vårvind i håret ved Drammenselva / I experienced spring weather in Drammen
Koselig ved Drammenselva / Nice by the river in Drammen
Nærmer det seg badetemperatur i Drammenselva? / Soon swimming temperatures?

Man kan undre seg over at man har bosatt seg i snøland, når det er så mye bedre klima bare noen timer lenger sør… Men jeg kan vel ikke klage, siden jeg har valgt det selv.

Hybeltilværelsen sett utenfra / Student apartments in Drammen

Hensikten med turen var å hjelpe dattera mi med flytting fra en hybelleilighet til en annen. Hun hadde allerede flyttet over mesteparten, og det var bare noen småting, en kommode og en liten fryser igjen. Dessuten måtte den gamle leiligheten vaskes. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier innbildt meg at det kunne være så mye jobb med å vaske 18 m². Men når man må skrubbe bak komfyr og kjøleskap etter studenter fra tidenes morgen, sier det seg selv at dette krevde ganske mye såpe og krefter!

Storelgen i Stor-Elvdal / The huge steel elk/moose in Stor-Elvdal

Det var etter hjemturen fra Drammen til Trondheim at jeg forventet meg en krasj, og den kom. Ikke en bilkrasj, men en ME-krasj. Også kalt PEM, som er typisk for denne sykdommen. Det kan oversettes med anstrengelsesutløst symptomforverring. Man gjør for mye, mer enn man tåler, krasjer, og kan få flere dager, uker og måneder med flere og sterkere symptomer. Det verste synes jeg er utmattelsen, og fortvilelse over å bli vissen og kraftløs i kroppen. Men ME handler om mye mer en slitenhet og utmattelse. De siste dagene har jeg også vært mye svimmel, hatt feber, migrene, hodepine og vondt i kroppen. Jeg har vært susete og uorganisert i hodet, klarer ikke å tenke klart, og stokker om på ordene når jeg skal snakke.

Du synes kanskje at noe av dette høres ut som korona? Og tenker til og med at det er ganske sannsynlig siden jeg har vært i «korona-land». Drammen ligger jo i Viken, hvor smittetallene er høye. Faktum er at mange av de som har ME, innimellom lurer på om de har fått korona. Mange av symptomene ligner nemlig, men så er det vanligvis bare de «vanlige» ME-symptomene. Sår hals er heller ikke uvanlig for ME-syke, så man kan imidlertid lett bli i tvil.

Det er fem dager siden jeg kom hjem, og den verste hjernetåka begynner nå å gi seg, i takt med at den trønderske snøen begynner å forsvinne. Det er godt når migrene og svimmelhet slipper taket. Utmattelsen sitter i lengst. Men nå kjenner jeg lykkeligvis på en gryende følelse av mer energi igjen, slik at jeg orker å skrive og blogge bl.a. Liggende stilling i sofaen er byttet ut med sittende. Om ikke lenge, om jeg tror det nok selv, klarer jeg kanskje å hoppe i fallskjerm og bestige høye fjell, slik jeg gjorde i gamledager! Inntil videre blir nok dette bare når jeg er i drømmeland. 😀

English:

I had a crash after the trip to Drammen. But it was a calculated crash. I had it coming. Sometimes I just have to let it happen. I cannot lie on the couch all day long while life passes outside without me. Then I’d rather be part of what’s going on, happening, get some of that part that is so worth living for, and take the punishment afterwards.

The new car was enjoying the road trip down to Drammen together with me and my youngest daughter. However, it was snowing heavily and there was a wind blowing on the first part, and the car showed an error message. I’m used to old cars and didn’t know how to correct this new-fashioned weird thing. The manual wasn’t very helpful either. But then I realized that the sensors were two small round curves in the front of the car and they were packed with snow. Once I removed the snow from these buttons the cruise control etc worked fine again. So we went on south on the wintery roads. The closer we came to Drammen the less snow along the road and in the end there was nothing but spring in sight.

One may wonder what made us choose to settle in a part of the world with so much snow when the climate is much better just a few hours further south… Still, I guess I can not complain as it is my own choice.

The purpose of the trip was to help my daughter move from one student apartment to another one. She had already moved quite a lot of her stuff so there were only a few boxes, a dresser and a small freezer left. In addition, we needed to clean the apartment she moved from. Not in my wildest fantasies had I imagined it was going to be so much work cleaning 18 m². Nevertheless, when you have to scrub behind a fridge and a stove which the previous students renting it never cleaned it goes without saying that this job demanded quite a lot of soap and energy!

I anticipated the crash after the trip home from Drammen to Trondheim, and it did come. Not a car crash but an ME crash. Also called PEM, exertion-triggered symptom worsening, which is typical of this disease. A person with ME who does too much, more than the body can tolerate can cause a crash which can last for days, weeks and months with more and stronger symptoms. I find that the fatigue and despair due to a withered and powerless body is the worst. Anyway, ME/CFS is much more than just exhaustion and fatigue. The past days I have been dizzy, had a fever, migraine, headache and pains in my body. I have been scatterbrained, can not think clearly and tend to rearrange the words in a sentence when talking so that it comes out wrongly and very strange.

Perhaps you think some of this sounds a bit like corona? And may even think that it’s quite likely as I have been in «corona-land». Drammen is located in Viken, where the reported cases of coronavirus have been high. In fact, many of those with ME/CFS sometimes wonder if they might have caught corona. Many of the symptoms resemble those of ME, but usually it’s just the «ordinary» ME symptoms and not corona. Moreover, it’s quite common to have a sore throat with ME, so there’s no wonder one is uncertain.

It’s been five days since I returned to Trondheim. The bad brain fog is slowly getting better at the same time as the snow is disappearing and making room for the spring. It’s really nice when the migraine and dizziness let go. The fatigue gets better but never seems to leave me completely. Still, I’m happily starting to feel a little more energetic, so that I can write and blog again, among other things. A lying position on the couch has been replaced with a sitting position. Soon, maybe if I believe strongly in it, I may be able to go parachuting and climbing high mountains like I used to do before. But for now that’s only going to happen in dreamland. 😀

En arbeider sammenligner føttene sine med storelgen i Stor-Elvdal sine / A worker compares his feet with the big elk/moose in Stor-Elvdal’s feet
Hyggelige bloggere / Nice bloggers

Hyggelige bloggere / Nice bloggers

English further down

Bloggere kan være ganske hyggelige mennesker. Mange kan nok tenke at bloggere er et eget folkeslag med oppmerksomhetstrang som er humørsyke og spyr ut mye edder og galle. Men her, som i alle aldre «grupperinger», fins det like mange arter som i arken.

Og du leser jo min blogg, gjør du ikke? Jeg tror du finner lite surhet og negativitet i bloggen min. Felles for alle bloggere er at de skriver for en mottaker, et publikum, og at de har et budskap. En blogg er personlig, og det gir ganske mye frihet. Jeg har valgt å ha fokus på livet med ME. Jeg ønsker å bidra til bedre forståelse for sykdommen og at man samtidig kan ha MEning i livet.

Jeg har lært mye gjennom bloggingen, både om meg selv og om andre. Desssuten har jeg fått flere nye venner. Jeg opplever at jeg møter mange hyggelige mennesker, som har sine spørsmål, utfordringer, problemer, meninger og ulike motivasjoner for sine valg. Det utrolig spennende.

I bloggverdenen kan jeg komme og gå som jeg vil, avhengig av tid og lyst, og selvsagt avhengig av form. Det blir litt som ellers i hverdagen, og man kikker oftere innom (bloggen) hos dem man liker godt. I går fikk jeg en overraskende hilsen i posten, av en blogger som tydligvis ville ha meg ut på tur. Det ble da en luftetur med nybilen for å hente post i gammelhuset, som Posten ikke hadde klart å videresende. Etter en kopp te med den nye huseieren, gikk ferden videre til hentepunkt for postsendinger på Heimdal, hvor jeg leverte inn hentebrev i innbytte for en spennende konvolutt.

Jeg klarte å vente med å åpne sendingen til jeg var hjemme på Ranheim igjen, ved dagens turslutt. Litt øving på utsatt behovstilfredsstillelse der! Inni konvolutten lå det et koselig kort og et sitteunderlag. Det tolker jeg som at jeg skal ut på flere turer, men kanskje neste gang ut i friluft?! Tusen takk Utifriluft! HER er link til blogginnlegget hennes hvor bildet mitt fikk være med i fotoutfrodringen.

Og akkurat nå fikk jeg inn en turavtale med min venninne Hilde. Hun sendte meg en morsom videosnutt, med ideer for hva man kan gjøre om man synes koronatiden er kjedelig. Bl.a. var det en skigåer som gikk tur i dinosaurkostyme i denne videosnutten. Jeg foreslo straks at hun kan låne giraffkostymet mitt på skitur. Hun, derimot, ville heller låne det på sykkeltur. Det ante meg at hun ville akseptere utfordringen, men kanskje blir det enda morsommere på sykkel, kanskje i skibakken… Vi har ikke spikret tid og sted enda, men det ser altså ut for at dette blir tidspunktet for innvielse av det nye sitteunderlaget mitt! 😀

English:

Bloggers can be quite nice people. Some of you may have the impression that bloggers are a certain kind of people with a desire for attention who are moody and continue to spew forth malevolence. Anyway, as in all other groups of people there are different kinds among bloggers, too.

And you do read my blog, don’t you? I’m quite sure you will find very little sulking, grumpiness and negativity in my blog. What all bloggers have in common is that they wish to transmit a message to a recipient, to an audience. A blog is personal and that gives you quite a lot of freedom. I have chosen to focus on life with ME/CFS in my blog. I wish to contribute to a better understanding for this disease and that you can still have MEaning in life.

I have learnt a lot through blogging, about myself as well as about other people. Besides, I have got several new friends. I find that I meet many nice people, who all have different questions, challenges, problems, opinions and various motivations for their choices. I find that very exciting!

In a bloggers’ world I can come and go as I please, depending on what I want, how much time I have available and my energy level. It’s a bit like how things are in everyday life, and you visit (the blog of) those you like the most. Yesterday I got a nice surprise in the mail, from a blogger who obviously wanted me to go out. So I went for a little excursion in our new car to pick up mail in the house where I used to live until recently, as the Norwegian Postal Service had not been able to forward our snail mail. I had a nice cup of tea with the new house owner and afterwards the journey continued to the pick-up-point for mail delivery at Heimdal to collect the parcel in exchange for the pick-up-note.

I managed to postpone opening up the present until I was back home at Ranheim, ie. at the end of my little excursion. A little practice on putting off the need to become satisfied doesn’t hurt! There was a cozy card and an outdoor foldable seat pad inside the envelope. I take it as a sign that I should go on more trips or excursions, but probably outside in nature next time?! Thank you so much, Utifriluft! You can read her blog post where I participated in the photo challenge HERE.

And just now I made an appointment with my friend Hilde to go on an excursion. She sent me a funny youtube video with funny ideas for what to do if things get boring due to the corona restrictions. Among other clips there was one of a skier in a dinosaur costume. Immediately, I suggested that she borrow my giraffe costume for skiing. She, on the other hand, would rather use it for a trip on her bike. I kind of guessed that she would accept the challenge, but I suspect it will be even more fun on a bike ride, preferably on the snow slopes. We have not decided when and where for it to happen yet. However, this will probably be the best time for initiation of my new seat pad! 😀

Seier med el-sparkesykkel / An easy win with a scooter

Seier med el-sparkesykkel / An easy win with a scooter

Norsk/English

Jeg har kjøpt meg el-sparkesykkel. Bjørn monterer. / I bought a scooter.

Turen i skogen på el-sparkesykkel føltes som en personlig seier. Marka starter 3-500 meter bortenfor huset vårt, men det er flere år siden sist jeg var der på tur. Hvis det hadde vært flatt terreng, kunne jeg dristet meg til å gå små turer, men bakkene gjør at det rett og slett blir for tungt. Kroppen nekter å lystre. Jeg kan klare en kvart tur, men da blir jeg liggende med utmattelser og smerter etterpå, og det er ikke verdt det.
The trip in the forest on my electric scooter felt like a personal win. The fields start some 3-500 yards away from our house. Yet, it’s been several years since I went there for a walk. If the land had been flat I might have taken some short walks, but with the hills it’s just too hard for me. My body refuses to listen. On a good day I can manage to walk a bit, but it will just leave me with fatigue and pains, so it’s not worth it.

Noen vil ut / Someone wants to go outside

Etter nærmere 15 år fikk jeg i dag bruk for sykkelhjelmen min igjen. Den var mye i bruk før jeg fikk ME. Da syklet jeg til jobb i all slags vær, både sommer og vinter. Det fungerte som en times gratis trim hver dag. Rart å tenke på at jeg har vært så sprek! Jeg husker jeg tenkte at jeg var like sprek som 40åring som 20åring, og at det ikke var noen forskjell i formen selv om jeg begynte å bli eldre. Men det ble det en brå slutt på et par år senere.
After almost 15 years I finally got to use my bicycle helmet again. I used it a lot before I got ME/CFS. When I went by bike to work in all kinds of weather, winter as well as summer. It worked as a daily hour of free exercise. Now it feels strange to think of the fact that I was that fit. I remember thinking that I was just as fit as a 40-year-old as I used to be at 20 and getting older didn’t change how fit I felt. Nevertheless, this came to an abrupt end a couple of years later.

Hurra, jeg er i skogen! / Out in the forest

Det var forresten den yngste søstera mi som befalte meg å bruke sykkelhjelm. Hun anbefalte det ikke, hun befalte det! Anita hadde innledningsvis en idé om at jeg skulle bruke el-sparkesykkelen som fremkomstmiddel for å besøke henne. Jeg tror imidlertid det ville blitt litt langt, selv om hun tilbød seg å hente meg når jeg nådde frem til Landsundbrua. Riktignok har jeg planer om å komme meg mer ut og få mer frisk luft, men 340 km på sparkesykkel kan bli litt vel langt for enhver…
By the way, it was my youngest sister who ordered me to wear a helmet. She not only recommend me to, she ordered me to! A few days earlier Anita had the idea that I could use the scooter as a means of transportation when visiting her. However, I think it would be too far to go there on a scooter, even though she offered to come and pick me up by car at Landsundbrua bridge. Admittedly, I plan on getting outside to get fresh air more often, but 340 kms on a scooter might be too far for anyone…

Jeg hadde store forventninger til min nyinnkjøpte el-sparkesykkel. At jeg ville vinne tilbake en del av livet mitt som jeg har savnet. At jeg ville komme meg mer ut og farte litt langs landeveien og i skogen. Ha muligheten til å se og oppleve mer. Som du ser av bildene, fikk jeg utrolig mye frisk høstluft denne novemberdagen! I tillegg erfarte jeg at det kan være lurt med noe varmt på ørene neste gang, siden jeg suser så fort av gårde i motvinden. Og siden det har blitt høst siden sist jeg var ute mer enn et kvarter. 😀
I had high expectations for my newly purchased electric scooter. I intended to win back a part of my life that I have been missing. My intention was to get out more and knock about along roads and in the forest. Be able to see more, experience more. As you can probably see in the pictures I got an incredibly lot of fresh air this November day. In addition, I experienced that it might be wise to put something warm on my ears next time, as I fly so fast in the headwind. And because autumn has arrived since I last went for a walk. 🙂

Til tross for fantastisk drahjelp bortover veiene og opp bakkene, og masse god fart i nedoverbakkene, er jeg litt mindre overbevist om at dette hjelpemidlet er så supert for oss med ME som jeg hadde trodd og tenkt. Joda, det ER helt fantastisk, og du verden så store distanser man tilbakelegger på kort tid! Men foruten å bruke energi på å holde seg oppreist, må kroppen også bli med på svinger og krumspring underveis på turen. Jeg slappet i alle fall ikke helt av. Og det endte med noen timers hvile på sofaen etterpå.
Despite the fantastic «towing» help along the roads and up the hills, in addition to great speed down hills, I’m a little less convinced that this aid is so great for people who have ME/CFS as I had initially thought. Yes, it really is fantastic and you can travel vast distances in no time! Anyway, besides using energy for standing upright your body needs to go along with the scooter’s curves, turnings and somersaults during the trip. I wasn’t able to relax, at least. And afterwards I needed a few hours of rest on the couch to recover.

Jeg har et håp om at jeg blir mindre sliten og utmattet av el-sparkesykkelturene etter hvert som jeg blir mer vant til sykkelen og tryggere på den. Det vil nok også hjelpe å ferdes langs flate asfaltveier, i stedet for berg-og-dal-baner i marka. Men det var spennende å suse i full fart langs rulleskiløypa. Juhu! Og smart å gjøre det før vinteren gjør sitt inntog. Muligens rekker jeg bare et par turer til før snøen daler ned…
My hope is that I will be a bit less tired and fatigued from going by scooter as I get more used to it and feel safer of how it works. I bet it will be helpful to travel along flat asphalt stretches instead of roller coasters in the field, too. But it was really exciting to fly quickly along the roller ski trail. Wow! I figured it was a smart thing to do it before winter sets in as well. If I’m lucky I will be in time to do it a couple of times again before it starts snowing…