Fanget opp av
Stikkord: Trondheim

Mareritturen til Spania / The nightmare trip to Spain

Mareritturen til Spania / The nightmare trip to Spain

Hurra, jeg flyr!

Har du noen gang hatt mareritt om at alt går galt når du skal ut og reise? I tidenes løp har jeg hatt en del mareritt der jeg drømmer at jeg skal på tur og det oppstår masse kaos og stress, slik at jeg ikke rekker flyet. Men turen som jeg skal fortelle om nå, skjedde faktisk på ekte. Aldri har jeg opplevd en mer trøblete reise. Vil du være med på turen, så får du henge på i det jeg skriver av meg noe av frustrasjonen.

Da jeg bestilte datoer for vaksinedoser i slutten av april, var det fordi jeg ønsket å reise til Spania, og jeg tok sjansen på å bestille flybilletter til Spania straks vaksinedatoene var klare. En del praktiske ventet på meg der, og bl.a. hadde det kommet møll i leiligheten min. Det har jeg forresten skrevet om HER, i tilfelle du ikke fikk med deg forrige blogginnlegg.

Jeg gikk rundt og gledet meg til turen i flere uker, mest av alt for å få energipåfyll. Jeg er som regel i bedre form når jeg er i Spania. Det skulle bli en lite energikrevende og stressende reise. Samboeren skulle kjøre meg den 20 minutter lange kjøreturen til flyplassen i Trondheim, og jeg hadde booket direktefly fra Trondheim til Malaga. Derfra er det kun et kvarter i drosje til leiligheten. Jeg hadde dessuten avtale med naboen i Spania om at hun skulle vaske både leiligheten og terrassen, samt handle inn mat for meg til jeg kom. Alt lå til rette for at jeg kunne starte med lading og påfyll tvert jeg ankom.

Men det er ikke alltid ting går som planlagt. Og både før jeg kom meg på flyet og underveis angret jeg mange ganger på turen. Jeg angret på min besluttsomhet og ståpåvilje for å gjennomføre det jeg hadde tenkt og bestemt meg for. Fordi jeg kjente at jeg ble utmattet og var redd for å en skikkelig ME-nedtur i etterkant, altså at jeg blir sykere.

Noen dager før avreise begynte jeg å fylle ut et skjema som de spanske helsemyndighetene vil ha fra utenlandske tilreisende. Siden jeg manglet noe informasjon, og man uansett må vente med å gjøre ferdig skjemaet til 48 timer før avreise, la jeg skjemaet på vent. Man får en QR-kode når skjemaet er ferdig utfylt, og denne skal registreres når man lander i Spania.

I mellomtiden hadde jeg oppdaget at selv om jeg var fullvaksinert, var ikke dette tilstrekkelig for å få innreise, siden man må ha fått dose 2 minst 14 dager før. En negativ Covid-19-test, en såkalt PCR-test, kunne også gi innreisetillatelse, så jeg bestilte en slik test. Kravet var at testen ikke måtte være eldre enn 72 timer ved innreise. Jeg fikk svar samme kveld, og var good to go. Siden dette var to dager før avreise hentet jeg frem skjemaet til de spanske helsemyndighetene og ville gjøre det ferdig. Imidlertid fikk jeg bare feilmeldinger og bestemte meg for å sove på det. Kanskje ordnet deg seg neste dag.

Dagen etter var dagen før den store reisedagen, og jeg satte meg på ny ned for å fylle ut dette skjemaet. Jeg prøvde også å fylle inn nye skjema, men fremdeles ville de ikke validere informasjonen jeg så møysommelig tastet inn. Jeg bestemte meg for å gå inn på flyselskapets hjemmeside. Kanskje fant jeg nøkkelen til problemet der. Det gjorde jeg sannelig! Men ikke på den måten jeg hadde håpet. Flyet mitt var kansellert! Magen slo krøll på seg og jeg måtte løpe på do for å få ut litt nervøsitet. Magen reagerer tvert når det skjer noe dramatisk eller voldsomt, og er en god indikasjon på hvordan det står til oppi hodet. Jeg er sikker på at hjernen og magen har et slags samarbeid.

Flere plasser ledig på flyet

Jeg ringte Norwegian og fikk snakke med ei hyggelig dame, etter å ha sittet i telefonkø i en halv time. Etter en lengre samtale var jeg noen forklaringer rikere på hva som hadde skjedd. E-posten om kansellering av billetten min var havnet i «spam». Flere enn meg som aldri sjekker søppelpost? Og e-posten hadde blitt sendt for en måned siden…

Jeg fikk skissert noen alternativer for ombooking. Den neste turen fra Trondheim var om to og ei halv uke, med mellomlanding. Eventuelt kunne jeg få reise fra Oslo til Malaga i stedet, og der hadde de noen flere alternativer de neste par ukene. Felles for dem var at avreise fra Oslo var så tidlig på dagen at det ikke gikk fly fra Trondheim til Oslo tidlig nok eller nattog som korresponderer. Skulle jeg da heller vente to og ei halv uke, og ta sjansen på at dette flyet også kunne bli kansellert? Nei, jeg ville bare at alt skulle ordne seg, og slik at Spania ikke måtte vente så lenge på meg!

Da min kjære samboer Bjørn kom hjem fra jobb, hadde han straks en løsning på det hele. «Jeg kan kjøre deg til Oslo», sa han. Først nektet jeg, siden det var alt for snilt, og det ville bli veldig slitsomt for han å kjøre tur – retur Gardermoen, dvs 46 mil x 2. Etter at han hadde foreslått det fem ganger, måtte jeg innrømme at dette var redningen min.

Avreise en dag senere betydde at jeg måtte ta ny Covid-19-test, siden den forrige ville bli for gammel til å bli godkjent. Dessuten var reglene endret for «foreldelse» av negativ test fra 72 til 48 timer. Jeg bestilte ny test til neste morgen og regnet med at jeg ville få svar tidsnok til å kunne gjennomføre turen fra Oslo til Malaga. Deretter ble det to nye, lange telefonsamtaler med flyselskapet for å få ombookingen på plass. Så snart billett var klarert, kunne jeg begynne å glede meg til tur igjen.

Dette ville bli en mye mer strabisiøs tur, og med bivirkninger som lignet veldig på en influensa etter dose 2 av vaksinen, kjentes det ikke ut som jeg ville kunne klare å gjennomføre turen. – Dvs. en kjøretur på ca 6 timer, god margin på flyplassen til å få på plass det siste som spanske mundigheter krever, og deretter fly Oslo – København, tilbringe to timer på Kastrup, og til slutt fly København – Malaga.

Lykkelig for å være ombord

Kvelden før avreise fikk jeg fortsatt ikke til å gjøre ferdig de viktige skjemaene som spanske helsemyndigheter krever utfylt før ankomst. Jeg prøvde både via PC og app på mobilen, gjentatte ganger. Gjett hvem som fremdeles ikke hadde fått det til da Bjørn satte meg av på Gardermoen neste morgen, etter en lang natt i bilen? Who me? Yes! I det jeg gikk inn i terminalbygget kom svar på Covid-19-testen tikkende inn på mobilen. Puh! Det var i grevens tid! Uten den kunne jeg ikke sjekke inn, kunne dama i innsjekkingsskranken fortelle. Jeg hadde trodd at det var tilstrekkelig å vise den i Malaga. Kan forøvrig sterkt anbefale en utskrift av negativ test, noe jeg ikke hadde siden jeg ikke fikk svaret før vi dro hjemmefra. Men det er mye som skal klaffe når testen må være maksimalt 48 timer gammel og det tar 1-2 dager å få svar på testen.

Uten ferdigutfylte skjema og QR-kode kunne jeg heller ikke få sjekke inn. Dama i skranken sa at jeg bare måtte gjøre flere forsøk på å få fylt ut skjemaet, og ikke gi meg før jeg var ferdig. Jeg fikk vite setenummeret mitt og sitte meg på en stol bortenfor henne, i håp om å komme i mål med skjemaet, mens hun sjekket inn andre passasjerer. Så oppdaget hun at jeg hadde tatt med den skriftlige versjonen av skjemaet og sa jeg kunne fylle ut det i stedet. Nå var jeg litt glad for at jeg hadde orden i sysakene. Da jeg var ferdig, kom hun og sa at de ikke godkjente det lenger likevel. Fy …!

Jeg hadde trodd at når jeg fikk sjekket inn og fikk seteplassering, ville alt ordne seg. Men den gang ei. Plutselig forsvant bare dama fra skranken. Jeg trodde hun ville komme tilbake, men i stedet dukket det opp en mindre serviceminded mann i denne skranken, som slettes ikke var interessert i å hjelpe meg. «Gå og spør noen andre», sa han og pekte på et par ansatte i nærheten. De hadde aldri hørt om skjemaet og hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg var i villrede… Hva skulle jeg gjøre?

Jeg bestemte meg for å legge kursen mot security. Jeg hadde nemlig fått boading-kort for flyreisene fra dama i skranken da jeg satt med skjemautfyllingen. Hun hadde nok tenkt å følge opp saken (meg), men når katten er borte, danser musene på bordet. Jeg håpet bare at ingen oppdaget meg eller etterlyste meg mens jeg lurte meg bort til security, for å nekte meg å reise. Jeg var temmelig stresset og shaky, og fikk selvsagt litt plunder i security også. Men jeg kan ha pokerfjes når jeg må, og de hindret meg ikke i strene videre.

Nå skal du høre noe utrolig! Mens jeg satt ved utgangen til flyet, gjorde jeg nye forsøk med å få fullført det hersens skjemaet. Plutselig fungerte det å ferdigstille et av dem jeg hadde knotet med tidligere. Hurra! Og jeg fikk dermed min dyrebare QR-kode. Helt utrolig!

På Kastrup. Jeg ser vettskremt ut…

Nå husker jeg ikke lenger noe av boardingen på Gardermoen. Hjernen må ha slått seg av. Jeg husker imidlertid at en av flyvertene ombord mot slutten av flyturen sa at alle måtte ta en Covid-19 test ved ankomst på Kastrup, og grudde meg til dette, og at det ville ta tid, dyrebar tid. Men så viste det seg at jeg slapp å ta denne, siden jeg skulle til «transit» og videre til et annet land, ikke ut på gata i Danmark. Jeg unnet meg en kopp svart te på Kastrup, slappet til og med litt av i noen sekunder, før jeg begynte å grue meg til ankomst i Malaga. Da jeg skulle betale for teen, må jeg ha mistet passet mitt, for etter en stund kom det en type bort til meg og spurte om jeg var Kari, og sa at han hadde funnet det ved disken… Puh! Med prioritert ombordstigning kom jeg meg greit ombord i det andre flyet. Og der hadde jeg over tre timer på å grue for hva som ventet av utfordringer på min destinasjon for turen.

Jeg går inn for landing i Malaga.

Mot slutten av flyturen kom jeg på at jeg skulle ta to febernedsettende piller, siden jeg ofte får det jeg kaller ME-feber. Jeg får denne feberen pga. bl. a. utmattelse og hodepine. Ved ankomst på Malaga flyplass er det visstnok helsekontroll hvor de tester om man har feber mm. Jeg ville ikke risikere å bli sendt i retur etter alt jeg hadde vært gjennom.

Vel fremme på Malaga flyplass gikk jeg den vanlige veien mot utgangen, og var forundret over at jeg ikke så noen som ville sjekke feber eller QR-kode, men helt ved utgangen stod det noen som viste alle vei gjennom et område for sjekking. Noen passasjerer stoppet på utsiden for å fiske frem det de måtte ha av papirer. Jeg gikk rett gjennom. Jepp, rett gjennom! En mann skannet QR-koden min, en sykepleier kikket på meg, og lot meg passere. Det var det! Lettelsen stod sikkert skrevet i panna mi da jeg tok bildebevis med sjekkområdet i bakgrunnen. To minutter etterpå satt jeg i en drosje, og 15 minutter senere låste jeg meg inn i leiligheten! 🙂 🙂 🙂

Due to the fact that this blog post is very long I will not translate it into English. However, you are welcome to translate yourself via google translate!

Testing av elsparkesykkel / Testing out a scooter

Testing av elsparkesykkel / Testing out a scooter

Norsk/English

Testing av elsparkesykkel/Testing out a scooter

En bråkjekk kommentar fra en kompis om at jeg ikke trengte «sykkeljakke» som hadde ME og ikke kunne sykle lenger, gjorde at jeg ble litt flau. Jeg hadde forelsket meg i den selvlysende, kule jakka i sportsbutikken på Svalbard i 2016, og overhodet ikke forbundet den med sykling. Men innså i det øyeblikket at jeg ikke var sprek nok til å bruke den. Dermed ble Svalbard-jakka hengt innerst i skapet og ikke brukt.
An abrupt comment from a friend about me not really needing a «bicycle jacket» due to the fact that I have ME/CFS and thus no longer am able to go on trips by bike any more made me feel quite embarrassed. I fell in love with the luminous, cool jacket in the sports’ shop on Svalbard in 2016 and back then I did not associate it with cycling at all. Anyway, that very moment I realized that I was not fit enough to use the jacket. Therefore the Svalbard jacket was hung at the back of the wardrobe and not used.

Nå skulle det vise seg at jeg likevel fikk bruk for sykkeljakka. På en søndagsutflukt midt i Trondheim sentrum for å teste ut elektrisk sparkesykkel! Da måtte jakka få komme ut av skapet igjen. Jeg fikk hjelp av min eldste datter og samboeren min til å laste ned en app, og plutselig raste jeg rundt på en av byens elsparkesykler! Mens de to andre måtte ta lange skritt for å holde følge med meg.
Nevertheless, it turns out that I still needed the bicycle jacket. On a Sunday excursion in the centre of Trondheim city to test out a scooter! I had to allow the jacket to come out of the wardrobe again. With a little help from my eldest daughter and my partner I downloaded an app, and all of a sudden I was zipping around town on a city scooter! While the other two had to take long steps to keep up with me.

Det var en fantastisk følelse å ikke være den som «sinker» men faktisk trakk opp tempoet. Det er mange år siden jeg har opplevd det. «Gåturen» fra Trondheim Torg til Bakklandet gikk som en drøm. Vi brukte halvparten av tida (fem minutter) og jeg ble ikke så sliten som jeg normalt ville blitt. På brostein ble opplevelsen imidlertid temmelig skranglete på elsparkesykkelen. Tenner skranglet om kapp med slappe muskler… 😀
The feeling of – for once – not being the one who delays everyone else but actually speeded up instead was fantastic. It’s been a good few years since I last experienced that. The «walk» from the city centre to Bakklandet went like a dream. We spent less time (five minutes) and I was by far as tired as I normally would have been. However, on the cobblestones the experience became pretty rickety by scooter. My teeth rattled in competition with loose bouncing muscles… 😀

Summen ble uansett overveldende positiv. Og om ikke lenge kommer det en splitter ny elsparkesykkel i postkassen min! 😀
Anyway, in total the experience was overwhelmingly positive. And soon a brand new scooter will arrive in my mailbox! 😀

Bjørns første tur på elsparkesykkel. Ser proff ut./Bjørn’s first ride on a scooter. Looks like a pro.
På date med tre menn i Trondheim / On a date with three guys in Trondheim

På date med tre menn i Trondheim / On a date with three guys in Trondheim

Norsk / English

Mine menn og jeg på Ilsvikøra / My men and I at Ilsvikøra

I går var jeg på date med tre menn i hjembyen min Trondheim. Samtidig. En italiener, en spanjol og en nordmann. De tre var i henholdsvis 30-årene, 40-årene og 50-årene. Det ble en fin og minnerik dag. 🙂
Yesterday I was on a date with three men in my home town Trondheim. Simultaneously. An Italian guy, a Spaniard and a Norwegian man. The three of them were in their 30s, 40s and 50s, respectively. It turned out to be a nice and memorable day. 🙂

Samboeren min Bjørn og jeg hadde besøk av italieneren og spanjolen et par dager, og de ville gjerne oppleve Trondheim sammen med oss. Jeg ble utpekt til å være sjefen for turen, en oppgave som passet meg bra. Da kunne jeg legge opp ruta, avpasse tempoet, og legge inn pauser når jeg følte det var nødvendig.
My partner Bjørn and I had guests from Italy and Spain for a couple of days and they wanted us to show them around in Trondheim. I was appointed to be the «boss» of the tour, a task that suited me perfectly. Then I was in charge of planning the route, adjusting the speed, and decided when to have breaks whenever I felt it was necessary.

Jorge og Carlo i Ilsvikøra / Jorge and Carlo at Ilsvikøra
Gammel, stilig båt i Ravnkloa / Nice old ship by Ravnkloa fish market
Ravnkloa

Sightseeingturen bestod mest i kjøring fra det ene stedet til det andre, med Jorge bak rattet. Men fra Nidarosdomen ble det en liten spasertur. Og mange bilder!
The sightseeing tour mainly consisted of driving from one place to another, and Jorge was the driver. From the Nidaros Cathedral onwards, however, we went for a walk. And I took many pictures!

En spasertur langs Nidelva / A walk along the river Nidelven
Gamle Bybro med Bakklandet i bakgrunnen / The Old Town Bridge, and Bakklandet in the background
Bryggerekka og Bakklandet / The old dwarf houses and Bakklandet
Mine tre menn spaserer på Bakklandet / My three men walking, at Bakklandet
Kule typer / Cool guys

På Bakklandet ble det omsider en pause, på Antikvariatet.
At the pub Antikvariatet we finally had a break.

Påfyll av mat og drikke (og hvile!) på Antikvariatet / Drinks and food (and rest!) to keep us going. At Antikvariatet.

Fem minutter etter påfyll på Antikvariatet, ble det en ny pause for Jorge, Carlo, Bjørn og meg. Ved Nidelva. Og til slutt enda en pause, på Baklandet Skydsstation, før vi snudde nesen hjemover. Til siesta.
Five minutes later Jorge, Carlo, Bjørn and I had another break. Down by the river Nidelven. And finally one more break, at Baklandet Skydsstation, and afterwards we went back home. For a siesta.

En pust i bakken ved Nidelva / A rest by the river
Jeg fikk 6 på spanskleksene! / I got a 6 on my Spanish homework

Jeg forsøkte meg på å skrive noen setninger om ME på spansk, og benyttet anledningen til å få de korrigert av vår spanske venn Jorge. Han var ganske imponert, men ikke fornøyd med at jeg hadde brukt google translate så mye. 😀
I tried to write some sentences about ME in Spanish, and took the opportunity to have them corrected by our Spanish friend Jorge. He was quite impressed but not too pleased that I had made use of google translate that much. 😀

Topptrent i karanteneliv / Fully trained in quarantine life

Topptrent i karanteneliv / Fully trained in quarantine life

Kari skuer utover sitt Trondheim / Me, with a view to Trondheim (Photo: Even)

(English further down)

Jeg er litt febervarm. Har vært ganske slakk i formen de siste dagene og hatt mye sofatjeneste. Var en tur hos legen på tirsdag, og siden har jeg vært i karantene. Jeg har lang erfaring med karanteneliv. Mange år, faktisk. Kan skryte av at jeg er topptrent i karanteneliv.

Men jeg har ikke koronavirus. Det var ikke derfor jeg dro til legen på tirsdag heller. Måtte bare utelukke et par andre diagnoser. Feberen min kommer av at jeg var på sverd-trening for tre dager siden. Du tror sikkert at jeg tuller nå, men det er helt sant. Vi trente med sverd på Tai Chi på mandag. Det var artig og kjempekult, men det ble litt for hardt for min ME-syke kropp, og da kan jeg få denne reaksjonen etterpå. Altså en «influensa light» i noen dager.

Flere jeg kjenner har de siste dagene kommentert at jeg høres «tett» ut. Og av den grunn lurt på om jeg er syk. Jeg er alltid tett i bihulene, så det er ikke unormalt. Men jeg har følt litt ansvar for å forsikre dem om at jeg ikke har koronasmitte. Kanskje jeg må pøse på med nesespray, slik at jeg ikke høres så nasal ut. Kanskje jeg skremmer folk med nasal prat, selv på telefonen.

Jeg merket godt at stemningen på legesenteret var annerledes denne gangen. Det satt flere mennesker på venterommet enn til vanlig, og jeg opplevde at de skulte på hverandre. Et par barn som hostet, fikk krasse blikk. Noen foretrakk å vente ute i gangen. Et par pasienter som hadde vært inne hos legen og skulle betale i terminalen ved utgangen, ble superstresset da maskinen ikke virket og de måtte kontakte resepsjonen for hjelp. Kanskje fordi de helst ville vært ute derfra i en fei, for å unngå å bli smittet av et evt. koronavirus. De tenkte sikkert ikke tanken at de kunne møte akkurat de samme menneskene nede på Rema etterpå.

Dette skiltet møtte meg på legekontoret / A poster at the doctor’s office

Noen har ytret bekymring for meg og mitt immunforsvar nå når koronaviruset herjer. Sannsynligvis er ikke koronaviruset mer livstruende for meg enn for gjennomsnittet av befolkningen. Men det kan selvsagt bli ganske «ubehagelig» å få dette på toppen av ME-sykdommen. ME-symptomer kan dessuten maskere koronasymptomer. Det er ikke enkelt å vite hva som er hva. Det er tenkelig at man kan få en forverring av ME-sykdom i etterkant av korona, men dette vet vi ingenting om per i dag.

Det hevdes at kraftige virusinfeksjoner kan utløse ME. Noen som blir skremt nå? Det er ikke slik at det er en bestemt mennesketype som får ME. Det er ingen dokumentasjon på at noen er mer utsatt for å få det. Like lite som noen er mer utsatt for å bli påkjørt i trafikken.

Noen snakker om at vi kan gå ut fra to typer ME-pasienter mht immunforsvar. En gruppe som har lavt immunforsvar, og dette er den minste gruppen. Flertallet av de som har ME, ser ut til å være bedre rustet mot infeksjoner. Jeg har hatt færre luftveisinfeksjoner etter at jeg fikk ME. Kanskje fordi jeg holder meg mye hjemme og ikke er like utsatt for smitte som da jeg var i jobb. Men man tenker også at når kroppen allerede er i alarmberedskap (autoimmun sykdom), er man ikke like mottakelig for andre typer infeksjoner.

Det er unntakstilstand i byen vår pga koronaviruset. Siste tall på antall smittede i Trondheim var 22. Det er ikke mange, om vi tenker på det som en influensa, men det er viktig å sette i gang tiltak som hindrer spredning. Heller det, og forhåpentligvis fører det til at viruset «brenner ut», slik at vi kan gå tilbake til normalt liv raskere etterpå igjen. Alle skoler blir stengt i byen vår nå. Det er nok et sjakktrekk. Kanskje blir det bare to uker «ferie» på elevene, i stedet for at vi venter til mange nok er smittet og skolene må være stengt i flere måneder fremover…

Jeg er ikke redd, og har ingen planer om å bli hysterisk, men forholder meg selvsagt til myndighetenes anbefalinger. Alt som ikke er «nødvendig», utsettes og avlyses. Tiltakene berører oss alle. Også jeg, som er mer vant til «karanteneliv» og rolige dager hjemme, merker forskjell. Frisøren min avlyste klippetimen min i morgen. Da jeg fikk beskjed om det i ettermiddag, gikk jeg straks på badet og foretok en panneluggklipp. Må ha litt utsikt. De grå får bare vente til frisøren tar imot meg på et senere tidspunkt. Vi var invitert i dobbel 50-årsdag på lørdag. Den utgår, siden vertskapet har vært kloke nok til å avlyse. Den planlagte Spania-turen om et par uker, kan vi nok kaste en lang pil etter.

Etter vannskaden for to måneder siden, har vi bodd i et hus som ser ut som en byggeplass. Og vært frustrerte over hvor lang tid det tar å rehabilitere huset. I dag kom maleren innom for å sparkle for tredje dag på rad. Hurra! Og han er skikkelig dyktig! Men han kunne informere om tiltak i forhold til koronavirus i bedriften hans også. Bl. a. får malerne nå kun ha kontakt med sjefene sine via telefon og nett. Og de er restriktive mht hvem de utfører jobber hos. Kanskje vil elektriker og snekkere bli permitterte også, slik at vi må fortsette å bo på byggeplassen vår med karantenetilstander enda en stund lenger enn vi hadde sett for oss.

Maleren pusser og flikker i taket / The painter is soon ready to start painting the ceiling

English:

I’m a little feverish. Haven’t been feeling so well the last few days and been resting on the couch ever so often. I went to see the doctor last Tuesday. Since then I have been quarantined. However, I have long experience with quarantine life. Many years, in fact. I can boast about being fully trained in quarantine life.

However, I do not have the corona virus. And that’s not the reason why I went to see the doctor last Tuesday. I just needed to rule out a couple of other diagnoses. My fever was brought on after I had been to sword training three days ago. You probably think I’m joking, but it’s absolutely true. We were doing sword training in the Tai Chi class last Monday. It’s was great fun and really cool, but unfortunately a bit too hard for my ME sick body, and sometimes I then get this reaction afterwards. – A flu light feeling the following days.

Recently several people I know have commented that it sounds like my nose is blocked. And for that reason wondered if I was sick. I always have sinus trouble, so that’s quite normal for me. Nevertheless, I’ve felt responsible for assuring them that I have no corona infection. Maybe I need to increase the amount of nasal spray. If they think my voice has a nasal ring to it I guess I might scare people when talking, even on the phone.

I felt that the atmosphere at the doctor’s office was different this time. There were more people than usual and I noticed that they were looking skeptically at each other. A couple of children who were coughing were looked keenly at. A few preferred to wait outside the entrance. A couple of patients who had already seen their doctors and queuing up by the terminal to pay became very annoyed and stressed when the terminal didn’t work and they had to contact the reception for help. I bet they were anxious to get out of there immediately if not faster, to avoid getting infected by a possible corona virus. Probably the idea that they might meet the very same people downstairs at the grocery afterwards did not cross their mind.

Dette skiltet møtte meg på legekontoret / A poster at the doctor’s office

Some people have expressed their concern for me and my immune system now that the corona virus is ravaging. Probably this virus is not more life threatening to me than it is to the average population. However, it would naturally be quite «unpleasant» to get the corona virus on top of the ME disease. Besides, symptoms og ME/CFS can conceal or hide symptoms of corona. Not so easy to know the difference. It is likely that a worsened degree of ME may occur after having had corona, but for now we don’t know that for sure.

It is suggested that severe viral infections can trigger ME/CFS. Does this scare you? It is not just a certain kind of people that gets ME. There is no evidence that some people are more exposed to getting it. No more than a certain type of human being is more prone to having traffic accidents.

It is assumed that there are two kinds of ME patients when it comes to immune systems. One group has a weak immune system, and this is the smallest group. The majority of those with ME seem to be better equipped to resist infections. Personally, I’ve had less respiratory infections since I got ME. Maybe because I stay at home a lot more now, and then I’m not susceptible to the same extent as when I was working. Moreover, it is also believed that because the ME body is already in a state of alert (autoimmune disease) it is not susceptible to other infections to the same extent.

It is a state of emergency in our city due to the corona virus. According to the last figures there are 22 infected people in Trondheim. Not so many, if we think of it as a flu, but it’s important to initiate steps to prevent it from spreading. Better late than never, and a good plan. Maybe this will cause the virus to «burn out», so that we can go back to our normal lives faster when it’s all over. All the schools and universities in our town have been closed. As right as rain! This way it will perhaps be two weeks of «vacation» for the pupils and students instead of several months to come… which may happen if many more people catch the virus.

I am not afraid and I don’t intend to get hysterical about things, but I do adjust to the authorities’ recommendations. Anything that is not «necessary» is being postponed and cancelled. The actions affect us all. Although I’m quite used to «quarantine life» I also notice differences. E.g. my hairdresser cancelled my appointment for tomorrow. When I got her message this afternoon I went straight to the bathroom and cut my fringe. I need to have a good view. The greys will have to wait until my hairdresser is back at work at a later date. Saturday coming up we were invited to a double 50th birthday. The hosts have been wise enough to cancel it. I doubt very much that we will be able to go to sunny Spain in two weeks as planned.

After the water damage that we had in our house two months ago we have been living in a house that looks like a construction site. And been pretty frustrated because it takes such a long time to refurbish the house. The painter came by today and it was in fact the third day in a row that he did. I was so pleased. He is very clever, too! He informed me about steps taken in his painting contractor because of the corona virus. The workers are no longer allowed to go into their bosses’ offices. All contact needs to be made online or by phone. Furthermore, they have restrictions for who they can go to work for. This has made me question if the electrician and the carpenters will be laid off. Maybe we will have to live on our construction site for yet longer than we had imagined.