Fanget opp av
Stikkord: tips

Møll som samboere i to måneder / Living with moths for two months

Møll som samboere i to måneder / Living with moths for two months

English text and pictures further down.
Bilder lenger ned.

Jeg er drittlei av mine nye samboere. Møll som samboere er ikke hyggelig i det hele tatt. Faktisk er det ganske utmattende, siden det er energikrevende og tar mye av oppmerksomheten gjennom dagen. I form av vasking, spraying, jakting, løfting, bæring, innkjøp av diverse møllmidler, silikonering, taping, og ikke minst tankevirksomhet og bekymring. Møll burde blitt nektet adgang til hus der det bor folk med ME!

Møllenes ankomst har også virket inn på mine reiseplaner. Jeg dro ned til Spania for å få bukt med problemet tidligere enn jeg egentlig hadde tenkt å reise. Og nå avventer jeg å bestille hjemreise fordi jeg føler jeg ikke kan reise før jeg er kvitt møllproblemet. Om jeg reiser før inntrengerene er utryddet, kan de formere seg voldsomt og gjøre store ødeleggelser før jeg er tilbake i Spania neste gang.

Møllene har avgått ved døden på ulike vis. Mange har blitt fristet inn i fellene og havnet i klisteret der. Noen har valgt drukningsdøden, havnet i en sølepytt i badekaret, eller i noen vanndråper i klesbaljen. Atter andre har fått smake fluesmekka. Etter å ha fått grønt lys fra søster Anita og samboer Bjørn, silikonerte jeg åpningen mellom listverket i dørkarmen og veggflis på badet. Det var i tilfelle det som mine etter hvert så møllobservante øyne så faktisk var webbing (hva heter det på norsk?) og egg i hulrommet der, og det ikke var bare støv. Noe web og egglignende på kjøkkenet fikk også smake såpe og vann og forsvant ned i kloakken.

Det fins mange typer møll. Noen går etter mat, gjerne fordervet mat, noen spiser hull i klær og gardiner, noen spiser seg gjennom vegger og møbler. Den siste typen er visst den verste. Jeg vet ikke hva slags type møll jeg har fått i hus. Kanskje noen av dere som leser dette, vet?

Jeg har lenge trodd at jeg har sett enden på møllproblemet. Siden det har dukket opp en, to eller tre nye hver kveld eller morgen, har jeg stadig blitt lurt til å tenke at jeg snart har vunnet over dem. Men siden de fortsetter å dukke opp, har jeg blitt tvunget til å gjøre stadig nye tiltak. De første par ukene fant jeg døde møll i skuffer og skap på kjøkkenet, noen også i bøttekottet og i klesskuffer. Møllfellene ble fylt opp med stadig nye møll i løpet av natta. Jeg kastet mye tørrmat, vasket både skuffer og skap, samt kopper og kar. Det var en stor jobb, som måtte tas over flere dager.

Da Bjørn kom, trådte han til med sine vaskekrefter. Mer vasking, mer klasking med fluesmekka, han tettet hull og han dro frem vaskemaskina for å lete etter møllkilder. Etter at han dro, har jeg gått mer drastisk til verks. Båret alle gulvtepper ut i søppelkontaineren, vasket gardiner, tettet ventiler på bad med plast og tape, og sprayet enda mer med møllmiddel. Den tyngste jobben hadde jeg med å få frem gulvteppet fra stuebordet. Stuebord av marmor er tunge! Og etterpå måtte jeg hente fram krykkene, siden jeg fikk betennelse i hoftene pga. overbelastningen.

Siden rakkarene hadde laget webbing i åpenrommet mellom kjøleskapet og overskapet, måtte jeg ha frem kjøleskapet for å få vasket bort dette. Fordelen var at jeg samtidig fikk vasket bak kjøleskapet. Noe jeg ikke har gjort på fem år. Men jeg hadde gjerne vært opplevelsen foruten. Dessuten måtte jeg faktisk frem med kjøleskapet en andre runde, siden jeg oppdaget nye egg på samme sted to dager senere. Da jeg kom til Spania for to måneder siden og begynte å lete etter bøllene, oppdaget jeg at røropplegget til kjøkkenvifta ikke satt ordentlig på, og faktisk hadde delene sklidd til side et par steder. Disse har jeg nå tapet.

Min siste adspredelse i møllutslettinga var å silikonere i glippen mellom listverket rundt døra og veggflisa på badet. Følte meg litt som en håndverker, oppe i trappestigen og med silikon klistret til fingrene. Fortsatt full av pågangsvilje, men med mord i blikket. Nå synes jeg at jeg har ofret nok energi på disse gjenstridige skapningene! Det var liksom meningen at jeg skulle dra til Spania for å lade, med mye helingshvile. Men møllproblemet har tatt mye krefter!

Om noen har erfaring med hvordan man kvitter seg med møll og forslag til videre tiltak, blir jeg glad for tips!

Hvis du vil lese om hvordan kampen mot møllene startet, kan du lese HER.

Slik ser mine møll ut / This is what my moths look like
Møll på utkikk etter nøtter og frø i smoothieboksen min / Moths looking for nuts and seeds in my smoothie box
Møll i klisteret / Moths in the moth trap
Noen remedier i kampen mot møll / A few remedies to use in the fight against moths
Lavendelpute for å beskytte klær / Lavender pillow for protection of clothes
Alle tepper og matter er båret ut i søpla / I have thrown all mats and carpets in the rubbish bin outside
Tetting av mulige skjulesteder eller inngangsporter / Sealing off possible hiding places and entrance gates for the moths
Silikon og akryl langs dørkarmer, i tilfelle møll gjemmer seg der / Silicone and acrylic sealant, in case moths are hiding behind the door frame
Webbing og egg i kjøkkenskapet / Webbing and eggs in the kitchen cupboard
Ingen netting foran ventilen på badet = Velkommen møll og kakerlakker / No mesh in front of the valve in the bathroom = Welcome moths and cockroaches

English:

I’m fed up with my new roommates. Moths as cohabitants are not nice at all. In fact, it is quite exhausting. It is energy consuming and takes a lot of attention throughout the day. Most of the time I find myself cleaning, hunting, lifting and carrying stuff, purchasing various moth repellents, spraying, sealing with silicone/acrylic and tape, and then there’s all the thinking and worrying. Moths should have been denied access to houses where people with ME live!

The arrival of the moths has also affected my travel plans. I went down to Spain to sort out the problem earlier than I initially had intended to travel. And now I am delaying to book a return ticket because I feel I can not go back to Norway until I have got rid of the moth problem. If I leave before the invaders are exterminated, they can multiply violently and wreak havoc by the time I return to Spain next time.

The moths have kicked the bucket in various ways. Many have been tempted into the traps and ended their days in the glue there. Some have chosen to drown themselves, ended up in a pond in the bathtub, or in a few drops of water in the clothes tub. Yet others have been bashed with the fly swatter. After getting the green light from sister Anita and my partner Bjørn, I sealed the opening between the molding in the door frame and the bathroom wall tiles with silicone. This was in case my eventually so moth-observant eyes saw webbing and eggs in the hollow there, and it was not just dust. Some webbing/eggs in the kitchen also got the soap and water treatment and thereafter disappeared down the drain.

There are many types of moths. Some appear where there’s food, often spoiled food, some eat holes in our clothes and curtains, some eat wooden walls and furniture. The last type is probably the worst. I do not know what kind of moth I have got in the house. Does any of you readers know?

Actually, I have been thinking that I see an end to the moth problem for a long time. Due to the fact that one, two or three new ones have appeared every night or morning I have many times been tricked into thinking that I will soon have overcome them. But as they continue to emerge, I have been forced to take new measures over and over again. For the first couple of weeks I found dead moths in drawers and cupboards in the kitchen, some also in closets and in clothes drawers. The moth traps were constantly filled with new moths during the night. I threw away a lot of dry food, washed drawers and cupboards, as well as pots and pans. It was a huge job, on which I had to spend many days.

When Bjørn came to Spain he stepped in with his washing powers. So there was more cleaning, more slapping with the fly swatter, he sealed holes in walls and even pulled out the washing machine to look for moth hiding places. After he left I have taken more drastic action. Carried out all the carpets in the rubbish bin, washed the curtains, sealed the valve in the bathroom with plastic and tape, and sprayed several times with moth repellent. Getting the carpet out from underneath the living room table was the heaviest job I’ve had until now. Marble tables are heavy! And afterwards I had to get out my crutches, as I ended up with an inflammation in my hips.

The rascals had made webbing in the open space between the fridge and the top cupboard, and therefore I had to bring the fridge out to get this cleaned off. The advantage was that I also got to clean behind the fridge. Something I have not done in five years. But I would have liked to have been without this experience. Actually, I had to pull out the fridge a second time, as I discovered new eggs in the same place two days later. When I came to Spain two months ago and started looking for the bullies, I discovered that the pipe arrangement for the kitchen fan did not fit properly, and in fact the parts had slipped to the side a couple of places. These have now been sealed properly.

My last diversion in the moth eradication was to put silicone in the gap between the molding around the door and the wall in the bathroom. I felt a bit like a craftsman, up on the ladder with silicone glued to my fingers. Still full of perseverance, but with intent to kill. I think I have sacrificed enough energy on these stubborn creatures now! I was supposed to go to Spain to recharge, and get a lot of healing rest. However, this moth problem has taken a lot of effort!

If anyone has experience with how to get rid of moths and suggestions for further measures, I will be really happy for their tips!

If you would like to know how the fight against the moths started you can read about it HERE.

Tips fra Per Sundnes / A tip from Per Sundnes

Tips fra Per Sundnes / A tip from Per Sundnes

Per og Kari på barneskolen (1979) / Per and Kari in primary school (1979)

(English further down)

Per Sundnes og jeg var naboer og klassekamerater i åtte år. Han var faktisk den første gutten jeg møtte og snakket med etter at vi flyttet til Bodø. Men det var han som stod for snakkingen. Jeg var en sjenert trønder, som snakket lite, selv om han syntes jeg hadde en morsom dialekt. I ettertid har han sagt at han syntes de røde tøflene mine var søte men ikke burde vært ute og gått i det våte gresset.

På ungdomsskolen hadde Per mer innflytelse på meg enn jeg vil innrømme. Han fikk meg bl.a. til å like Baccara, og jeg husker enda hans versjon «Sorry, I can boogie». Vi som opplevde det, har nok for evig Pers tolkning av Svaneballetten i skolegården friskt i minne. Han hadde dessuten tungekysskurs med oss jentene, noe jeg har hatt god bruk for senere i livet.

Men så var det dette tipset fra Per Sundnes, da. Jeg sendte han en freidig melding om at min fantasi og kreativitet hadde kommet frem til overskriften «Per og Kari» og lurte på om han var interessert i et mulig TV-prosjekt. Jeg ba han si fra når han var klar for videre planlegging.

Jeg fikk straks svar fra Per. Han var som vanlig positiv og beredt. Meldingen hans startet da også med «Se det, alltid gøy med TV-konsept». Videre skriver han at om han hadde vært meg, ville han forsøkt å finne en lokal produsent og fått dem med på en pilot. Og at NRK lokalt alltid er interessert i nye konsepter de kan selge inn sentralt. Wow, tenker jeg, for et entusiastisk råd! Synes nesten jeg ser han stå der med pisken i hånden.

Jeg sendte meldingen til Per ganske impulsivt og mest «for artig». Men det tipset han ga, var faktisk veldig bra. Det er spennende hvordan det man velger å gjøre, fører til nye innspill, idéer og muligheter. Som kan lede oss inn på nye stier. Jeg regner forresten med at Per stiller som referanse, om det skulle bli aktuelt.

To tidligere blogginnlegg, som er bakgrunn for dette innlegget, finner du HER og HER.

Per i matrosdressen sin (1982) / Per in his sailor suit (1982)

English:

Per Sundnes and I were neighbours and class mates for eight years. Actually, he was the first boy who spoke to me after we moved to Bodø. Well, he did the talking. I was a shy girl from Trøndelag, didn’t talk much, and he thought my dialect was quite funny. He has later told me that he found my red slilppers very cute but I never should have been wearing them outside in the wet grass.

In secondary school Per had more influence on me than I’m willing to admit. Among other things he made me like Baccara, and I still recell his version «Sorry, I can boogie». Those of us who experienced it will never forget his interpretation of the Swan Lake ballet dance. Morover, he had French kissing courses for us girls, which have come in handy later in life.

Anyway, about that tip I got from Per Sundnes. I was bold enough to send him a message explaining that my fantacy and creativity had come up with the headline «Per and Kari» and asked if he would be interested in a TV project. And then I asked him to inform me when he was ready for extensive planning of it.

I got an immediate respons from Per. As usual he was positive and ready for whatever pops up. The beginning of his message was «Blimey! Always big fun with TV concepts.» Furthermore, he suggests that I find a local producer for NRK and ask them to do a television pilot. The regional Norwegian Broadcasting Corporation are always interested in new conceps that can sell to the national NRK, according to Per. Wow, what an enthusiastic piece of advice! I can more or less picture Per standing there ready with the whip in his hand…

I sent off the message to Per quite impulsively and for the fun of it. But the tip he gave me was actually very good. It is very exciting that whatever we choose to do leads to new input, ideas and possibilites. Which in turn can show us even new trails. By the way, I take it for granted that Per will give me the very best references if needed.

You can read my previous two blog posts about the same topic HERE and HERE.

Lydbøker /Audiobooks

Lydbøker /Audiobooks

Nye øretelefoner / New headset

English further down

Vi prøvde oss på ei lydbok da vi kjørte på tur i sommer, via bilradioen. Jeg klarte ikke å både unngå å kjøre på sauer langs veikanten og samtidig få med meg innholdet i boka, så da endte det med å droppe lydboka. Heldig for sauene!

Jeg har aldri lest mange bøker, med unntak av faglitteratur i studier. Ellers har det blitt noen få romaner, men jeg er ingen lesehest. Har ikke hatt tid, eller kanskje ikke prioritert det. De siste årene har det også skortet på konsentrasjonsvansker og tiltakslyst pga ME. Lydbøker har heller ikke vært «min greie». Før nå.

Kanskje. Har i alle fall funnet frem litt motivasjon. Begynte med å høre på ei barnebok, «Dustene», av Roald Dahl. Var til og med så vågal at jeg hørte på den engelske utgaven. Nå har jeg funnet frem et par «nyttige» bøker og dessuten ei bok som jeg tror kan være både koselig og fin.

Etter lydbokflausen på sommerveien, kom jeg på at jeg skulle prøve å lytte via øretelefoner. For sikkerhets skyld kjøpte jeg så dyre øretelefoner at jeg ikke kunne jukse unna. En slik stiv pris forplikter nemlig. Og de funker! Samtidig som jeg stenger ute resten av verden, får jeg med meg innholdet i lydboka. Må bare sitte eller ligge stille, uten noen annen form for stimuli, sånn at jeg holder fokus på stemmen i ørene mine.

Tipset om å lytte til lydbok fikk jeg fra noen andre som har ME. Jeg hadde faktisk ikke tenkt tanken om at dette kunne være aktuelt. Til tross for at jeg har jobbet som pedagog på sykehus og rast rundt og tilbudt lydbøker til pasienter. Noen ganger må man ha inn ting med teskje!

Her er «leksene mine» de nærmeste ukene / My «homework» the next few weeks

English:

We tried listening to an audio book when we went by car last summer, via the car radio. I couldn’t avoid running down the sheep along the roadside at the same time as listening to the audio book, so we had to skip the audio book. Lucky sheep!

I’ve never read many books, except non-fiction (special education, etc) when I studied. There have been some novels, but I am not a bookworm. I have been too busy, or it may not have been on my priority list. The past few years I’ve also had problems with my concentration as well as energy to do things, due to ME. Besides, audio books has not been «my thing». Until now.

Maybe. At least I feel more motivated now. I started off listening to a children’s book, the Twits, by Roald Dahl. I felt venturous and even listened to the English version. Now I have discovered a couple of «useful» books to listen to as well as one book that sounds very nice and exciting.

After the audio book blunder along the road last summer I came up with the idea that I could listen via a headset. To be on the safe side I bought one of the most expensive ones, so that I wouldn’t cheat. Because a stiff price commits. And they actually work! Simultaneously as I shut off the rest of the world I also catch the contents of the book. However, I need to sit down or lie down, without any other stimulants, in order to focus on the voice inside my ears.

Some other people with ME gave me the tip to listen to audio books. Actually, I had not had that thought myself. Despite the fact that I used to work as a teacher in a hospital where I used to offer patients audio books all the time. Sometimes I need to have it spelled out!