Fanget opp av
Stikkord: social

Lukt av skole / Smell of school

Lukt av skole / Smell of school

Lukten av skole / The smell of school

English further down

Har du noen gang tenkt over at det kan lukte annerledes på ulike arenaer. For eksempel i et klasserom eller en gymsal på en skole? Forbinder du spesielle lukter med din egen skolehverdag fra da du var liten? Fra da du var student? Kanskje minner lukten av matpakker, svett ost og salami, blyanter, viskelær og bøker, våte klær, eller naturfagsrommet deg om spesielle hendelser eller en svunnen hverdag, noe som var?

Samboeren min er lærer, og tidligere denne uka skulle han på tur sammen med kollegaer og elever. Tilfeldigvis gikk turen ned til fjæra nedenfor der hvor vi bor. Jeg benyttet sjansen til å få være litt sosial (på avstand) og suste nedover på Elvis for å få litt lukt av skole. Det var selvsagt mer lukt av sjø der nede, men likefullt fremkalte en time i selskap med skolemiljøet lukter fra en svunnen tid.

Blant elevene fantes det noen svært kreative sjeler. En av guttene lurte på om det gikk an for ungdommer å kjøre moped på sjøen. Den samme gutten spurte meg også hva jeg ville gjort om naustet nede ved sjøen hadde vært en diger tarantella. Jeg kom ikke på noe annet smart å si enn at da ville jeg nok løpt ganske fort bort derfra.

Det er superlenge siden jeg jobbet i et miljø sammen med pedagoger og hadde egne elever, og det føltes oppfriskende å få skravle litt med skolefolk igjen. Noen ganger savner jeg veldig å kunne jobbe som lærer. Jeg hadde en meningsfylt, givende og utfordrende lærerjobb. Etter at jeg ble ME-syk trodde jeg lenge at jeg etter hvert skulle bli frisk og komme meg tilbake i jobb igjen. Etter som årene går, og jeg ikke opplever noen bedring, har jeg imidlertid innsett at det ikke kommer til å skje.

Fornøyd etter en «skoletime» / Happy face after an hour with school people

English:

Have you ever thought that it can smell differently in various settings? For instance in a classroom or a P.E. class at a school? Do you associate particular smells from your own days at school as a child? From your days as a student? Maybe the smell of packed lunches, sweaty cheese and salami, pencils, rubbers and books, wet clothes, or the science room remind you of special events from bygones, something that belongs to the past?

My partner is a teacher, and earlier this week he joined his colleagues and pupils on a seaside excursion. Incidentally, they planned to go to the seaside just below where we live. I took the opportunity to be a little social (from a distance) and rushed down on my Elvis to get a feeling and smell of school. Naturally, the smell of sea was more prominent down by the sea and yet, an hour in the company of school atmosphere evoked smells from a bygone era.

There were some pretty creative souls among the pupils. One of the boys wondered if it would be possible for teenagers to drive a motor bike out at sea. The same boy asked me what I would do if the boathouse down by the seaside had been a huge tarantella. I couldn’t think of anything smart to respond to that so I just said I’d probably run very fast in the opposite direction.

It’s been a really long time since I worked in an environment with teachers and had my own pupils, and it felt refreshing to chat with educators again. Sometimes I miss being able to work as a teacher very much. I had a meaningful, rewarding and challenging teaching job. After I became ill with ME I thought for a long time that I would eventually recover and get back to work again. However, as the years go by and I don’t experience any recovery I have realized that it’s not going to happen.

+7
Bedre helse pga. korona / More stable health due to corona

Bedre helse pga. korona / More stable health due to corona

Utsikten fra stolen til «far» / My view from my late grandfather’s chair

English further down

Jeg har fått bedre helse pga korona, altså pga covid-19 og pandemien. Restriksjoner i kjølvannet av virusspredningen gjør at jeg må holde meg mer hjemme og det blir roligere dager. Jeg er ikke så mye i kontakt med andre mennesker og ikke like sosial som jeg var før korona gjorde sitt inntok for et år siden. Av erfaring vet jeg at jeg blir mer utmattet når jeg møter og snakker med folk. Men jeg elsker å være sosial, og har ofte overgått grensene mine for hvor mye jeg tåler før jeg blir totalt utmattet.

Nå som anbefalingene er å ha minst mulig kontakt med andre mennesker, har jeg ikke «stresset» med dra på besøk eller ha besøk av andre. Siden formen tilsier at gåturer utendørs gjør meg utmattet for lang tid etterpå, har det blitt enda roligere dager hjemme alene.

Jeg merker at formen er mer stabil. Siden jeg ble ME-syk har jeg hatt problemer med å aktivitetsavpasse, dvs. gjøre bare akkurat så mye at jeg ikke får PEM (anstrengelsesutløst symptomforverring). Jeg vil så mye, og klarer en del, og resultatet blir ofte at jeg får nedturer med dager hvor jeg er sykere i etterkant. Disse dagene har det vært færre av, ganske enkelt fordi jeg ikke har vært på besøk eller på kafé med venninner, og det har ikke vært mulig å dra på min ukentlige tai chi-trening i karateklubben.

Nå tenker jeg ikke lenger på at jeg må lade og gjøre minst mulig på tirsdag og onsdag fordi jeg skal på tai chi onsdag kveld. Jeg trenger ikke sette av torsdag til å ligge på sofaen for å komme meg etter tai chi-økta. Eller ta det med ro og gjøre minst mulig på torsdag for at jeg skal klare å dra og drikke te med ei venninne fredag formiddag.

Ja, jeg skulle ønske at jeg heller kunne møte folk, ha det koselig sammen med familie og venner, men «aldri så galt at det ikke er godt for noe». Jeg kjenner på en ny ro i kroppen. En ro jeg ikke har hatt over tid før. Og jeg sitter ofte i stolen min foran vinduet og kikker ut på det som skjer utenfor, spesielt om formiddagen før kroppen våkner og begynner å «virke» litt.

Stolen som du ser på bildet øverst, er arv etter min morfar. Jeg husker han knapt, siden han døde tidlig, men jeg vet at han betydde svært mye for meg. Mer enn jeg forstår. Jeg kjenner det inni meg. Han representerer arv, fin start i livet, godhet, beskyttelse og trygghet for meg. På en måte minnes jeg han hver gang jeg setter meg i den gamle stolen hans, på saueskinnet. Et skinn som ble født og vokste opp til voksen sau på gården der mora mi og samboeren bor, akkurat slik sauene på gården til morfaren min gjorde. I følge mora mi pleide jeg å følge etter han hvor enn han gikk.

Bildet av benken nedendor representerer også ro i livet for meg. Bildet tok jeg på en luftetur i forrige uke. Du finner flere bilder fra denne friske turen HER.

Hansbakkfjæra

English:

My health is better due to the corona, ie. because of covid-19 and the pandemic. I am forced to stay more at home owing to restrictions in the wake of the virus spread and my days are calmer. I’m not that much in touch with other people and not as social as I used to be before the corona virus made its entry one year ago. I know from experience that I get very exhausted when I meet up with and talk with people. I just love being social, and I have often exceeded my limits for how much I can take before I become totally fatigued.

Now that it is recommended to have as little contact as possible with other people I have not been stressed about or rushing visits, not visiting anyone or having guests. Besides, because of the fact that walks outside make me feel fatigued for a long time afterwards there have been even more quiet days at home on my own.

I have noticed that I’m more stable health-wise. Ever since I became ill with ME/CFS I have had problems adjusting to the correct level of activity, ie. only do as much (or as little) as I can take until I get PEM (exertion-triggered symptom worsening). There are so many things I want to do, and I can do quite a bit. However, the result is very often that I get downturns with days that I feel sicker after the activity. There have been fewer of these days, simply because I have not been out visiting people or met friends at a cafés. Moreover, it has not been possible to attend my weekly tai chi training in the karate club.

I no longer think about charging my batteries or doing as little as possible on Tuesday and Wednesday to be able to go to tai chi Wednesday night. I do not need to set aside all of Thursday to rest on the couch and recover from the tai chi session the previous night. Or take it easy and make sure to have no plans on Thursday because I want to be able to have tea with a girlfriend on Friday.

Yes, I do wish I could be social with my family and have fun with my friends instead. Anyway, do you know or understand this «saying»? – Never so bad that it’s not good for anything». In English they say «every cloud has a silver lining». I can feel a new peace inside myself. A peacefulness that has not been there over a period of time before. Very often I just sit in my chair in front of the window watching whatever happens outside, especially in the mornings before my body wakes up and starts working.

The chair on the top picture used to belong to my late grandfather. I barely recall what he was like, as he died when I was very young. But I do know that he meant a great deal to me. Probably more than I understand, but I can feel it inside. For me he represents inheritance, a good start in life, kindness, protection and safety. In a way, I commemorate him every time I sit in his old chair on the sheepskin. A skin that was born and grew up on the farm where my mum and her partner live, just like the sheep on my grandfather’s farm did. According to my mum I would follow him wherever he went.

The picture of the bench above also represents peace in life to me. I took this picture when I went for a walk last week. You will find more pictures from that trip HERE.

+5