Fanget opp av
Stikkord: seier

Seier med el-sparkesykkel / An easy win with a scooter

Seier med el-sparkesykkel / An easy win with a scooter

Norsk/English

Jeg har kjøpt meg el-sparkesykkel. Bjørn monterer. / I bought a scooter.

Turen i skogen på el-sparkesykkel føltes som en personlig seier. Marka starter 3-500 meter bortenfor huset vårt, men det er flere år siden sist jeg var der på tur. Hvis det hadde vært flatt terreng, kunne jeg dristet meg til å gå små turer, men bakkene gjør at det rett og slett blir for tungt. Kroppen nekter å lystre. Jeg kan klare en kvart tur, men da blir jeg liggende med utmattelser og smerter etterpå, og det er ikke verdt det.
The trip in the forest on my electric scooter felt like a personal win. The fields start some 3-500 yards away from our house. Yet, it’s been several years since I went there for a walk. If the land had been flat I might have taken some short walks, but with the hills it’s just too hard for me. My body refuses to listen. On a good day I can manage to walk a bit, but it will just leave me with fatigue and pains, so it’s not worth it.

Noen vil ut / Someone wants to go outside

Etter nærmere 15 år fikk jeg i dag bruk for sykkelhjelmen min igjen. Den var mye i bruk før jeg fikk ME. Da syklet jeg til jobb i all slags vær, både sommer og vinter. Det fungerte som en times gratis trim hver dag. Rart å tenke på at jeg har vært så sprek! Jeg husker jeg tenkte at jeg var like sprek som 40åring som 20åring, og at det ikke var noen forskjell i formen selv om jeg begynte å bli eldre. Men det ble det en brå slutt på et par år senere.
After almost 15 years I finally got to use my bicycle helmet again. I used it a lot before I got ME/CFS. When I went by bike to work in all kinds of weather, winter as well as summer. It worked as a daily hour of free exercise. Now it feels strange to think of the fact that I was that fit. I remember thinking that I was just as fit as a 40-year-old as I used to be at 20 and getting older didn’t change how fit I felt. Nevertheless, this came to an abrupt end a couple of years later.

Hurra, jeg er i skogen! / Out in the forest

Det var forresten den yngste søstera mi som befalte meg å bruke sykkelhjelm. Hun anbefalte det ikke, hun befalte det! Anita hadde innledningsvis en idé om at jeg skulle bruke el-sparkesykkelen som fremkomstmiddel for å besøke henne. Jeg tror imidlertid det ville blitt litt langt, selv om hun tilbød seg å hente meg når jeg nådde frem til Landsundbrua. Riktignok har jeg planer om å komme meg mer ut og få mer frisk luft, men 340 km på sparkesykkel kan bli litt vel langt for enhver…
By the way, it was my youngest sister who ordered me to wear a helmet. She not only recommend me to, she ordered me to! A few days earlier Anita had the idea that I could use the scooter as a means of transportation when visiting her. However, I think it would be too far to go there on a scooter, even though she offered to come and pick me up by car at Landsundbrua bridge. Admittedly, I plan on getting outside to get fresh air more often, but 340 kms on a scooter might be too far for anyone…

Jeg hadde store forventninger til min nyinnkjøpte el-sparkesykkel. At jeg ville vinne tilbake en del av livet mitt som jeg har savnet. At jeg ville komme meg mer ut og farte litt langs landeveien og i skogen. Ha muligheten til å se og oppleve mer. Som du ser av bildene, fikk jeg utrolig mye frisk høstluft denne novemberdagen! I tillegg erfarte jeg at det kan være lurt med noe varmt på ørene neste gang, siden jeg suser så fort av gårde i motvinden. Og siden det har blitt høst siden sist jeg var ute mer enn et kvarter. 😀
I had high expectations for my newly purchased electric scooter. I intended to win back a part of my life that I have been missing. My intention was to get out more and knock about along roads and in the forest. Be able to see more, experience more. As you can probably see in the pictures I got an incredibly lot of fresh air this November day. In addition, I experienced that it might be wise to put something warm on my ears next time, as I fly so fast in the headwind. And because autumn has arrived since I last went for a walk. 🙂

Til tross for fantastisk drahjelp bortover veiene og opp bakkene, og masse god fart i nedoverbakkene, er jeg litt mindre overbevist om at dette hjelpemidlet er så supert for oss med ME som jeg hadde trodd og tenkt. Joda, det ER helt fantastisk, og du verden så store distanser man tilbakelegger på kort tid! Men foruten å bruke energi på å holde seg oppreist, må kroppen også bli med på svinger og krumspring underveis på turen. Jeg slappet i alle fall ikke helt av. Og det endte med noen timers hvile på sofaen etterpå.
Despite the fantastic «towing» help along the roads and up the hills, in addition to great speed down hills, I’m a little less convinced that this aid is so great for people who have ME/CFS as I had initially thought. Yes, it really is fantastic and you can travel vast distances in no time! Anyway, besides using energy for standing upright your body needs to go along with the scooter’s curves, turnings and somersaults during the trip. I wasn’t able to relax, at least. And afterwards I needed a few hours of rest on the couch to recover.

Jeg har et håp om at jeg blir mindre sliten og utmattet av el-sparkesykkelturene etter hvert som jeg blir mer vant til sykkelen og tryggere på den. Det vil nok også hjelpe å ferdes langs flate asfaltveier, i stedet for berg-og-dal-baner i marka. Men det var spennende å suse i full fart langs rulleskiløypa. Juhu! Og smart å gjøre det før vinteren gjør sitt inntog. Muligens rekker jeg bare et par turer til før snøen daler ned…
My hope is that I will be a bit less tired and fatigued from going by scooter as I get more used to it and feel safer of how it works. I bet it will be helpful to travel along flat asphalt stretches instead of roller coasters in the field, too. But it was really exciting to fly quickly along the roller ski trail. Wow! I figured it was a smart thing to do it before winter sets in as well. If I’m lucky I will be in time to do it a couple of times again before it starts snowing…

7+
Valdres mot Vesterålen / Valdres against Vesterålen

Valdres mot Vesterålen / Valdres against Vesterålen

Det ble en spennende avslutning på konkurransen mellom Valdres og Vesterålen. To andre aktører var også på banen, med de to første tok raskt ledelsen. I innledende runder var bilen blitt vasket både utenpå, under og innvendig. Bilder var tatt, annonse lagt ut, og bilen var klar for nye utfordringer.
It was an exciting end to the competition between Valdres and Vesterålen. Two more participants took on an active part, but the first two took the lead early. In the initial rounds the car had been cleaned outside, inside and in between. Pictures had been taken and an ad posted online. The car was ready for new challenges.

Interessen for den gullfargede gevinsten var stor. Man skulle tro at en gammel bil med litt rust og behov for reparasjoner skulle bli vanskelig å selge, men den sjarmerte utfordrerne i senk med sine muskler og sitt skinnende vesen.
The interest in the gold coloured prize was huge. One would think that an old car with a little rust and in need of repairs would be difficult to sell but Mrs Honda charmed the challengers with her muscles and shiny nature.

Bilanonnsen / The car ad

Fru Honda måtte en tur innom Vianor for dekkskift. Eieren har de siste årene ikke hatt krefter til å legge om dekk selv, og heller betalt ivrige, sterke karer til å gjøre jobben. Denne gangen måtte bilens dronning sitte inni mens dekkskift foregikk. Pga. koronatiltak. Det var en selsom opplevelse å sitte i førersetet mens bilen var oppe i lufta samtidig som skruelyder og dunkelyder foregikk under beina mine.
Mrs Honda was due for for a tire change at Vianor. In recent years Mrs Honda’s owner has not had the energy to change tires herself, so she much rather paid strong, eager guys to do the job. This time, however, the queen of the car had to be seated inside the car while it was getting changed into winter tires. Due to corona measures. It sure was an odd experience to sit in the driver’s seat while the car was lifted up in the air and screwing and thumping sounds took place under my legs.

Dekkskifterne oppførte seg litt som leger. Kikket meg dypt inn i øynene mens operasjonen foregikk, for å se om jeg tålte behandlingen. Det var nok lurt, siden jeg måtte gjennomgå det hele uten å få tilbud om beroligende midler eller noen kjente til å holde meg i hånda.
The tire changers behaved a bit like doctors. Looked deep into my eyes while the operation was taking place, to see if I was able to stand the treatment. That was quite clever as I had to endure the whole thing without tranquilizers or anyone I know to hold my hand.

Dekkskifte /Changing to winter tires

På slutten av operasjonen kom verksmesteren inn for å ta røntgenbilder av understellet. Jeg ville egentlig ta disse bildene selv, som aktuelle kjøpere hadde etterspurt, men dekkhotellet ville ikke ha meg utenfor sykesenga. Derfor tok verksmesteren fotojobben. Han var skikkelig grundig i sin iver etter å dokumentere rust på understellet. Litt vel flink etter min smak. Men jeg var kneblet til rattet og fikk ikke muligheten til å peke eller styre seansen.
At the end of the operation the works foreman came to take the x-rays of the chassis. Actually, I wanted to take these pictures that potential buyers had requested myself, but the tire hotel would not allow me to get out of the hospital bed. Therefore the works foreman took on the photo job. It turned out that he was really eager in his thoroughness to document the rusty parts on the chassis. A bit too thorough for my taste. Anyway, I was practically gagged to the steering wheel with no chance to point at anything or control the session.

I oppløpet ble det spennende, siden både den unge mannen fra Valdres og den voksne mannen fra Vesterålen var interessert i å kjøpe Fru Honda. Jeg hadde inntrykk av at Hondaen følte seg populær, og det var kanskje ikke tilfeldig at hun lot den mest ivrige kandidaten gå av med seieren. Det ble hjemmeseier til Valdres. Tilfeldighetene ville ha det til at en som driver med reparasjoner og vedlikehold av biler som yrke, tapte for en som kommer fra en lidenskapelig og hengiven CR-V-familie.
In the finish it got really exciting because the young man from Valdres as well as the grown up man from Vesterålen both were interested in buying Mrs Honda. I had the impression that the Honda felt quite popular at that point, and maybe it wasn’t at all a coincidence that she let the most eager candidate win the race. Home win for Valdres! Coincidentally, someone who does maintenance and car repair for a living lost to someone who comes from a passionate and devoted CR-V family.

Mannen fra Valdres var en omstendig type. Fra jeg hentet han og tursekken hans nede på togstasjonen til han rullet ned den steinbelagte gårdsplassen vår med signert kjøpekontrakt, gikk det tre timer. Fru Honda ble grundig undersøkt og hver cm saumfart for skader, skavanker og forfall. Visstnok hadde hun kjørt rundt med feil farge på radiatorvæsken også. Kan verkstedmannen ha vært fargeblind? Bilen blir nok tatt godt vare på av CR-V-familien som nå har adoptert henne.
The young man from Valdres was an elaborate kind of guy. Three hours passed from the moment I picked him and his backpack up at the railway station to the time when he finally drove down our stone-paved courtyard with a signed sales contract. Mrs Honda was examined thoroughly and every inch was checked for possible damage, faults and decay. Apparently, the car had the wrong colour on the radiator fluid, too. Maybe the shopman was colour blind? I am certain that the car will be taken good care of by the CR-V family that has adopted it.

Jeg vinker farvel til Fru Honda fra kjøkkenvinduet / Goodbye to Mrs Honda

Sent på kvelden samme dag som fru Honda hadde fått ny eier, kjørte hun inn i sin nye bopel i Valdres. Jeg hadde i mellomtiden tilbragt dagen og kvelden på sofaen og i senga. Litt variasjon er viktig, så man ikke får liggesår! Som en siste hilsen fikk jeg bilde av henne med teksten «Velkommen hjem, CR-V!». Så koselig! Og samtidig litt vemodig. I tillegg har hun tydeligvis fått nytt navn.
Late at night the very same day that Mrs Honda got her new owner she parked at her new residence in Valdres. In the meantime I had spent the day and night on the couch and in bed. A little variety is important, so that I don’t end up with bedsores! I got a picture of her as a final greeting with the text «Welcome home, CR-V!» So nice! And at the same time sad. In addition, she was obviously given a new name, too.

Mannen fra Vesterålen fulgte opp med en siste melding samme kveld. Jeg skulle gjerne ha solgt bilen til han også, men Fru Honda forgylt i gull kom bare i én utgave. Hun kommer nok til å yte sin nye eier full oppmerksomhet i årene som kommer.
The man from Vesterålen followed up by sending one last message that same night. I would have liked to sell the car to him as well. However, Mrs Honda gilded in gold only came in one issue. I bet she will grant her new owner full attention in the years to come.

En liten øvelseskjøringsskrape / A little damage from practice driving/parking

Nå er jeg altså uten bil. Jeg ble derimot noen tusenlapper rikere. Når regninger er betalt, satser jeg på at det er igjen nok til å skrape sammen til en ny doning. Planen er å kjøpe en el-sparkesykkel, som jeg kan suse rundt med. Den trenger verken radiatorvæske, dekkskift eller underspyling, så det blir nok et litt billigere fremkomstmiddel. Muligens mindre komfortabelt, men jeg får garantert mer frisk luft!
So now I do not have a car any more. On the other hand, I became a few thousand richer. Once all the bills have been paid there will hopefully be enough left for me to buy a new vehicle. The plan is to buy an electric scooter that I can rush off with. It will not need radiator fluid, tire change or chassis cleaning so it’s obviously a slightly cheaper means of transport. Possibly less comfortable, but I will definitely get more fresh air!

6+