Fanget opp av
Stikkord: mening

Jeg fikk e-post fra «Tore på sporet» / I got an email from a TV reporter

Jeg fikk e-post fra «Tore på sporet» / I got an email from a TV reporter

Hvis du har lest mitt forrige blogginnlegg, som handlet om mitt eget TV-program, skjønner du hvorfor jeg har vært i kontakt med Tore Strømøy. Dvs. da vet du hvorfor jeg fikk e-post, men selvsagt ikke hva vi skrev til hverandre. / If you read my previous blog post, which was about my own TV show, you know why I got an email from a famous Norwegian TV reporter. Ie. at least you will know why I got an email from him, but not what we wrote to each other, naturally.

Hei og hallo / Hi there

Norsk: (English further down)

Hvis du vil lese det forrige blogginnlegget, finner du det HER. Hovedidéen er å bruke ME-diagnosen min til noe positivt, for andre. Jeg har tro på at det er en mening med alt… Og det kan f.eks være en mening i at nettopp jeg har fått ME, om jeg klarer å formidle til andre hvordan hverdagen min kan være og dette bidrar til bedre forståelse for andre ME-sykes utfordringer. Og i alle fall kan jeg skape mening i det som skjer selv. Det er ikke alltid vi ser meningen i alt som skjer, men vi kan velge å skape en mening i det.

Jeg har fått en del kommentarer etter forrige blogginnlegg, fra kjente og ukjente, med mye støtte og oppmuntring. Kommentarer som «kul idé», «kjempebra idé», «har tro på dette» og «lykke til med TV-produksjon» har fått meg til å tro at det kan bli noe av drømmene. Jeg ble oppfordret til å ta kontakt med TV2 eller NRK, eller evt. bruke «spleis» for å få inn penger til prosjektet. Tusen takk til alle som har «satt griller i hodet på» meg!

Oppmuntret av støtte tok jeg mot til meg og skrev en epost til «Tore på sporet», selveste Tore Strømøy. Jeg la frem idéen om en TV-programserie som skal handle om ME, reiser og møter med folk, hvor både de alvorlige og de humoristiske sidene må få plass. Tore Strømøy er dyktig, og god på å fortelle historier. Jeg så for meg at han, med sin erfaring, godhet og medmenneskelighet, ville være riktig mann for å få i gang dette konseptet.  🙂 

Jeg følte meg sikker på at jeg kom til å få svar på henvendelsen til Tore. Og ganske riktig kom det svar på e-posten min etter kort tid. Et smilende svar, faktisk. Men han er opptatt med andre prosjekter… Tore på sporet, selvsagt! Så han foreslo at jeg kunne snakke med noen andre om dette prosjektet. Han nevnte også at det er vanskelig å nå gjennom med noe slikt i disse ulvetider. Siden jeg ble litt skremt av ordet ulv, og er usikker på hva han mente med «ulvetider», måtte jeg google dette. Fant noe HER. Tolker det som at det fins tallrike idéer rundt omkring, samtidig som det er mange om beinet, og dermed utrygghet i bransjen?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem videre, og Tore hadde heller ingen forslag, men kanskje skal jeg bare la det modnes litt. Kanskje dukker det opp noe eller noen… Men muligens forblir prosjektet på tanke- eller fantasistadiet. Jeg har også tenkt på at det fins muligheter via YouTube. Kan jeg starte min egen personlige «TV-kanal» der? I så fall kan jeg vel være min egen sjef, velge tema og stå for både tilrettelegging, produksjon og publisering. Noe å tenke på… Og som min Facebookvenninne Camilla sa: Man blir kreativ og lur av å være syk.  😀 

Vil du se meg på skjermen? / Would you like to see me on a screen?

English:

If you would like to read my previous blog post you can do so HERE. The concept or main idea is to use my ME diagnosis in a positiv way and for the benefit of others. I believe there is a purpose behind everything, a meaning for whatever happens… And perhaps is it meaningful to say there’s a reason why I got ME if I can pass on to others what my everyday life is like if this can contribute to better understanding of other ME-sick people’s challenges. At least I can create a meaning in what happens to me myself. We may not understand that there is a purpose or meaning for what happens, but we can create a meaning to it.

I have got quite a few supportive and encouraging comments and messages after my previous blog post, from people I know as well as from people I don’t know. Comments like «cool idea», «great idea», » I have faith in this» and «good luck with your TV production» have made me believe that my dreams may come true. Someone suggested I got in touch with various TV channels, or make use of something called «spleis» (economic support from others) to receive money for this project. Thank you all for supporting my somewhat crazy idea!

Inspired by all this support I summoned my courage and wrote an email to Tore Strømøy, who is a famous Norwegian TV reporter. I submitted my idea about a TV program which would deal with ME, trips and meetings with people, in which the serious as well as the funny sides of it would be of interest. Tore Strømøy is a talented man and he is good at telling stories. I pictured that he, with all his experience, kindness and compassion, would be the right man for this assignment. 🙂 

I felt pretty sure that I would get a respons on my inquiry sent to Tore by email. Sure enough, I got a reply the following day. A very positive reply, in fact. However, he was busy with other projects. The program «Tore på sporet, of course. He suggested I should talk to someone else about my idea and project. Moreover, he said it is difficult to get things through nowadays.

I don’t know how to go about or proceed… And Tore didn’t have any suggestions either. But maybe I will let things «mature» for a while. Perhaps something or someone pops up… But there is also a possibility that the project remains in the world of thoughs. I have also been thinking that there are opportunities through YouTube. Maybe I can set up my own personal TV channel there? If so I can be my own boss, pick my own topic and be in charge of preparing, organizing, production and publishing. Something to think about… And as my Facebook friend Camilla says: You become creative and smart from being sick. 😀 

1+
Tai Chi med MEning / Tai Chi with MEaning

Tai Chi med MEning / Tai Chi with MEaning

Blid gjeng etter første Tai Chi-trening / Happy crowd after the first Tai Chi training

(English further down)

Nå kan jeg hvile på mine laurbær. I går hadde vi den første Tai Chi-treninga med MEning. Siden jeg har så bra utbytte av denne treningsformen selv, har jeg tenkt at flere må få muligheten. I samarbeid med Svanhild Sunde har nå ideen blitt til virkelighet. Innledningen til opplegget kan du lese om her.

Av smilene på gjengen på bildet ovenfor, skjønner dere at det ble en vellykket time. Svanhild forklarte om opprinnelsen til Tai Chi og hvordan og hvorfor Tai Chi-bevegelsene er som de er. Alle fikk prøve, og gjøre, og alle så veldig fornøyde ut. Pauser ble lagt inn etter behov. I etterkant opprettet vi ei gruppe på facebook hvor de som vil fortsette, kan få oppdatert informasjon om treninger videre.

Det som kanskje gjorde aller mest inntrykk på de fremmøtte, var da Svanhild gikk første del av «formen». Det var, som vanlig, helt magisk å se på, og folk satt som trollbundet. Ikke en lyd, ikke et pust, for denne «dansen» av Tai Chi-bevegelser er både flotte og vakre å se på, og dessuten veldig inspirerende. Og det beste av alt, er at alle kan bli like flinke… Med noen års trening!

Dessverre gikk vi glipp av en del blide fjes, da flere måtte melde avbud i siste liten. Men sånn er det, og forhåpentligvis kommer disse, og enda flere, neste gang. Jeg har fått meldinger fra flere som vil og har lyst, så dette blir artig. Jeg gleder meg allerede til torsdag om ei uke!

English:

Now I can rest on my laurels. Yesterday we had the first Tai Chi training with MEaning. Because I myself have benefited from this training in so many ways I wanted to contribute to that others were given the same opportunity. Thanks to my Tai Chi instructor Svanhild this dream came true. You can read about the beginning of this project here.

By looking at the smiles of the people above you can tell that the class was a success. Svanhild explained the origin of Tai Chi and how the movements are performed and why. Everyone joined in and they all looked very pleased during the class. Breaks were allowed whenever necessary. Afterwards we created a facebook group for those who want to continue with the Tai Chi training, in order to get updated information about the classes.

What impressed the people present most was probably when Svanhild performed part one of «the form». It’s magical to behold and people sat watching almost as if someone had put a spell on them. No sound, hardly a breath, because this «dance» of Tai Chi movements is nice and beautiful to look at, besides inspiring. The best part about it is that everyone can become just as clever… With a few years of training!

Unfortunately, we missed out on a few happy faces as some people had to cancel in the very last minute. However, that’s just how things are and hopefully they, and also a few more people, will be able to make it next week. I’ve received messages from quite a few people who want to come later, which is nice. I am alreay looking forward to next Thursday!

1+
Synes du jeg fremhever meg selv? / Do you think I promote myself?

Synes du jeg fremhever meg selv? / Do you think I promote myself?

Nesa i sky / With my nose in the air

(English further down)

Synes du at jeg fremhever meg selv? At det jeg skriver er «kleint» og at jeg skryter av meg selv? I så fall har en av oss misforstått… Enten har jeg misforstått hvordan jeg skal frembringe mine budskap, eller så har ikke du lest mellom linjene.

Det jeg ønsker er å skrive om hvordan livet og hverdagen med ME er. For at flere skal få forståelse for hvordan denne sykdommen oppfører seg, og i håp om at det blir færre misforståelser rundt konsekvenser av å ha sykdommen. Jeg opplever at mange misforstår og mistolker denne diagnosen, og kanskje er bloggen min et bidrag til at akkurat du skjønner litt mer.

MEning blir formet av tankene våre. Det er tankene våre som gir mening til det vi hører, ser og oppfatter. Er du åpen for at det kan være en annen mening med det du har oppfattet? At dine tolkninger ikke er de eneste sanne?

Jeg er ikke stolt av å ha ME. Tvert i mot. Men jeg er stolt av at jeg klarer å være ganske åpen om det. Jeg har tidligere vært svært lukket om at jeg har ME. Jeg ville helst at folk ikke skulle vite det. Når jeg fikk spørsmål sa jeg bare at jeg har mange diagnoser (som er sannheten) og unngikk å fortelle om ME. Jeg har ingen forklaringsplikt overfor noen, men etter ti års modning, og av ulike grunner, ville jeg snu dette mønsteret. Resultatet ble denne bloggen, hvor jeg skriver når jeg er i form til det, og når jeg har noe å skrive om.

Motivasjonen er først og fremst at jeg vil at mine nærmeste skal forstå hvordan jeg har det. Det er mye lettere å tilby denne informasjonen i skriftlig form. Når jeg snakker med folk, er jeg mindre åpen, og faller lett tilbake i mønster hvor jeg later som jeg er kjempefrisk. Jeg tar meg selv i at jeg stadig sier at «jeg er bedre nå». Innimellom er jeg selvsagt i bedre form, og det er da du møter meg. På dager hvor jeg ikke har energi til noe som helst, slipper du å se meg.

En psykolog ville muligens sagt at de som fremhever seg selv, fikk for lite oppmerksomhet i barndommen. Jeg gjorde kanskje det? Men det har nok mye grobunn i den personlighetstypen jeg er også. Dette lærte jeg litt om på kurs om Enneagrammet. Men det må jeg skrive om en annen gang.

En personlig blogg må nødvendigvis være personlig. Og da blir det nok en del skriverier ut fra hva jeg gjør og tenker. Synes du at jeg legger ut mange skrytebilder? Jeg skal innrømme at det ikke er like artig å legge ut bilder av meg selv når jeg er i kjempedårlig form. Da velger jeg heller et bilde hvor jeg ser opplagt og glad ut, for det er slik jeg ønsker å være. Jeg skriver om både gode og dårlige dager, og det er derfor du ofte finner et «men» i innleggene. I hovedsak er jeg en positiv person. Derfor skriver jeg om muligheter og løsninger, heller enn bare grums.

English:

Do you think I call attention to myself? Promote myself? That my writing is awkward and that I am a boaster? If so, one of us has misunderstood something… It is either me who has misunderstood how to emphasize my message, or else you haven’t read between the lines.

My desire is to write about how everyday life and life in general with ME is like. Because I want to give more people a better understanding of how this disease «behaves», hoping that there will be less misunderstanding around the consequences of having ME. I have experienced that people misunderstand and misinterpret the diagnosis, and maybe my blog can be a contribution to you understanding a little more.

MEaning is formed by our thoughts. It is our thoughts that give meaning to what we hear, see and apprehend. Are you open to the fact that there may be another meaning to what you have perceived or taken in? That your interpretations may not be the only true ones?

I am not proud of having ME. On the contrary, I’m not. However, I am proud because I am able to be quite open about it. It wasn’t always like that. I’d rather people didn’t know about it. When I was asked questions about my health issues I just said that I had a number of diagnoses (which is the truth) and I avoided speaking about ME. I have no obligation to explain, to anyone. Anyway, after a maturation period of ten years, and for a number of reasons, I decided to reverse this pattern. This blog is the result of that. I write whenever I feel up to it and whenever I feel I have something I want to share with you.

My motivation is primarily a wish you make the people close to me to understand how I feel. It is a lot easier to offer this information to people in writing. Whenever I speak with people I tend to be less openminded and I easily fall back into the old pattern of pretending that I’m so much better that I acually am. I keep saying that «I feel better now». Naturally, I sometimes feel better, and that’s when you meet me. On days that I don’t have the energy to do anything at all you will be spared of this pleasure.

A psychologist would perhaps say that the people who tend to call attention to themselves got too little attention during their childhood. Maybe I did? I think it may have something to do with my personality type as well. I learnt a little about this when I took a course about the personality types of the Enneagram. I shall have to write about that some time later.

A personal blog needs to be personal, inevitably. Which means that I will be writing about what I do and think. Do you think I post too many boasting pictures? I admit that I don’t find it so cool to post a picture of myself in which I don’t look so well. I prefer pictures that I look happy and joyful at, which is how I want to be. I write about good and bad days, which is also the reason why there is often a «but» in my blog posts. In general I’m a very positive person. Therefore I like to write about possibilies and solutions, rather than muddy stuff.

4+