Fanget opp av
Stikkord: ME

Jeg lukter kattepiss / I smell like cat’s piss

Jeg lukter kattepiss / I smell like cat’s piss

Lånekatten Iris og jeg / The cat Iris and myself

Norsk: (English further down)

For tida tilbringer jeg mesteparten av dagen i horisontal stilling på sofaen eller godt plassert i en lenestol. Orker ikke så mye annet. Men uansett hvor dårlig formen er, må jeg ha en dusj etter at jeg har stått opp. Sånn har det alltid vært. Dagen har liksom ikke begynt før jeg får tatt denne dusjen.

Selv om jeg er nøye med hygienen, lukter det noen ganger kattepiss av meg. Også til tross for at vi ikke har katt, og hverken kroppen eller klærne mine har vært i kontakt med pusedyr eller kattepiss. Man skulle tro at det ble mindre svettelukt når man er helt i ro og ikke gjør noe fysisk, men det er akkurat som om kroppslukta under armene blir surere jo dårligere formen min er.

Dette skjer uavhengig av hva jeg spiser. Dessuten spiser jeg aldri løk, hvitløk eller sterke krydder uansett. Det er kjent at ME-syke får forhøyede melkesyrekonsentrasjoner, selv etter minimal aktivitet. Skaper da ubalansen i kroppen forsuring, og noen ganger kattepisslukt? Kanskje kroppen er i høy beredskap for å gjenvinne balansen? Det er som om kroppen prøver å skille ut noe den ikke vil ha. I alle fall er det noe «gruff» i kroppen som ikke skal være der, tenker jeg.

Selv om ME-pasienter ligger rolig og burde følt seg avslappet, oppfører kroppene seg som om de er vedvarende stresset. Mange klager over problemer med temperaturreguleringen og svetting. Det er ikke uvanlig at man svetter og fryser om hverandre, og kaldsvetting på natta kan være ganske plagsomt.

Dette var kanskje ikke noe interessant eller sjarmerende tema, i alle fall ikke rett før jul, men om ikke annet kan jeg vel få minne alle på at de må ta et julebad! Og for ordens skyld har ikke katta på bildet noe med min kattepissduft å gjøre. Iris er en lånekatt og til vanlig veldig renslig! På bildet under ser du en blogger i arbeid.

Etter hvilepause kommer skrivepause / Break to write = break from resting

English:

Nowadays I spend most of the days in a horizontal position on the couch or sitting comfortably in an armchair. I am not able to do much else. Anyway, in however bad shape I am I need a shower after getting out of bed. It’s always been like that. It’s as if the day hasn’t really started until I’ve had my morning shower.

Although I’m careful about my personal hygiene I sometimes smell as if a cat has peed on me. Also despite the fact that we do not have a cat, and neither my body nor my clothes have been in contact with a cat or cat’s piss. One would think that there would be less body odour when at rest and not doing anything physical, but it’s as if the sweat smell under the arm pits goes more sour the worse shape I’m in.

This happens independently of what I eat. Besides, I never eat onions, garlic or hot spices anyway. It is a fact that high consentration of lactic acid is usual in ME-sick people, despite minimal activity. Maybe it is the imbalance in the body that creates acidification, and sometimes smell of cat’s piss? And perhaps the body is kind of placed on the alert or kept in a state of preparedness to regain balance? It’s as if the body is trying to dispose of something it does not want. At least I think there is a lot of waste inside the body that does not belong there.

Even though an ME-patient is lying down and should feel rested the body acts as if it is under constant stress. A lot of patients complain about temperature regulation problems and sweating. It is not unusual that you sweat and feel cold on and off, and cold sweat at night can be quite unpleasant as well.

You may not find this theme very interesting or charming, and certainly not as we are approaching Christmas. Anyway, please allow me to remind you to take a bath for Christmas! For the record, the cat in the picture has nothing to do with the cat’s piss odour I previously wrote about. Iris is a cat that sometimes pays us a visit and she’s house-trained. In the second picture you can see a blogger at work.

0
ME etter nakkeskade? / ME/CFS due to neck injury?

ME etter nakkeskade? / ME/CFS due to neck injury?

Det er mange ting jeg lurer på / I have many questions

Norsk: (English further down)

For en tid tilbake fortalte min venninne Helena at hun hadde vært i London på MR pga en nakkeskade forårsaket av feilbehandling fra en kiropraktor. Der tilbyr de sittende MR, og Helena møtte en professor i radiologi som visstnok er «alle MRs far». Denne 80 år gamle professoren skrev doktoravhandling på 80-tallet og var dessuten den første til å ta i bruk MR. Hun mener at de ligger mange lysår foran mht forskning og legekunnskap i forhold til Norge på dette området.

For min egen del ble jeg veldig interessert i Helenas oppdagelser i London fordi de har gjort funn i over 90 % av tilfellene i nakken som kan forklare ME. Nesten alle (99 %) av de som kommer fra Norge for å ta MR av nakken har diagnosen ME. Funnene/skadene skyldes bl.a fødselsskader, bilulykker, vold eller annen skade som man ikke nødvendigvis husker eller har noen erindring om. Nervene i nakken kan være permanent skadet og de mener dette skaper utmattelsessykdom. Nakkeslengskader kan gi smerter og få følger senere i livet.

Nå har ikke jeg ekstreme nakkesmerter eller kjevesmerter, men jeg har slitt mye med hodepine og migrene, så kanskje er det verdt å sende nakken på en MR-sjekk? I alle fall må det være interessant å sjekke ut for de som har mye nakkesmerter, i tilfelle dette kan gi en forklaring på ME eller andre utmattelsestilstander. Eller i alle fall utelukke diagnoser. Og kanskje kan man til og med få hjelp!

Jeg har faktisk vært på MR av hodet et par ganger. De fant at jeg hadde mye hvitsubstans i hjernen, visstnok mer enn vanlig. Men jeg fikk aldri noen forklaring på hva dette er eller hvorfor jeg hadde det. Nakken har jeg derimot aldri sjekket. Kanskje det blir London-tur på meg? Det er dokumentert funn i nakken hos ME-syke til tross for at de ikke har symptomer i nakken.

Sammenhengen mellom instabilitet i nakken og ME har kommet mer i fokus den siste tiden. Ifølge forskning på ME-pasienter i Sverige kan det være sammenhenger mellom ME og nakkeskader/nakketilstander. De har gjort funn som i stor grad viser mye mer instabilitet i nakken, fortrengninger i spinalkanalen og økt intrakranielt press hos ME-pasienter enn hos friske kontroller. Kanskje kan dette føre til et skifte i utredning og behandling av ME-pasienter i fremtiden?

Funn som er gjort kan i stor grad forklare mange av symptomene som ME-pasienter sliter med. F.eks. kronisk utmattethet, spesielt etter anstrengelser, hjernetåke, intoleranse for å være i oppreist stilling, smerter som skyldes nevroinflammasjon, og immunologiske og autoimmune reaksjoner.

Et team med spanske nevrokirurger (Barcelona) mener også at mange med ME-diagnose lider av instabilitet i nakken, dvs i overgangen mellom nakke og hode. De tenker at kirurgisk behandling kan forbedre og sterkt eliminere symptomer på ME for en del pasienter. Også i USA er det nå startet studier på sammenhengen mellom nakkeskader og ME.

Det blir spennende å følge med på hva de finner ut. Jeg lurer alltid årsaker og konsekvenser, og har mange spørsmål. F.eks.:

  • Har min ME-diagnose bakgrunn i noen av mine sportslige aktiviteter? Aking på skareføre som barn? Mine krumspring som turner? Slag og spark fra årene jeg trente karate og kung fu? Headbanging på utallige dansegulv rundt omkring?
  • Vil en operasjon være en quick fix?
  • Kan behandling hos fysioterapeut, naprapat eller kiropraktor rette opp skaden eller lirke på plass instabilitet og fortrengninger?
  • Vil akupunktur, soneterapi, lysbehandling, magnetterapi, eller langbølget infrarød energi gi positiv effekt?
  • Hjelper det å sitte eller ligge i stillinger som avlaster og retter ut nakken?
  • Kan trening/tøyeøvelser i nakkeområdet gi mindre symptomer?
  • Kan omega 3, som virker betennelsesdempende i kroppen, bidra til å lindre ME-syksom?

Har du også spørsmål? Eller kanskje noen svar? Kommentér gjerne!

English:

A little while ago my friend Helena told me that she had been to London for an MRI, after being given wrong medical treatment by a chiropractor in Norway. Obviously they offer seated MRI to their patients. Helena met with a professor of radiology who is said to be «the father of MRI». This 80-year-old professor wrote a dissertation for a doctorate in the 80s and was the first one to start using MRI scanning. After having been there my friend says that they are light years ahead of us here in Norway when it comes to science and medical knowledge in this field.

For me, Helena’s discoveries in London were of great interest because of the fact that they had made findings in 90 per cent of the neck incidents that can explain ME/CFS. Almost everyone (99 per cent) of the people who have come from Norway to do an MRI of their necks were actually diagnosed with ME. The findings/injuries may have been caused my birth injuries, car accidents, violence or other damage that you may not remember or recall happening. The nerves in the neck may be permanently injuried and they claim that this causes fatigue. Whiplash injury can give pains and have consequences later in life.

I do not have extreme neck pain or jaw pain. However, I have suffered a great deal of headaches and migraines. Maybe an MRI checkup on my neck is not such a bad idea? Anyway, it would be interesting to check it for those who have severe neck pains, in case it could give an explanation to why they have ME or another fatigue condition. At least this could rule out a diagnosis. And maybe you can even get help as well.

Actually, I have been to an MRI of my head a couple of times. They discovered that I have more white substance in my brain than normally. However, I never got a proper explanation to what this is or why it is there. Moreover, I’ve never had my neck checked. Maybe I need to go to London? They have documented findings in ME-sick people’s necks despite that these people do not have symptoms from the neck.

Recently there’s been more focus on the connection between instability in the neck area and ME/CFS. According to research on ME patients in Sweden it looks like ME can be related to neck injuries/neck conditions. There have discovered that instability in the neck, displacements in the spinal cord and increased intracranially pressure is much more prevalent than in healthy controls. Maybe this will lead to a change in reports, medical review and treatment of ME patients in the future?

The findings they have made can to a great extent explain many of the symptoms that ME patients struggle with. E.g. fatigue, especially after effort, brain fog, intolerance to being in an upright position, pains caused by neuroinflammation, and immunological and autoimmune reactions.

A team with Spanish neurosurgeons (Barcelona) are also of the opinion that many people with the ME diagnosis suffer from instability in the neck, ie in the transition between neck and head. They think surgical treatment can improve and greatly eliminate symptoms of ME for a number of patients. In the United States they have also started studies on the connection between neck injuries and ME.

It will be very exciting to follow their studies. And I have many questions about causes and consequenses. E.g.:

  • Does my ME diagnosis have a background/origin in any of my sporting activites? Sledging down steep hills on hard snow as a child? My accidents while doing gymnastics? Punches and kicks during the years I was doing karate and kung fu? Headbanging on numerous dancing floors around.
  • Will an operation be a quick fix?
  • Can physiotherapy or treatment at a naprapath or chiropractor rectify the damage or get the instability or displacements right?
  • What about acupuncure, reflexology, light treatment, magnet therapy or far infrared lights? Does that have a positive effect?
  • Will it help to be seated or lie down in positions that relieve or straighten the neck?
  • Would training/stretching in the neck area give less symptoms?
  • What about omega 3, which is known to be antiinflammatory? Can it contribute to relieve ME?

Do you also have questions? Or maybe some answers? Feel free to comment!

3+
Desperat sosial og bakrus / Extremely sociable and hungover

Desperat sosial og bakrus / Extremely sociable and hungover

Norsk: (English further down)

Deilig med sjokoladekake etter ett års avholdenhet / Chocolate cake

På julebordet for fire dager siden spiste jeg sjokoladekake til dessert. Det er nesten et år siden sist jeg spiste det, og det var fantabulastisk godt! Selvsagt fikk jeg litt vondt i magen etterpå, men det var faktisk verdt det. Dessuten er det påbudt å fråtse på julebord.

Jeg var i overraskende god form dagen etter julebordet mandag, som du kan lese om HER. Jeg holdt ut i seks timer og var den siste som dro hjem. Det var først utpå kvelden på tirsdag at jeg begynte å føle på «bakrusen». Og dagen deretter var jeg enda slappere. I tillegg fikk jeg feber. Det er vanlig ved ME. Man blir på en måte lurt av sin egen kropp. Og folk rundt blir i alle fall lurt, som ikke merker at den ME-syke får en nedtur i etterkant. Ekstrem utmattelse og andre symptomer kan komme lenge etter at man har vært i aktivitet. I dag er det fredag og jeg føler meg litt bedre, om jeg legger godviljen til… Kanskje kan jeg forvente å «komme meg» til søndag, som da blir seks dager etter julebordet. Én dag av livet mitt per time på julebordet…

Jeg smiler litt når jeg tenker på de gode samtalene under julebordskvelden. 🙂 Når jeg endelig slipper utenfor husets fire vegger, blir jeg desperat sosial og nesten i angrepsposisjon for å få kommunisere med trivelige mennesker. Om du møter meg og synes jeg ser uforskammet opplagt ut, kan det være adrenalinet ved å få snakke med deg som herjer i kroppen. 😀

Når ME-folk møtes, kan det bli litt snakk om det vi har felles. Felles venner og bekjente, felles erfaringer og opplevelser, felles hobbyer og interesser, osv. Akkurat som når hvem som helst møtes. I tillegg har vi en felles sykdom, som jeg har oppdaget kan være ganske interessant å snakke om. Fordi jeg skjønner mer om ME ved å snakke med andre som har sykdommen, og fordi det kan lette forhold i hverdagen eller gi inspirasjon på ulike vis. Men sutring prøver jeg å holde meg unna.

Pga min ekstremt gode sosiale intelligens og mine kommunikative ferdigheter, fikk jeg med meg mye «faglig» kunnskap, inspirasjon og ideer til ettertanke hjem fra julebordet. Mot slutten av kvelden var det en ung mann som litt humoristisk spurte meg «har du flere spørsmål?». Da skjønte jeg at jeg hadde bidratt til litt underholdning i selskapet… 😀

Den samme unge mannen tipset meg om et program som tar bort blått lys på PC og mobil, som kan bidra til at man blir mindre sliten av å sitte ved skjerm. Det må testes ut. En professortype hadde utviklet en kur for å rense galleblæra, noe som kan bidra til at mage og tarm blir friskere. Denne kuren har jeg nå fått tilsendt på e-post. Det blir både spennende og skummelt å teste ut, så jeg venter nok til etter jul. En annen mann ved bordet fortalte at han alltid har med seg en sekk med stol når han er ute. Kanskje jeg skal vurdere å bytte ut dameveska med en slik innretning? Det er ofte jeg «går tom» og savner å kunne sette meg ned for å hvile når jeg er ute og farter.

Jeg hadde også et triks på lager, som jeg delte med disse herrene, nemlig å lure kroppsmaskineriet ved å drikke litt vin. Jeg har merket at jeg kan holde ut i selskaper lenger etter et par glass vin. Dvs. der og da. Fin med vin! Men nedturen og bakrusen kommer jo likevel.

Ei dame som jeg snakket med, har leilighet i Spania, og drar nedover til solens hjemland like ofte som meg. Vi snakket litt om at vi føler oss i bedre form når vi er der. Hun påpekte at hun merket veldig godt at stabilt klima over tid gjorde godt for kroppen. Jeg har ikke tenkt over at det er viktig å være der over tid, dvs. i lengre perioder. Men det er selvsagt noe jeg bør teste ut! 😀

Denne gode formen forsvant / The feeling of being fit is gone

English:

Four days ago I went to a Christmas party. There I had some chocolate cake for the first time in 12 months. It was delicious! Naturally, I got stomach pains afterwards, but it was worth it anyway. Besides, it is actually compulsory to stuff oneself at Christmas parties.

I felt surprisingly well the following morning, after the party which you can read about HERE. I lasted six hours altogether and was the last one to leave. It wasn’t until Tuesday night that I started feeling «hungover». And the following day I felt even more fatigued. In addition I got a fever. That’s usual with ME. In a way your own body fools you. And other people are fooled as well because they don’t notice how the ME-sick person suffer the consequences the following days. Extreme fatigue and other symptoms can appear a long time after activity. Today is Friday and I’m feeling a little better again, I think… Maybe I can expect to recover by Sunday, which will be six days after the Christmas party I went to. One day of my life per hour I spent at the party…

I’m smiling when I think of the nice conversations we had during that night. 🙂 When I’m finally able to leave the house I get extremely sociable and more or less attack people for the purpose of communicating with them. So if you see me and find that I look exceptionally fit it might just be the adrenalin ravaging inside my body because I’m happy when speaking with you. 😀

When people who are sick with ME/CFS meet it is very usual to talk about things they have in common. Mutual friends and acquaintances, common experiences and adventures, hobbies and interests. Just like when anyone meets. In addition we have the same disease, which I have found can be a pretty interesting subject. Due to the fact that I understand more about ME when I talk with others who have the disease and because it can facilitate a few things in everyday life or give inspiration. However, I try to stay away from whining people.

Due to my extremely good social intelligence and my communicative skills I got a lot of new knowledge, inspiration and ideas to reflect on after the Christmas party. At the end of the night there was a young man who asked humorously «do you have any more questions?» It made me realize that I had contributed to some entertainment at the party. 😀

That same young man gave me a tip about a program that takes away the blue light on computers and mobile phones. Which obviously can make it less tireing to sit by a screen. I will have to test it out. A professorial guy talked about a cure to cleanse the gallbladder that he had developed. Which may contribute to good health in the stomach and intestines. I had this cure sent on email. It will be exciting but also scary to test it out, and I will probably wait until the new year. Another man by my table told us that he always carry a backpack with a chair in it whenever he goes places. Maybe I should consider exchanging my ladie’s bag for a backpack like that? Very often I feel that I’m running out of energy and I miss being able to sit down to rest when I’m outside.

I also had a trick to share with the guys. I told them about the way I am able to fool of trick my body by drinking wine. That I have noticed that I can endure for longer at parties after a couple of glasses of wine. Fine with wine! However, I still have to suffer the consequences the following days as the «hangover» will be there just the same.

A lady I was talking to told me that she also owns her own apartment in Spain. And she likes to go there three or four times a year. We chatted about how we feel better when we are in this climate. She poined out that she felt better as a result of staying in this stable climate over a period of time. That it does wonders for her wellbeing. It was new to me that it’s the stability in the climate that can make you feel better. Of course I need to find out for myself! 😀

2+
Første julebord på ti år / First Christmas party in ten years

Første julebord på ti år / First Christmas party in ten years

Klar for julebord / Ready to go to a Christmas party

I går var jeg på julebord. Det ti år siden sist jeg ble invitert på julebord. Har derfor følt meg litt tradisjonsløs på dette punktet.. / Last night I attended a Christmas dinner. It’s been ten years since I was invited to a Christmas dinner last. I’ve felt I’ve kind of missed out on this Norwegian tradition…

Norsk: (English further down)

Tradisjoner er viktig, men alt til sin tid… Det er merkelig hvordan mye av det som jeg før tok for gitt, ikke lenger er en selvfølge. Jeg «falt litt utenfor» flere sosiale settinger etter at jeg sluttet å jobbe som lærer. Tidligere måtte jeg sjonglere for å få tid til to-tre julebord, men de siste årene har ikke det vært noe problem. Siden det ikke har vært noen invitasjoner.

Av åpenbare årsaker har jeg meldt meg inn i ME-foreningen. For å støtte de som jobber for spredning av kunnskap om sykdommen og kanskje i tillegg være en støttespiller for andre ME-syke. Jeg ble imidlertid forbløffet da jeg hørte at ME-foreningen ville invitere til julebord, og at de gjorde dette hvert år. Er dette folk som har overskudd til å delta på julebord da? Og bindende påmelding måtte jo være høyst risikabelt med en slik upålitelig gruppe. Jeg hørte om tidligere tilstelninger hvor juleborddeltakerne ikke en gang husket hva de hadde bestilt av mat, noe som gjorde serveringen litt intrikat. Jeg så for meg at de fleste måtte avlyse årets pga dårlig form, og at jeg ble én av fire-fem tilstede.

Vertshuset Grenaderen

Overraskelsen var stor da jeg entret Vertshuset Grenaderen og så at rommet var fullt av julepyntede mennesker, i overkant av 20 personer totalt. Jeg ble ønsket velkommen av lederen i ME-foreningen, som lot alle få vite at jeg var sist på plass. Drosjen min hadde ikke funnet frem til mitt avsidesliggende hus og vært forsinket, noe som ga meg god tid til å ha et lite spontant vin-vorspiel før jeg dro hjemmefra. Vel innenfor døra til rommet hvor vi skulle være, spurte jeg høyt hvem som ville ha meg til bords. Da ingen svarte, valgte jeg å sette meg bakerst sammen med noen fremmede. Det var forresten ikke så vanskelig å velge, siden alle var fremmede.

Mine bordkamerater var svært trivelige. Et par av de godt voksne var forsiktige med å smile for mye, men jeg vet at smil er smittsomt og skrudde på sjarmen. Det faller seg naturlig. Dessuten har jeg erfart at mennesker med ME er koselige og hyggelige, og at de ofte har masse humor. Akkurat som andre normale mennesker.

Julematen på Grenaderen smakte meget godt. Husbonden min hadde stått for middagslaging i helga og jeg hadde øvd på å spise pinnekjøtt både lørdag og søndag. Pinnekjøtt på julebordet i går gikk også helt fint. Nam! Jeg tenkte forresten at det var litt komisk at ME-foreningen arrangerte julebord på en mandag. Kanskje de av erfaring vet det er større sannsynlighet for at vi da er fulladede etter ei hel helg med mulighet for hvile?

Kålrotstappe og pinnekjøtt på Grenaderen / Rutabaga/mashed swede and lamb ribs

Siden jeg ankom sist, ville jeg være den siste til å dra også. Det ligger litt i min natur å holde ut til siste slutt. Er så kjedelig å gå glipp av noe. De siste årene har jeg imidlertid vært nødt til å innse at formen ikke tillater å holde ut til siste slutt. Liker ikke utviklingen… Men denne kvelden gikk jeg av med seieren. Bestilte drosje rett etter midnatt. Da var jeg både utmattet og sliten, men lykkelig for at kvelden hadde vært så fin.

Jeg snakket med flere som sa at de prioriterte å holde ut og ha det artig på dette julebordet, vel vitende om at formen ville bli dårlig (PEM) de neste dagene som følge av «overdreven aktivitet». Det ble forøvrig mange interessante samtaler rundt bordet utpå kvelden. Men nå har jeg allerede skrevet så langt, at det får jeg fortelle om i et annet blogginnlegg.

Drosjesjåføren min på hjemturen var en artig fyr. Han hadde munndiaré og innrømmet at «fra fulle folk, barn og Kim» fikk man hør sannheten. Hjemturen gikk alt for fort, men heldigvis hadde han god tid. Etter at turen var over og jeg hadde betalt, ble vi stående i oppkjørselen ei god stund. Jeg fikk en forelesning om heavyrockhistorien til Kim og høre mange kule låter hvor deres nye vokalist prøvesynger.

Takk for en fin kveld til alle jeg møtte på min vei!

English:

Traditions are important, but all in due course… It is strange how all the things I used to take for granted is no longer a matter of course. There are a few social settings I’m no longer a natural part of because of the fact that I’m not working as a teacher any more. Earlier I used to have a hard time finding time for two or three Christmas parties that I was invited to. The last few years that has not been a problem. Simply because I have not been invited to Christmas parties.

Of obvious reasons I have joined the ME/CFS association. To support those who work to inform about the disease and to support other ME-sick people. However, I was amazed when I learnt that the ME association would invite its members to a Christmas party, and that they usually do every year. Do these people have the energy to join a Christmas party? To commit to take part in a party seems pretty risky for such an unreliable group of people. On an earlier occasion the participants at the Christmas party didn’t remember what they had ordered from the menu, which made the serving job pretty diffiult for the waitors. I pictured that most people would have to cancel because they were too fatigued and that I would be one out of four or five people present.

To my great surprise the room at Grenaderen Inn was filled with people dressed up in nice clothes, around 20 people in all. The head of the association welcomed me as I entered the room and made sure to let everyone know I was the last one to arrive. My cab was late as he had spent a long time searching for my out-of-the-way house (not true), which provided me with an opportunity to drink some wine before leaving from home. As I stepped into the room I asked loudly «who would like my company»? As noone gave me a reply I decided to head for the chair at the far end of the room, to sit with strangers. Actually, my intention was to be seated with someone I didn’t know. That did not cause a problem as they were all strangers to me.

The people seated close to me turned out to be very nice. A couple of the older people seemed a bit reserved at first, but I believe smiles are contageous. Smiling comes natural to me and hopefully they felt comfortabe in my company. In my experience people with ME/CFS are friendly and nice and usually have a good sense of humour. Just like anyone else.

The Christmas food at Grenaderen was delicious. My hubby had been in charge of the cooking this weekend (as usual) and I had been served lamb ribs Saturday and Sunday. Yummy! And of course I didn’t mind having lamb ribs again at the Christmas party last night. Bye the way, I found it a bit funny that the ME assosiation invited us to a Christmas party on a Monday. Maybe they from experience know that we most likely will have had the opportunity to rest a lot during the weekend and then be more up for a dinner on a Monday?

As I was the last person to arrive I wanted to be the last one to leave as well. It is in my nature to stay until the very end. It’s such a nuisance to miss out on something. The past few years, however, I’ve realized that my energy level does not allow me to stay until the very end. I hate this «developement»… But this night I won. I ordered a cab just after midnight and was the last one to leave the party. I was pretty tired and fatigued by then but also very happy because it had been an enjoyable night.

I talked to several people there who said that they joined the party even though they were well aware of the fact that they would need to stay in bed or rest for several days thereafter because of «exaggerated activity» (PEM). We had a lot of interesting conversations during the night. However, today’s blog post is already too long so I will write about that in another blog post.

The taxi driver that took me home was a funny guy. He talked a lot and said admittingly that you will always «hear the truth from drunk people, from children, and from Kim (him)». The drive home passed too quickly. When he stopped the car I paid and was ready to go inside. But he was not in a hurry and we stayed in the car for a while. Kim gave me a lecture about his own heavy rock background and I got to listen to lots of cool tracks with his band’s new lead singer.

To all the nice people I met last night: Thank you for a wonderful night!

4+
Julegavetriks /Christmas present trick

Julegavetriks /Christmas present trick

Jeg har juleverksted / My Christmas workshop

De siste ti årene har jeg lært meg noen triks når det gjelder julegaver. Vil du høre? / The last ten years I have taught myself some tricks when it comes to Christmas presents. Would you like to hear about them?

Norsk: (English further down)

Disse triksene har jeg lært meg pga. at jeg har hatt ME i ganske mange år. Jeg har gjort meg noen tanker og erfaringer og funnet ut hva som fungerer best for meg. Kanskje noe som kan gi deg ideer eller justere egen praksis nå før jul også, enten du har ME eller ikke?

Først og fremst har jeg vært slem og sluttet å kjøpe julegaver til mange som jeg kjøpte til tidligere. Både familie og venner. Noen i familien ble litt sure og fornærmet. Jada, det er koselig å gi bort gaver, men det blir ofte mye dill og dall og ting vi slettes ikke har bruk for. Dessuten vil folk gjerne velge farge på duken og størrelse på skjorta selv. Jeg sparer meg dessuten for mange bortkastede dager på sofaen i etterkant pga utmattelse. Men barna får julegaver, helt til de fyller 20 år. Og selvsagt også mine egenproduserte to prinsesser!  🙂 

Siden jeg har begrenset kapasitet, må jeg planlegge julegaveinnkjøpene slik at jeg bruker minst mulig energi, samtidig som jeg finner fine gaver. Planlegging er nøkkelordet. Jeg tenker på forhånd ut hva jeg skal kjøpe til hvem, og sjekker gjerne litt muligheter på nettet også. Da er det fort gjort å kjøpe gavene. Selvsagt er det også energisparende å handle gaver på nettet, om man foretrekker det, men da får man jo ikke med seg noe av julestresset i butikkene…  😀 

Jeg dro to små turer på kjøpesenter for å kjøpe årets julegaver for ei ukes tid siden. Fort og ferdig! Da var jeg «ferdig tenkt» på forhånd og fant fort det jeg ville kjøpe. Noe annet som var veldig lurt, var å ha med samboeren. Da tilbød han sine tjenester, og jeg sparte energi både på å kjøre og bære.

Et annet «triks» jeg benytter meg av, er å kjenne etter om det er lurt å pakke inn gavene og sette på merkelapper samme dag som jeg handler, eller faktisk gjøre det senere. Årets pakkeverksted fant sted i dag, siden jeg ikke har hatt overskudd til det tidligere i uka. Koste meg litt med det faktisk. Jobbet jo i gavebutikk da jeg var ung.

Jeg hadde tenkt å skrive noen julekort i dag også, men trangen til å blogge litt tok overhånd, og nå vil kroppen gjerne hvile på sofaen. Må posjonere litt. Kanskje finner jeg frem julekort og penn i morgen i stedet. Sender du julekort/julebrev i posten? Ikke mange som gjør det lenger. I «gamle dager» sendte jeg 50-70 julekort hvert år, de fleste til venner i utlandet. Etter Facebooks inntog har det blitt mindre julepost. Men noen av oss synes fortsatt det er koselig.

Ønsker alle ei fortsatt god førjulstid!  🙂 

English:

I’ve taught myself these tricks because of the fact that I’ve had ME/CFS for a few years. I’ve had some experiences when buying Christmas presents which have given me thoughts on this matter and what works better for me. Maybe this could give you some ideas on how to «adjust» how you go about it as well, whether you have ME/CFS or not.

Firstly, I have been very mean. Because I stopped buying Christmas presents for a lot of people that I used to buy presents for earlier. Family as well as friends. Some of my family members became grumpy and took offence by it. Yes, I do think it’s nice to give away presents, but very often it’s just a lot of mumbo-jumbo or things that we don’t really need. Besides, people like to choose the colour on the table cloth and the size on the shirt themselves. Furthermore, I want to avoid spending too many days on the sofa feeling fatigued afterwards. But I do buy Christmas presents for the children, up until the age of 20. And of course for the two princesses I gave birth to myself!  🙂 

As my capasity is very limited I need to plan my Christmas shopping. In order to make use of less energy and at the same time buy nice Christmas presents. The key word is planning. I think of what to buy and for who beforehand and sometimes also check on the Internet where I can buy the presents. Then I don’t need to spend a lot of time on getting the shopping done. Naturally, it it also energy-saving to shop online, if you prefer, but then you miss out on all the Christmas rush in the shops…  😀 

A week ago I went to a shopping centre to buy all the Christmas presents. It was done in a jiffy. Because I had planned what to buy beforehand and I knew where to go. It was also very clever of me to bring my boyfriend. He offered his services and it saved me from driving as well as carrying the things I got hold of.

Another «trick» I make use of is to ask myself whether is it a good idea to wrap the gifts and put the labels on at the very same day as I’ve been shopping, or to do this job later. This year’s wrapping workshop took place today, as I have not felt up to it earlier this week. Actually, I enjoyed myself quite a bit doing it. After all, I used to work in a gift shop when I was young.

My intention was to write a few Christmas cards today as well. However, I decided to write this blog post instead. And now I need to rest on the sofa. Can not do both. Maybe I will do some handwritten cards tomorrow instead. Do you send Christmas cards via snail mail? Not many people still do. In the old days I would write 50-70 Christmas cards every year, mostly to friends abroad. After Facebook took over there is less Christmas mail. Some of us, however, still find it nice.

I wish you all a nice time just before Christmas! 🙂 

2+
Jobb som notestativbærer / Job as a music stand carrier

Jobb som notestativbærer / Job as a music stand carrier

Norsk nedenfor. English further down.

Stemningsfullt og litt gammeldags på Sverresborg /
Nice and special atmosphere at Sverresborg Folk Museum

I går fikk jeg jobb som notestativbærer. Det var en kort og morsom jobb, som varte i ca to minutter. I motytelse fikk jeg en koselig julekonsert på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Min kjære samboer Bjørn og en kollega spilte bass og gitar som akkompagnement mens elever fra et tegnsangkor fra Dalgård skole og ressurssenter sang julesanger.

Tegnsangkoret fra Dalgård med Anita som dirigent /
The sign language choir from Dalgård with the conductor Anita

Selve konserten varte i nøyaktig en halv time. Noe som passet meg perfekt. Det var akkurat nok til å få litt julestemning og bli kald på tærne. Og akkurat nok til at jeg følte meg sliten og utmattet og var glad for å kunne dra hjem og hvile igjen.

Formen har ikke vært på topp siste uka, men det gjorde veldig godt med en luftetur. Om jeg hadde vært full av futt, skulle jeg tatt meg en joggetur rundt på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum med kameraet mitt. Men jeg nøyde meg med en spasertur bort til det nærmeste huset.

Et at husene på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum /
One of the houses at the open air Sverresborg Folk Museum

English:

Yesterday I was given a job as a music stand carrier. It was an easy, quick and funny job that only lasted two minutes. In return I got to see and listen to a Christmas concert at Sverresborg Folk Museum. My boyfriend and one of his colleagues played the bass and guitar as accompaniement to a pupils’ choir from Dalgård school that sing using sign language.

The concert lasted exactly 30 minutes. Which was perfect for me. Enough to get me into the Christmas spirit and make my feet cold. And enough to make me feel tired and fatigued so that I was happy to go home and get some rest again.

I have not felt well this past week. Eventually, it was nice to go out and get some fresh air yesterday. If I had been in peak condition I would probably have gone for a run around the Sverresborg Folk Museum with my camera. However, I settled for a little walk to the nearest house.

1+
Tips fra Per Sundnes / A tip from Per Sundnes

Tips fra Per Sundnes / A tip from Per Sundnes

Per og Kari på barneskolen (1979) / Per and Kari in primary school (1979)

(English further down)

Per Sundnes og jeg var naboer og klassekamerater i åtte år. Han var faktisk den første gutten jeg møtte og snakket med etter at vi flyttet til Bodø. Men det var han som stod for snakkingen. Jeg var en sjenert trønder, som snakket lite, selv om han syntes jeg hadde en morsom dialekt. I ettertid har han sagt at han syntes de røde tøflene mine var søte men ikke burde vært ute og gått i det våte gresset.

På ungdomsskolen hadde Per mer innflytelse på meg enn jeg vil innrømme. Han fikk meg bl.a. til å like Baccara, og jeg husker enda hans versjon «Sorry, I can boogie». Vi som opplevde det, har nok for evig Pers tolkning av Svaneballetten i skolegården friskt i minne. Han hadde dessuten tungekysskurs med oss jentene, noe jeg har hatt god bruk for senere i livet.

Men så var det dette tipset fra Per Sundnes, da. Jeg sendte han en freidig melding om at min fantasi og kreativitet hadde kommet frem til overskriften «Per og Kari» og lurte på om han var interessert i et mulig TV-prosjekt. Jeg ba han si fra når han var klar for videre planlegging.

Jeg fikk straks svar fra Per. Han var som vanlig positiv og beredt. Meldingen hans startet da også med «Se det, alltid gøy med TV-konsept». Videre skriver han at om han hadde vært meg, ville han forsøkt å finne en lokal produsent og fått dem med på en pilot. Og at NRK lokalt alltid er interessert i nye konsepter de kan selge inn sentralt. Wow, tenker jeg, for et entusiastisk råd! Synes nesten jeg ser han stå der med pisken i hånden.

Jeg sendte meldingen til Per ganske impulsivt og mest «for artig». Men det tipset han ga, var faktisk veldig bra. Det er spennende hvordan det man velger å gjøre, fører til nye innspill, idéer og muligheter. Som kan lede oss inn på nye stier. Jeg regner forresten med at Per stiller som referanse, om det skulle bli aktuelt.

To tidligere blogginnlegg, som er bakgrunn for dette innlegget, finner du HER og HER.

Per i matrosdressen sin (1982) / Per in his sailor suit (1982)

English:

Per Sundnes and I were neighbours and class mates for eight years. Actually, he was the first boy who spoke to me after we moved to Bodø. Well, he did the talking. I was a shy girl from Trøndelag, didn’t talk much, and he thought my dialect was quite funny. He has later told me that he found my red slilppers very cute but I never should have been wearing them outside in the wet grass.

In secondary school Per had more influence on me than I’m willing to admit. Among other things he made me like Baccara, and I still recell his version «Sorry, I can boogie». Those of us who experienced it will never forget his interpretation of the Swan Lake ballet dance. Morover, he had French kissing courses for us girls, which have come in handy later in life.

Anyway, about that tip I got from Per Sundnes. I was bold enough to send him a message explaining that my fantacy and creativity had come up with the headline «Per and Kari» and asked if he would be interested in a TV project. And then I asked him to inform me when he was ready for extensive planning of it.

I got an immediate respons from Per. As usual he was positive and ready for whatever pops up. The beginning of his message was «Blimey! Always big fun with TV concepts.» Furthermore, he suggests that I find a local producer for NRK and ask them to do a television pilot. The regional Norwegian Broadcasting Corporation are always interested in new conceps that can sell to the national NRK, according to Per. Wow, what an enthusiastic piece of advice! I can more or less picture Per standing there ready with the whip in his hand…

I sent off the message to Per quite impulsively and for the fun of it. But the tip he gave me was actually very good. It is very exciting that whatever we choose to do leads to new input, ideas and possibilites. Which in turn can show us even new trails. By the way, I take it for granted that Per will give me the very best references if needed.

You can read my previous two blog posts about the same topic HERE and HERE.

1+
Jeg fikk e-post fra «Tore på sporet» / I got an email from a TV reporter

Jeg fikk e-post fra «Tore på sporet» / I got an email from a TV reporter

Hvis du har lest mitt forrige blogginnlegg, som handlet om mitt eget TV-program, skjønner du hvorfor jeg har vært i kontakt med Tore Strømøy. Dvs. da vet du hvorfor jeg fikk e-post, men selvsagt ikke hva vi skrev til hverandre. / If you read my previous blog post, which was about my own TV show, you know why I got an email from a famous Norwegian TV reporter. Ie. at least you will know why I got an email from him, but not what we wrote to each other, naturally.

Hei og hallo / Hi there

Norsk: (English further down)

Hvis du vil lese det forrige blogginnlegget, finner du det HER. Hovedidéen er å bruke ME-diagnosen min til noe positivt, for andre. Jeg har tro på at det er en mening med alt… Og det kan f.eks være en mening i at nettopp jeg har fått ME, om jeg klarer å formidle til andre hvordan hverdagen min kan være og dette bidrar til bedre forståelse for andre ME-sykes utfordringer. Og i alle fall kan jeg skape mening i det som skjer selv. Det er ikke alltid vi ser meningen i alt som skjer, men vi kan velge å skape en mening i det.

Jeg har fått en del kommentarer etter forrige blogginnlegg, fra kjente og ukjente, med mye støtte og oppmuntring. Kommentarer som «kul idé», «kjempebra idé», «har tro på dette» og «lykke til med TV-produksjon» har fått meg til å tro at det kan bli noe av drømmene. Jeg ble oppfordret til å ta kontakt med TV2 eller NRK, eller evt. bruke «spleis» for å få inn penger til prosjektet. Tusen takk til alle som har «satt griller i hodet på» meg!

Oppmuntret av støtte tok jeg mot til meg og skrev en epost til «Tore på sporet», selveste Tore Strømøy. Jeg la frem idéen om en TV-programserie som skal handle om ME, reiser og møter med folk, hvor både de alvorlige og de humoristiske sidene må få plass. Tore Strømøy er dyktig, og god på å fortelle historier. Jeg så for meg at han, med sin erfaring, godhet og medmenneskelighet, ville være riktig mann for å få i gang dette konseptet.  🙂 

Jeg følte meg sikker på at jeg kom til å få svar på henvendelsen til Tore. Og ganske riktig kom det svar på e-posten min etter kort tid. Et smilende svar, faktisk. Men han er opptatt med andre prosjekter… Tore på sporet, selvsagt! Så han foreslo at jeg kunne snakke med noen andre om dette prosjektet. Han nevnte også at det er vanskelig å nå gjennom med noe slikt i disse ulvetider. Siden jeg ble litt skremt av ordet ulv, og er usikker på hva han mente med «ulvetider», måtte jeg google dette. Fant noe HER. Tolker det som at det fins tallrike idéer rundt omkring, samtidig som det er mange om beinet, og dermed utrygghet i bransjen?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem videre, og Tore hadde heller ingen forslag, men kanskje skal jeg bare la det modnes litt. Kanskje dukker det opp noe eller noen… Men muligens forblir prosjektet på tanke- eller fantasistadiet. Jeg har også tenkt på at det fins muligheter via YouTube. Kan jeg starte min egen personlige «TV-kanal» der? I så fall kan jeg vel være min egen sjef, velge tema og stå for både tilrettelegging, produksjon og publisering. Noe å tenke på… Og som min Facebookvenninne Camilla sa: Man blir kreativ og lur av å være syk.  😀 

Vil du se meg på skjermen? / Would you like to see me on a screen?

English:

If you would like to read my previous blog post you can do so HERE. The concept or main idea is to use my ME diagnosis in a positiv way and for the benefit of others. I believe there is a purpose behind everything, a meaning for whatever happens… And perhaps is it meaningful to say there’s a reason why I got ME if I can pass on to others what my everyday life is like if this can contribute to better understanding of other ME-sick people’s challenges. At least I can create a meaning in what happens to me myself. We may not understand that there is a purpose or meaning for what happens, but we can create a meaning to it.

I have got quite a few supportive and encouraging comments and messages after my previous blog post, from people I know as well as from people I don’t know. Comments like «cool idea», «great idea», » I have faith in this» and «good luck with your TV production» have made me believe that my dreams may come true. Someone suggested I got in touch with various TV channels, or make use of something called «spleis» (economic support from others) to receive money for this project. Thank you all for supporting my somewhat crazy idea!

Inspired by all this support I summoned my courage and wrote an email to Tore Strømøy, who is a famous Norwegian TV reporter. I submitted my idea about a TV program which would deal with ME, trips and meetings with people, in which the serious as well as the funny sides of it would be of interest. Tore Strømøy is a talented man and he is good at telling stories. I pictured that he, with all his experience, kindness and compassion, would be the right man for this assignment. 🙂 

I felt pretty sure that I would get a respons on my inquiry sent to Tore by email. Sure enough, I got a reply the following day. A very positive reply, in fact. However, he was busy with other projects. The program «Tore på sporet, of course. He suggested I should talk to someone else about my idea and project. Moreover, he said it is difficult to get things through nowadays.

I don’t know how to go about or proceed… And Tore didn’t have any suggestions either. But maybe I will let things «mature» for a while. Perhaps something or someone pops up… But there is also a possibility that the project remains in the world of thoughs. I have also been thinking that there are opportunities through YouTube. Maybe I can set up my own personal TV channel there? If so I can be my own boss, pick my own topic and be in charge of preparing, organizing, production and publishing. Something to think about… And as my Facebook friend Camilla says: You become creative and smart from being sick. 😀 

1+
Mitt eget TV-program / My own TV-show

Mitt eget TV-program / My own TV-show

Jeg har jobbet frem en plan for mitt eget TV-program. Det skal handle litt om meg, men mest om mennesker rundt i verden som jeg besøker. / I have a plan for my own TV show. It will be about myself in meetings with people around the world.

Jamaica står på lista / Jamaica is on my list

Norsk: (English further down)

Med mine begrensninger som skyldes sykdommen ME, tar jeg med eventyrlysten min og mine sosiale ferdigheter ut i verden med kamera på slep. Ideen er at helsemessige utfordringer og hindringer ikke alltid trenger å sette en stopper for å kunne leve et meningsfullt liv. Programmet skal ha underholdningsverdi og forhåpentligvis gi inspirasjon og håp til andre som har utfartstrang men begrensninger som gjør at de ikke føler seg friske nok til å reise. Det er ikke begrensningene som er fokuset, men mulighetene!

Det jeg trenger til dette prosjektet er følgende:

  • Noen som har tro på ideen og prosjektet mitt
  • Noen som er villig til å legge penger i dette
  • Et TV-team
  • Noen som kan planlegge reisene (bl.a. transport og overnatting)
  • Noen som sørge for at jeg får mat og hvile innimellom slagene

Jeg har allerede en lang liste over mennesker jeg skal møte på mine ekspedisjoner. Dette er mennesker jeg aldri har truffet før. Felles for dem er at de skal få en fin opplevelse, og samtidig lære om sykdommen ME. Noen få bor i Norge. De fleste bor i andre land, og i land som jeg aldri har besøkt før. Hvem disse er, og hvordan møtene blir, får du vite når programmene kommer på TV. Det blir spennende å se hvordan jeg og min ME-sykdom blir tatt imot rundt i verden!

Hvor skal den tomme kofferten? / Where is the empty suitcase going?

English:

Despite my limitations related to the disease ME/CFS I will bring a TV team with me for the benefit of making a TV program. And take my adventurousness and social skills with me. The idea is that health challenges and restrictions don’t need to stop you from living a meaningful life. The program will be entertaining and hopefully give inspiration and hope to others who have an urge to travel despite limitations that make them unfit or too sick to travel. The focus will not be on the limitations but on the possibilities!

For this project I need as follows:

  • Someone who believes in my idea and project
  • Someone who is willing to put money into this project
  • A TV team
  • Someone who can plan my trips (transport and accommodation, among other things)
  • Someone who can see to that I get enough food and rest during my trips

I already have a long list of people that I want to meet on my expeditions. These are people that I have never met before. They all have two things in common: They will get a nice experience and they will learn about ME/CFS. A few of them live in Norway. Most of them live in other countries, countries that I have never visited before. You will learn who they are, and what these meetings will be like when the TV programs are ready to be broadcasted. It will be exciting to find out how I and my ME will be welcomed around the world!

2+
Bryst kommer i alle former og størrelser / Breasts come in all shapes and sizes

Bryst kommer i alle former og størrelser / Breasts come in all shapes and sizes

At bryst kommer i alle former og størrelser, er opplest og vedtatt. Noen ganger må brystene undersøkes. Da fins det maskiner som skanner brystene for å sjekke om vi har brystkreft eller ikke. / We all know that breasts come in different shapes and sizes. There are machines that scan the breasts to check whether we have breast cancer or not.

Plakat på mammografiavdelingen / Poster at the mammography unit

Norsk: (English further down)

Jeg var på slik mammografi på St. Olavs Hospital i dag. Brystene ble skviset og dyttet hit og dit for at maskinen skulle få tatt fine bilder av brystene mine. Jeg fikk ikke med kopier, bare en lovnad om at jeg ville få beskjed om resultatet. Greit nok. Da får jeg stole på at de fikk skannet brystene grundig, og at jeg ikke havner i gruppa «må ha mer utredning». Eller i verste fall har en ondartet svulst som må behandles.

Det slo meg at det hadde vært supert om det hadde eksistert en lignende maskin som kunne skannet for ME. En maskin som kunne blitt brukt i utredning for å påvise eller avvise om en person har sykdommen ME. Per i dag fins det ingen sikre måter for å påvise ME. Forskere har kommet nærmere en mulig biomarkør, de ser forskjeller på blodprøver og i muskelceller hos friske og ME-syke, osv, men foreløpig er det en liste med kriterier som fastsetter diagnosen. Noen forskere i USA tester ut et apparat, men det er dyrt å produsere, og foreløpig ikke sikkert nok.

Men om jeg hadde fått påvist brystkreft, ville jeg i alle fall raskt fått tilbud om behandling. Og prognosene for å bli frisk igjen, ville vært gode. Med ME fins det ikke noen effektiv behandling. Og prognosene for å bli frisk er omtrent null for voksne, noe bedre for unge.

På samme måte som det er mange utgaver av bryst, er det også mange utgaver av ME-syke. Det er som om alle ME-syke ble utsatt for den samme bilulykken, men at alle fikk ulike skader. Listen over symptomer (skader) kan være ulik, variere fra person til person, og ha ulik grad og intensitet.

Jeg ble utsatt for denne maskinen i dag / I was exposed to this machine today

English:

I was at mammography at St. Olavs Hospital today. My breasts were squeezed and pushed back and forth so that the machine could take nice pictures of them. I didn’t get any copies though, but a promise that they would inform me about the results. Fair enough. I guess I just need to have faith in my breasts having been scanned properly, and that I don’t end up in the group » more testing necessary». Or – at worst – that they find a malignant tumor that needs to be treated.

It struck me that it would have been fantastic if s a similar machine excisted that could scan for the disease ME. A machine that could have been used in examinations to find out whether a person has ME or not. Today there is no reliable method to prove ME. Scientists are getting closer to a possible biomarker. Among other things they have found differences in blood tests and in the muscle cells in people who are well compared to people sick with ME. However, they have to diagnose according to a list of criteria. Some scientists in the USA are testing out an apparatus now, but it is very expensive to produce and for the time being not dependable.

However, if I had been diagnosed with breast cancer I would at least have been offered treatment. And the prognosis to get well would have been good. With ME there is no efficient treatment. And the prognosis to get well are around zero for grown ups, but a little better for young people.

In the same way there are many versions of breasts there are also many versions of ME-sick people. It’s as if all ME-sick people got hit by the same car but all got different injuries. The list of symptoms (injuries) can vary a lot, from person to person and in intensity and severity.

1+