Fanget opp av
Stikkord: ME

Fjellro / Mountain tranquility

Fjellro / Mountain tranquility

Norsk / English

Vi kom oss avgårde fra Trondheim sånn midt på dagen, streifet innom svigerforeldre på Otta, og fant deretter veien opp til hytta ved Rondane. Kvelden før var jeg var usikker på om jeg var i form nok til å kunne dra, men det viste seg at både kroppen og viljen ville ha meg med på tur! 😀
We left from Trondheim in the middle of the day, stopped by in Otta to say hello to my in-laws, and then went up to the cottage by the Rondane mountains. The night beforehand I was not sure if I was well enough to be able to go, but it turned out that my body as well as my willpower wanted me to go on this trip! 😀

Fjellro / Mountain tranquility

Hytta ved Smukksjøen lå og ventet på oss. Den hadde savnet besøk, ventet tålmodig, og ble glad da den så oss parkere på den andre siden av innsjøen. En kort spasertur senere var vi på plass i hytta.
The cottage by Smukksjøen lake was waiting for us. It had been missing us, but waiting patiently, and was happy to see us parking and stepping out of the car on the other side of the lake. A short walk later we were at the cottage.

En knallgul toppmeis / A bright yellow crested tit

Bjørn og sønnen Isak langet ut i en forrykende fart og var først fremme ved hytta, mens jeg «sparte på kruttet» og ruslet i et langt mer rolig tempo. Jeg fikk selskap av denne vakre fuglen på veien. Den kvitret og sang og ønsket meg velkommen til fjells.
Bjørn and his son Isak strode along and were the first ones to arrive at the cottage. Myself I economized on the energy and strolled at a far more calm speed. A beautiful yellow bird kept me company along the path. It chirped and sang and welcomed me to the mountain.

Utsikt fra utedo / View from the outside toilet

På utedo kan man sitte i egne tanker, til en annen på døra banker 🙂
At the privy/outhouse you can sit in your own thoughts, until someone else knocks on the door 🙂

Jeg har fjellro / I can feel the mountain tranquility

Når sola skinner og myggen ikke er for nærgående, er det fantastisk å sitte utenfor hytta og nyte roen og naturen!
When the sun is shining and the mosquitoes are not bothering us it is fantastic to sit outside the cottage and enjoy the scenery and tranquility.

Utsikt til Bjørn fra hyttedøra / View to Bjørn from the cottage entrance

Når Bjørn ikke har «maur i buksa», løper rundt og gjør diverse hyttearbeid, kan han sitte i ro noen minutter for å nyte fjellroen ute på bålplassen sin.
Whenever Bjørn does not act as though he has ants in his pants and works like a beaver around the cottage he is well able to sit still for a few minutes to enjoy the tranquility of the mountains by his outside fireplace.

Isak prøver fiskelykken ved Smukksjøen / Isak fishing by the lake Smukksjøen

Vi kunne både høre og se fjellørreten ute på innsjøen, der den lekte og muligens hoppet opp etter insekter. Men den var ikke så lysten på å bli middag på fatene våre.
We could see and hear the mountain trout out on the lake, jumping and playing and perhaps catching insects. But not willing to become a nice meal on our plates.

Tre i brann på Fjellro / Tree on fire at Fjellro (Mountain Tranquility)

Skyer, vind og sol ga oss mange spennende skyformasjoner denne helga.
The clouds, wind and sun presented us with many exciting cloud formations during the weekend.

Kveldsstemning ved Smukksjøen / Mountain tranquility by the lake Smukksjøen

Jeg gikk også ned til Smukksjøen et par ganger. Veien ned til vannet var kort, ca 30 meter. Veien opp til hytta kjentes litt lenger ut, og da kunne jeg ligge lenge i senga etterpå og nyte denne utsikten.
I went down to the lake a couple of times. The distance from the cottage to the lake is around 30 meters. It was easy for me to walk down there but walking back to the cottage it felt much longer, so I ended up resting in bed afterwards. Anyway, the view to the lake from the bed is quite good, too.

Magisk kveld ved Smukksjøen / Magic night by Smukksjøen lake

Det går fint an å ta bilder fra hyttevinduet også. Det dukket opp mange fine motiver denne lørdagskvelden.
It is nice to take pictures from the windows of the cottage as well. Quite a few motives appeared that Saturday night.

Trivsel ved peisen på hytta / Cosy by the fireplace in the cottage

Søndag morgen kom regnet, og da jeg våknet utpå formiddagen, var det fint å starte dagen med en god kopp te foran peisen.
It started raining Sunday morning. I woke up late that morning and started the day with a nice cup of tea by the fireplace.

En liten hilsen i hytteboka / A greeting from me in the cottage guest book

Siden jeg ikke fikk lov til å bære vann eller bagasje, rydde eller vaske, tok jeg jobben med å skrive i hytteboka. 😀
As I was not allowed to carry any water or luggage, tidy or do the dishes, I took on the job writing in the cottage guest book.

1+
Lading pågår / Charging in progress

Lading pågår / Charging in progress

English further down

Lading er en del av hverdagen min. Jeg må lade kroppen mye og ofte. Det er noe man må lære seg når man har ME. «Batteriene» i kroppen fungerer ikke optimalt. Det er som et gammelt bilbatteri som ikke tar til seg lading skikkelig. Det lader sent, og det blir fort utladet. Bilbatterier kan byttes ut, men kroppens ladesystem kan vi ikke bytte ut.

Men jeg er tilpasningsdyktig og har lært meg å takle denne kroppen ganske bra. Nå prøver jeg å gjøre minst mulig, og lader mest mulig. Fordi vi har planlagt tur til hytta ved Rondane. Jeg var fullstendig utladet i går kveld, og bestemte meg da for å «gjøre ingenting» de neste to dagene, slik at jeg klarer å bli med på fjellet til helga. Der er forresten lademulighetene optimale! Hytta fikk navnet «Fjellro» av samboerens morfar, som bygde hytta. Det er et perfekt navn! 🙂

Så nå ligger jeg her i sola og lader, omkranset av thuja-hekken min. Sola skinner, fuglene kvitrer, og det er ingen naboer i sikte. Jeg kjenner at det gjør godt for kroppen, at batteriene fylles opp.

Jeg skulle absolutt vært en tur på IKEA, siden det er et par småting jeg trenger. Men er det lurt? Jeg prøver å minne meg selv på hvor sliten og utmattet jeg var etter hagearbeidet en søndag tidligere denne måneden. Jeg klipte gress og ryddet rundt noen av thujabuskene. Delte opp arbeidet i to omganger, og tilsammen ble det kanskje to timer med aktivitet den dagen. Det resulterte i glade thuja, men tomme batterier i kroppen min. Begynte faktisk ikke å kjenne litt fornyet energi igjen før torsdag, altså fire dager senere.

Så – klok av skade – blir jeg kanskje bare liggende og lade, og nyte sol og finvær. Om jeg må velge mellom IKEA og tur til hytta i fjellet, er det nok fjellet som vinner. Noen ganger må man prioritere, og jeg har skjønt at jeg ikke alltid får i pose og sekk, slik jeg gjorde før jeg ble syk.

Hvis du titter inn der thujaen ikke er helt tett, ser du kanskje at jeg ligger på lading på terrassen min. 😀

English:

Charging is part of my everyday life. I need to charge my body quite a lot and ever so often. This is something you learn when you have ME. The «batteries» inside the body do not work optimally. It’s like an old car battery which doesn’t charge properly. It takes a long time to charge and it is also quickly discharged. Car batteries can be replaced, but the body’s charging system can not be replaced.

However, I am good at adapting and I have learnt to handle this body pretty well. Right now I’m doing my best to do as little as possible and charging as much as I can. Because we are planning to go to the cottage by the Rondane mountains. I was completely run down last night, and then decided to «do nothing» the following two days, so that I will be able to join the guys for the weekend trip to the mountain. By the way, the opportunity to recharge there is fantastic! The cottage was named «Fjellro» by my partner’s grandfather, who built this cottage. Translated into English this would be «Mountain peace», which is a perfect name! 🙂

So now I am making myself comfortable on the sunbed, charging my batteries and surrounded by my thuja hedge. The sun is shining, the birds are singing and there are no neighbours in sight. I can feel that this does wonders for my body, that the batteries are recharging.

I really should be going to IKEA as I need to buy a few items there. Anyway, is it wise to go there? I try to remind myself of how exhausted and fatigued I was after doing some gardening on a Sunday earlier this month. I cut the grass and tidied around some of the thuja bushes. I divided the work in two rounds and all in all this was perhaps two hours of activity. It resulted in very happy thuja bushes, but my energy was down to zero. In fact, it took me four days to start feeling that I was recovering enough to be able to do something again.

Therefore, maybe I will be sensible, and better safe than sorry, and stay here on the sunbed resting and continue enjoying the nice and sunny weather. If I am to choose between IKEA and the cottage in the mountain I will of course choose the cottage. Sometimes one needs to make the priorities right and I realize that you can not always have your cake and eat it too, like I used to be able to before I became sick.

If you have a look between the thuja bushes in the area where they are not so dense yet you may be able to spot me resting and charging on my terrace. 😀

4+
Jeg fikk tilbud om behandling for ME/I was offered treatment for ME

Jeg fikk tilbud om behandling for ME/I was offered treatment for ME

English further down

Jeg fikk tilbud om økonomisk hjelp til behandling for ME av en snill slektning. Hun hadde hørt om ei som ble helt frisk av ME etter å ha vært på et spesielt behandlingsopplegg i Bergen som var litt «hysj-hysj». Hvis jeg ville, kunne jeg få snakke med damen som visste mer om tilbudet. Min slektning ville gjerne betale hele turen og behandlingen for meg med sparepengene sine.

Da jeg fikk høre at det dreide seg om tre-dagers behandling, ante det meg hva slags behandling det var snakk om. Lightning Process (LP) er svært omstridt og omdiskutert. Den siste tiden har det dessuten vært mye skriverier om metoden både i media og blant ME-syke pga en planlagt studie på LP ved universitetet i Trondheim.

Både ME-foreningen og flere leger har uttalt at dette kurset er potensielt farlig for ME-syke. Mange ME-pasienter har bekreftet at de har tatt skade av og er blitt sykere etter LP-kurs. I en nylig gjennomført undersøkelse i regi av ME-foreningen i Norge (ennå ikke publisert) rapporterer ca 90 ME-syke om forverring i sykdommen etter LP-kurs. Siden man på kurset lærer at man er skyld i sin egen sykdom, er det dessuten noen som utvikler depresjon.

I Norge kaller vi om sykdommen som jeg har, ME, mens man bl.a. i USA kaller sykdommen ME/CFS. ME er en forkortelse for Myalgisk Encefalopati. CFS er en forkortelse for Chronic Fatigue Syndrome (kronisk utmattelsessyndrom). Forskjellen på disse to er kardinalsymptomet Post Exertional Malaise (PEM), som på norsk kan oversettes med «anstrengelsesutløst sykdomsforverring». Det skilles altså mellom de som «bare» er kronisk utmattede og ikke har PEM, og de som har ME. Pasienter med kronisk utmattelsessyndrom har ikke PEM.

Hovedanbefalingen internasjonalt ved ME/CFS er aktivitetsavpasning. Man skal unngå å pushe seg selv, noe som vil føre til at man opplever «crash». Dette er i sterk motsetning til instruksjonene ved LP, hvor oppfordringen er å velge aktiviteter og overse symptomer når de kommer. LP er en metode som baserer seg på at pasientene ikke HAR ME, men at de GJØR ME. For meg høres dette ut som beskyldninger om at ME-pasientene lider av aktivitetsfobi.

De som har deltatt på LP-kurs kan fortelle om metoden. De lærer at når symptomene kommer, skal man tråkke på et ark hvor det står STOPP. Deretter skal man flytte seg over på et ark hvor det står NÅ/VALG, og så velge mellom et ark med GRØFTA og et ark med ET LIV DU ØNSKER. Man blir lært opp til å tenke at man GJØR ME, og at man ikke HAR ME. Det er videre viktig å TRO på metoden for at den skal virke.

Man skal lære å bli frisk. Late som man er frisk, for å tro at man er frisk… Man må skrive under på at man selv er ansvarlig for utfallet av kurset, og instruktørene er dermed fritatt fra følgene av forverring. Den siste dagen av tredagerskurset svarer man på en del spørsmål. Siden man har lært at man GJØR ME og ikke HAR ME, svarer man nei på spørsmålet om man HAR ME.

Er dette manipulering? Hjernevasking? Virker det? Vi vet jo at det fysiske henger sammen med det psykiske. Hjernen mottar signaler fra omverden, som tolkes, og nervesystemet reagerer på disse signalene. Jeg tror nok at signalene kan overtolkes og at kroppen dermed kommer i en konstant alarmberedskap. Som oppleves som stress. Og «kronisk» stress kan gjøre oss syke. Jeg kjenner imidlertid ikke igjen dette som en årsak til ME. Her har jeg noen «private» teorier, men overlater til forskere å komme med svarene en gang i fremtiden. Forskning er bedre enn synsing.

Lightning Process er definert som alternativ behandling, fordi kurslederne ikke er helsefaglig utdannet. Det er en metode basert på kognitiv adferdsterapi, mentale teknikker og en forståelse av at det er en interaksjon mellom hjerne og kropp. Man skal visualisere seg selv full av energi og fylle opp kroppen med energi. Deltakerne presenteres for strategier som skal endre kroppens reaksjonsmønstre gjennom å endre på tanke- og handlingsmønstre.

Noen sier at de mer eller mindre mirakuløst har blitt friske av LP. Noen opplever å bli friskere i en periode, men deretter sykere igjen. Mens noen opplever at de ikke blir friske av ME, uansett hvor mye de forteller seg selv at de er friske… Og noen opplever forverring av sykdommen.

Forutsetningen for å få delta på LP-kurs er at man ønsker å bli frisk, og egen vilje og innsats er viktig. Dette høres fornuftig ut, og de fleste som blir rammet av sykdom, gjør hva de kan for å bli friske igjen. Tidligere deltakere sier de får beskjed om at dersom de ikke bruker metoden riktig, er det deres egen skyld at de lider av en alvorlig sykdom. Dette synes jeg høres litt brutalt ut… De må også skrive under på en taushetserklæring som skal hindre dem i å dele/bruke konseptet videre.

Det forundrer meg at det fremdeles er mange leger og høyt utdannede folk som tror på «trolldom», at sykdommen kan behandles psykologisk. Ledende forskere, professorer og leger har funnet fysiske indikasjoner på forskjeller mellom ME-syke og friske mennesker, og i fremtiden vil de kunne finne behandling for ME-syke. Men kanskje kan LP lette symptomer for noen? Kanskje spesielt for de som har CFS? Jeg tror ikke det er bra å overse symptomene, for jeg tror at signaler kroppen gir til hjernen er reelle. Derimot kan kunnskap og forståelse for symptomene være nyttig, og muligens kan man tolke symptomene annerledes.

Hvis du hadde vært i mine sko, og hadde hatt ME i 11 år, ville du sagt ja til et behandlingstilbud som dette? Selv om du visste at sjansen for å bli frisk bare var ørliten? Utsatt deg selv for å kanskje bli sykere, i alle fall for en periode? Betalt 17 000 kroner og håpet at du ville blitt frisk av ME for resten av livet? Med muligheter for å delta i ditt eget liv igjen?

Jeg må innrømme at det er fristende, selv om jeg er skeptisk til metoden. Jeg er flink på kognitive tenkemåter selv. Jeg liker å tenke positivt, og er den første til å se muligheter og løsninger i stedet for begrensninger. Jeg har gjentatte ganger trodd at jeg var frisk, eller friskere, oversett utmattelsen og gått på med krum hals. For deretter å ende opp sengeliggende i lang tid etterpå. Så min erfaring er at det ikke er nok å si «stopp». Men likevel kommer den lille forlokkende tanken «enn om det hadde hjulpet meg?» snikende.

English:

A kind relative offered to give me financial help so that I could get treatment for ME/CFS. She had heard from a friend about a girl who had recovered after undergoing a special kind of treatment in Bergen, which was a bit «hush-hush». She said I could get more information about the treatment from her friend if I was interested. My relative was willing to pay for the whole trip as well as the treatment with her savings.

When I was told that the treatment lasted only three days I knew right away what kind of treatment it was. Lightning Process (LP) is very controversial and disputed. Recently, there has also been much written about this method in the media as well as among the ME-sufferers because of a planned study on LP at the University of Trondheim (NTNU).

The ME association as well as several doctors have stated that this course is potentially dangerous for people who are sick with ME. Many ME patients have confirmed that their condition has worsened after taking part in an LP course. In a recent study conducted by the ME association in Norway (not yet published) around 90 people report that they have become more sick after such a course. As you also learn that you are to blame for being sick yourself several people also develop depression.

In Norway my disease is called ME. In the USA and some other countries they use the term ME/CFS. ME is short of Myalgic Encephalopathy. CFS is an abbreviation for Chronic Fatigue Syndrome. The difference between these two is the cardinal symptom Post Exertional Malaise (PEM), meaning that you get sicker after efforts. In short, there is a difference between those who «only» are fatigued and those who have ME. Patients with CFS do not have PEM.

It is internationally recommended that ME/CFS patients limit their activity level. You are not supposed to push yourself, as this will cause you to experience «crash». As opposed to the instructions in LP, where they urge you to choose activity and ignore the symptoms that appear. LP is a method based on that the patients don’t HAVE ME/CFS but DO ME/CFS. To me this sounds like accusations towards the ME patients for suffering from activity phobia.

People who have attended LP courses have explained what they have learnt and how it works. When the symptoms come they step on a piece of paper with the text STOP. From there they move on to another piece of paper, with the words NOW/CHOICE. Finally, they have to choose between the texts THE DITCH/RUIN and A LIFE YOU WANT. You are trained to think that you DO ME, and that you don’t HAVE ME. Furthermore, it is imperative to BELIEVE in the method for it to work.

You are supposed to learn to get well. And to pretend to get well, in order to believe that you can get well. You have to sign that you yourself are responsible for the outcome of the course. The instructors are thus exempt from the consequences of worsening in condition. On the last day of the three-day course you are asked to answer some questions. Because you have been taught that you DO ME and that you don’t HAVE ME, you will obviously answer «no» to the question whether you HAVE ME or not.

Is this manipulation? Brainwashing? Does it work? We know that our physical health is related to our mental health. Our brains receive signals from the outside world, which are interpreted, and the nervous system responds to these signals. I believe that these signals can be over-interpreted and that the body thus will come in a constant alert. Which is experienced as stress. And chronic stress can make us sick. However, I do not recognize this a a cause of ME. I do have my own theories on this matter, but I will leave it to scientists to come up with the answers some time in the future. Science is better than opinions.

Lightning Process is defined as an alternative treatment due to the fact that the leaders are not trained in health care. It’s a method much based on cognitive behavioral therapy, mental techniques and an understanding that there is interaction between brain and body. You should visualize yourself filled with energy and top up your body with energy. The participants are presented with strategies that are supposed to change the body’s response patterns through changing thinking and action patterns.

Some say that they have miraculously recovered by LP. Some experience getting better for e period of time, but then get sicker again. Some feel that they do not experience any change no matter how much they tell themselves that they are recovering… And some experience worsening of the disease.

The condition for attending in an LP course is that you want to get well, and your own determination and efforts are important. This sounds reasonable enough and naturally, most people affected by illness will do what they can to get well again. Former participants say they are told that if they don’t use the method correctly it is their own fault that they suffer from a serious illness. I think this sounds pretty brutal… Furthermore, they have to sign a declaration of secrecy that will prevent them from sharing and using the concept with others.

I find it quite unbelievable that there are still many doctors and highly educated people who believe in magic and that the disease can be treated psychologically. Leading scientists, professors and doctors have found physical evidence of differences between ME-sick and healthy people, and in the future they will be able to find treatment for ME. Nevertheless, maybe LP can ease symptoms for some? Maybe particularly for those who have CFS? I don’t think we should overlook the symptoms, because I believe the signals the body gives the brain are real. On the other hand, knowledge and understanding of the symptoms can be useful, and the symptoms may be interpreted differently.

If you had been in my shoes, and if you had been suffering from ME for 11 years, would you have accepted a treatment offer like this? Even though the chances of getting well were just tiny? Exposed yourself to getting sicker, at least for a period of time? Paid NOK 17 000 hoping that this might lead to you recovering for the rest of your life? And give you the possibility to participate in your own life again?

I must admit that it is tempting, although I’m sceptical to Lightning Process. I think I’m quite good a cognitive ways of thinking myself. I like being positive, and I’m always looking for opportunities and solutions rather than limitations. I’ve repeatedly believed that I was recovering, disregarded and ignored the fatigue and gone at it bold-headed. And ended up in bed for many days, sometimes weeks afterwards. So, in my experience it’s not enough to say «stop». Just the same the alluring thought «what if it did help me?» comes sneaking in.

5+
Er jeg gravid / Could I be pregnant?

Er jeg gravid / Could I be pregnant?

Norsk/English (at the end)

Nå kjente jeg det igjen! Små kriblinger på innsiden av magen, som små spark av bittesmå føtter. I forrige uke var det på høyresiden, i dag kjente jeg det på venstresiden. Kan jeg være gravid? Er det også grunnen til at jeg bare går opp i vekt? Og at magen har blitt så stor?

Jeg vurderte seriøst å komme meg på et apotek og få tak i en svangerskapstest da det begynte å krible i mageregionen mens jeg satt helt stille i går. Jeg nevnte det for samboeren min, men han lo bare. Sa at det ikke går an å bli gravid når man ikke har mensen…

Og så da? Er ikke det ett av «symptomene» på at man er gravid? At man slutter å få mensen? Det hadde tatt seg ut om jeg skulle blitt gravid! I min alder… Jeg føler meg mer klar for å bli bestemor enn mor akkurat nå.

Det er forresten litt forskjellig hvordan en graviditet slår ut i forhold til form når man har ME. Noen med ME føler seg i bedre form mens de går gravide, noen føler seg dårligere. Helt sikkert er det at det blir ekstra slitsomt å skulle ta seg av et lite barn når man har veldig begrenset med kapasitet. Mange ME-foreldre må ha hjelp for å klare stell og oppdragelse. De mestrer ikke alt selv, og går dessuten glipp av mange gleder ved det å være sammen med barna sine.

Det er meg du ser på bildene i dette innlegget. Og jeg er gravid på bildene. Fem måneder på vei på bildet med den minste magen, og der er magen faktisk omtrent så stor som den er i dag. Ikke rart jeg lurer på hva som er innholdet i magen, og om jeg er gravid… 😀 På bildet med den største magen ser jeg ganske sprekkeferdig ut, men er faktisk «bare» sju måneder på vei.

Tror du jeg er gravid? Ville jeg taklet det? Kanskje er det bare tarmen som spiller meg et puss? 😀

English:

There it was again! I felt small tingles on the inside of my stomach, like small kicks of tiny feet. Last week I felt it on the right side of my tummy, this week on the left side of my tummy. Could it be I’m pregnant? Is this also the reason why I’m putting on weight? And that my stomach is growing?

Yesterday when I started feeling the tingling inside the abdominal region while sitting completely still I seriously considered going to a pharmacy getting a pregnancy test. I mentioned it to my partner but he just laughed. Said that it’s impossible to get pregnant when you’ve stopped having your period…

So what! Isn’t this one of the «symptoms» of being pregnant? That you stop getting your period? That really would have been something… Getting pregnant at my age… I feel ready to become a grandmother but certainly not a mom again!

By the way, it varies how a pregnancy affects the body and energy of a person who has ME. Some women who have ME may feel better during the pregnancy, and some will feel worse. Anyway, it is definitely very tiring to take care of a little child when you have very limited capacity. Many parents who have ME/CFS will need help with care and upbringing. They can not take care of everything themselves and will also miss out on a lot of joy of being with their children.

It is in fact me that you see in the pictures in this blog post. And I am pregnant on both of the pictures. In the picture with the smallest belly I am five months pregnant, and my stomach is around this size today. No wonder I question what is inside my stomach and whether I’m pregnant or not… 😀 In the picture with the largest belly it looks like I’m about to burst. However, I am «only» seven months pregnant in that picture.

Do you think I’m pregnant? Would I be able to cope? Perhaps it’s just my guts acting out on me? 😀

5+
Tre lørdager og en bamsekake / Three Saturdays and a bear cake

Tre lørdager og en bamsekake / Three Saturdays and a bear cake

Norsk/English

Nå har jeg hatt tre lørdager på rad, og det endte med ei bamsekake. En slik bamsekake jeg pleide å lage til døtrene mine da de var små. 🙂
I have had Saturdays three days after one another, and it all ended up with a teddy cake. Such a teddy cake I used to bake for my daughters when they were small. 🙂

De tre lørdagene på rad bestod av torsdag, fredag og lørdag, etterfulgt av søndag. Jeg opplevde det som tre lørdager fordi samboeren min hadde fri fra jobb og da ble det gjort ganske mye her hjemme, i motsetning til når det normalt er torsdag, fredag og lørdag. Da er jo han på jobb de to første «lørdagene», jeg har rolige hjemmedager, og så vi får gjort noe mer eller mindre fornuftig sammen når det blir lørdag.
The three Saturdays in a row consisted of Thursday, Friday and Saturday, followed by Sunday. It felt like three Saturdays because my partner was off from work and then a lot more than usual happened at home, more than it normally would on a Thursday, Friday and Saturday. Because he usually works those two first «Saturdays», I have quiet days at home, and then there’s time to do a few things whenever it’s Saturday.

Siden Bjørn, samboeren min, hadde bursdag på lørdag, tenkte jeg å blande sammen til ei sjokoladekake. Min eldste datter foreslo spøkefullt at jeg kunne bake bamsekake, om jeg fremdeles hadde bamsekakeformen som vi pleide å bruke da de var små. Og det hadde jeg jo. Det passet supert, siden bamse betyr bjørn, og han er en koselig Bjørn, nesten som en bamse.
As it was my partner Bjørn’s birthday last Saturday I made plans to bake a chocolate cake. My eldest daughter jokingly suggested that I could bake a teddy bear cake like I used to do for them when they were little, if I still had that teddy bear baking tin. Well, I did. And I thought it was a splendid idea! Because Bjørn’s name means bear in English, and he’s like a really nice teddy bear!

Mine bakekunnskaper var litt rustne, og jeg klarte dessverre å dele opp kaka allerede da jeg skulle vippe den ut av formen. Men med store mengder med sjokoladekrem til disposisjon, fikk jeg på et vis sydd den sammen igjen. Jeg måtte ta i bruk kreative evner, som jeg egentlig ikke har, for å få pyntet den, men sluttresultatet ble da en slags bamse. Både Bjørn og de tre ungdommene, som lot seg friste av bamsesjokoladekake, sa den smakte godt. Da er matmor fornøyd!
My baking skills were quite rusty, and already as I was going to flip the cake out of the baking tin I clumsily managed to split it up into a few pieces. However, with a lot of chocolate cream at my disposal I somehow managed to mend it. I had to find creative skills within myself that weren’t really there to get it okay decorated. Anyway, the result was a kind of teddy bear. Bjørn as well as the three youngsters were tempted by it anyway and they said it tasted really nice. Makes me happy!

Se, så godt jeg sitter i senga med ny pute! Mykt og deilig, god støtte til både kropp, nakke og hode. Merkelig at jeg ikke har hatt vett på å investere i ei slik god hotellpute før! 😀 Det var jo bare en kjapp sjekk på nettet, og så fikk vi svaret på hvor de solgte dem. Siden det nettopp hadde vært lønningsdag, var det penger på konto, så da var det lurt å handle før pengene var brukt opp.
I look very pleased in my bed with my new pillow, don’t I? It’s soft and comfy and gives support to the body as well as the neck and the back. How odd that I have not been sensible enough to invest in a pillow like this before! 😀 All it took was a quick look online to find out where they sell them. As it has just been payday there was money on our bank accounts and we figured it would be a good idea to buy the pillows before the money was spent on something else.

Og slik gikk det til at jeg fikk tre lørdager denne helga: Den første lørdagen var vi ute og kjøpte inn blomster til terrassen og fremsiden av huset. Samboeren min plantet og fikk vondt i ryggen, stakkar. Mens jeg satt og så på. Den andre lørdagen var vi ute og kjøpte hotellputer til senga vår. Morgenen etter ble de innviet med te og kaffe på senga. De var fantastisk mye bedre å lene seg mot enn to altfor små puter og en hard vegg! Den tredje lørdagen var det bjørnebursdag med soling og grilling på terrassen. Og bamsekake. Jeg er best på soling, Bjørn stod for grillinga.
So this is how I got three Saturdays this past weekend: On the first Saturday we went out to buy flowers for the terrace and the entrance of the house. My boyfriend planted the flowers and ended up with a painful back, poor guy. I just watched. On the second Saturday we went out to buy two big hotel pillows for our bed. The following morning we used them for the very first time, drinking our morning tea and coffee. It felt so much better to lean back against the big pillows instead of two small ones and a hard wall! On the third Saturday it was Bjørn’s birthday, sunbathing and barbecue on the terrace. And teddy bear cake! I do best at sunbathing. Bjørn was in charge of the barbecue.

Det ble veldig koselig med roser og spanske margeritter utenfor. Det betyr kanskje litt ekstra for meg som er så mye hjemme. Å ha noe fint å se på. På samme måte tenker jeg at det var lurt å kjøpe de nye putene, siden jeg tilbringer ganske mye tid i senga. Sånn ca dobbelt så mye som gjennomsnittet. Ikke fordi jeg har lyst til det, men fordi en ME-syk kropp krever mye hvile.
I think it looks very nice with roses and Spanish margaritas outside. Because I spend a lot of time at home it means even more for me. To have something nice to look at. In the same way it was a smart thing to buy those pillows, as I spend a lot of time in bed. Probably twice as much as people normally do. Not because I want to but because an ME-sick body needs a lot of rest.

Vi trenger farger i tilværelsen. Farger bringer glede. Det gjør også roser. 🙂 Har noen bragt deg glede i det siste? 🙂
We need a bit of colour in life. Colours can make us happier. So do roses. 🙂 Has anyone made you happy lately?

5+
Korona-begravelse / Corona funeral

Korona-begravelse / Corona funeral

Korona-begravelse i Tiller kirke / Corona funeral in Tiller Church

Norsk / English

For noen dager siden var jeg i begravelsen for farfaren til døtrene mine. Det var en fin begravelse, stemningsfullt og høytidelig. Prestens fortelling om avdødes liv var i stor grad basert på et intervju om livet hans som min yngste datter gjorde med han for et par år siden, i en skoleoppgave. Han ble også gjort ære på ved at tanta til døtrene gikk opp på talerstolen og fortalte om sitt forhold til faren og hans historie. Det var skikkelig rørende og flott.
A few days ago I attended the funeral of my two daughters’ grandfather on their father’s side. It was a ceremonious and moving funeral. The vicar who told the story of the diseased’s life based his tale on an interview that my youngest daughter did with her grandfather a couple of years back, in a school assignment. He was also honoured when my daughters’ aunt stepped up on the platform to talk about her father and her relationship with him. It was really touching and a nice thing to do.

Begravelsen ble streamet, slik at avdødes venner i Karibia også fikk overvære. Farfaren til døtrene mine har de siste 20 årene bodd halve året i Den dominikanske republikk, hvor han hadde et veldig annerledes liv enn her hjemme i Norge. Han var en venn og god støtte for mange i det fattigslige samfunnet hvor han bosatte seg. Med hjelp fra folk som bodde der, bygde han seg hus, betalte dem, og hjalp dessuten til i byggingen av ti andre hus i dette området.
The funeral was streamed in order to give the diseased’s friends in the Caribbean the possibility to attend. The grandfather of my daughters has spent every six months in the Dominican Republic the past 20 years and his life there was very different from his life at home in Norway. He was a friend and a good support for the local people living in this poor community where he settled. They helped him build his house, he provided them with work, and he helped in the construction of ten more houses in this area.

Det er alltid trist med begravelser. Det er ikke den slags begivenheter jeg frivillig oppsøker, og dessuten er jeg ingen kirkegjenger. Men det er viktig, for å vise omsorg med de pårørende. Og jeg ønsket å være der for å støtte døtrene mine denne dagen. Det er også viktig for sin egen del, og i ettertid kan det oppleves fint å ha deltatt på en slik seremoni som en avslutning på et liv.
I always find funerals to be very sad. It’s not the kind of happening I voluntarily attend. Nor am I a churchgoer. However, it’s important to show your support to the relatives of the diseased. And I wanted to be there for my daughters on this special occasion. Besides, it was important for my own sake and in retrospect it may feel good to have attended the ceremony, as a final goodbye.

Da jeg fikk invitasjon til å delta i begravelsen, var jeg litt i tvil om jeg skulle takke ja. Var det trygt å dra? Det ville være en del mennesker der, og jeg ønsker å ta forholdsregler for å unngå å få koronasmitte. Hvis jeg skulle blitt koronasyk i tillegg til å ha ME, ville jeg sannsynligvis ha brukt veldig lang tid på å friskne til, noe som ville blitt en ekstra belastning for den skrøpelige kroppen min. Men jeg opplevde det som helt trygt. Stoler var spredt rundt slik at man kunne holde forskriftsmessig avstand. Det var ingen håndhilsing på de nærmeste ved utgangen, slik det vanligvis er, og alle tok hensyn.
When I was invited to attend the funeral I wasn’t sure whether to go or not. Would it be safe to go there? I imagined there would be quite a few people present and I wanted to take precautions in order avoid getting corona. If I were to get a corona infection in addition to ME/CFS it is likely that it would take me a very long time to recover, which would certainly be an extra burden to my already fragile health. Nevertheless, I found it to be very safe. Chairs were scattered so that everyone were able to keep a safe distance to one another and there was not the usual hand greeting at the exit after the ceremony.

Har dere plass til litt galgenumor i denne situasjonen? Hvor dumt hadde det ikke vært å blitt koronasyk etter å ha vært i en koronabegravelse?! Det ville vært for dumt å ende opp med koronasmitte etter å ha vært i begravelse til en som døde av korona. Men mulighetene for å bli koronasyk er ikke større i en begravelse enn når man f.eks. går på butikken, selv om avdøde hadde korona.
Do you have room for a bit of gallows humour in this situation? How stupid wouldn’t it seem to get sick with corona after a corona funeral?! It would simply be too stupid to end up getting contaminated with covid-19 in a funeral of a person who died of corona as a cause. However, the risk of getting corona is no bigger when attending a funeral than if you are going to eg. the supermarket, even though the the diseased died of corona.

5+
Snill som et lam / Good as gold

Snill som et lam / Good as gold

Norsk / English

For noen dager siden dro døtrene mine og jeg til gården som mora mi og samboeren bor på. Lamminga var i full gang, og begge prinsessene mine ville i fjøset for å kose med de små, snille lammene. På bildet over ser du Fillip, som koste seg i armene på yngstedattera mi et par timer. Han er et kopplam, og savner nok å ha en mamma.
A few days ago my daughters and I went to the farm on which my mum and her partner live. The lambing had already started and my two princesses wanted to go to the farm to see and cuddle with the cute little lambs. At the picture above you can see Fillip, which made himself comfortable in my youngest daughter’s arms for a couple of hours. It’s a bummer lamb, ie. a lamb that has been rejected or cannot be fed by its ewe mother. I bet little Fillip misses having a mum.

Mimmi ble også med i fjøset for å være sosial. Hun er en supersnill bestemor, snill som dagen er lang, og blir veldig glad når barn og barnebarn kommer på besøk. Pga koronatrusselen er det en stund siden vi har vært på besøk.
Mimmi also joined us in the barn. She is a super kind grandmother, good as gold, and happy whenever her children and grandchildren come to visit. Because of the corona threat, however, it’s been a while since we last visited her.

Disse tvillingene ble født mens døtrene mine var i fjøset, så jentene fikk med seg fødselen. Siden jeg var inne og bistod mora mi med litt datahjelp akkurat da, gikk jeg glipp av begivenheten. Bildet tok jeg 20 minutter etter at de ble født. De er allerede oppegående, dog på litt sjanglende bein. Matvett har de også. Se, så stolt mammasauen er!
These twins were born while my two daughters were in the barn, and the girls saw the lambs being born. As I myself was inside giving my mum a little computer assistance I missed the event. I took a picture of them some 20 minutes after they were born. As you can see they are already standing on their feet, although swaying a bit. When it comes to food they know where the milk is. Look, how proud the mummy sheep is!

Dette lammet og jeg så hverandre dypt inn i øynene. Det fins ikke noe mer uskyldig og snilt enn et lam. Det ser du vel?
This little lamb and I looked each other deeply into the eyes. There is nothing more innocent and nice/kind than a lamb. You can see that, can’t you?

Uttrykket «snill som et lam» bruker man gjerne om noen som ikke har noe vondt i seg, og ofte hjelper andre. Vi kan bruke det om oppførselen til et dyr eller for å beskrive en del av personligheten til en person. Kanskje er lam det snilleste dyret i verden?
The expression «good as gold» can be translated into «snill som et lam» in Norwegian, which means «as kind as a lamb». The term can be used about someone who never wishes misfortune on someone, is kind to others, usually helps others. It can be used about the behaviour of an animal or to describe a personality of a person. Perhaps lambs are the kindest animals in the world?

Denne gjengen er noen dager gamle og har funnet seg en krok i bingen, litt bortenfor mødrene sine. Søte og snille, de også. Og veldig tålmodige, fromme og uskyldige.
This lot are only a few days old and they’ve found a corner in the sty away from their mums. Very cute and kind, these ones as well. And patient, gentle and innocent.

Når sauene er sultne og bonden er forsinket til fóringstid, klatrer sauene opp i høyden og protesterer høylydt! Slik som denne voksne damen på bildet under. Bæææ!
When the sheep are hungry and the farmer is late feeding them the sheep will climb up on their fences and protest loudly. Like this adult lady sheep in the picture below. Baa!

Er du snill med deg selv? Tar du pauser når du trenger det? Tillater du deg selv å roe ned eller å slappe av når kroppen sier fra at du trenger det? Eller brenner du lyset i begge ender? Noe som kan føre til at man får mangel på overskudd. Det kan gjelde både for oss med ME, men også for andre.
Are you kind to yourself? Do you take breaks when you need to? Do you allow yourself to calm down and relax when your body tells you to do so? Or do you overdo it? Which means that you in the long run will lack energy. This can apply for people with ME as well as for healthy people.

Det kan være en investering i egen helse å være «snill som et lam» med seg selv også. Noen ofrer alt for andre, og er på grensen til selvutslettende. Kanskje er det lurt å sette seg selv først, i alle fall i større grad? Hvis man klarer å være snill med seg selv først, har man kanskje mer energi og forutsetninger for å hjelpe og være til stede for andre etterpå? Hva tror du?
It may be a good idea to take care of your health by being «good as gold» with yourself, too. Some people sacrifice everything for others, to the extent that they are nearly self-destructive. Perhaps is it wiser to put yourself first, at least to a greater extent. If you manage to be kind to yourself you may have more energy and a greater potential of helping others and being present to others thereafter? What do you think?

Etter over ti år med ME, jobber jeg fortsatt med å sette egne grenser. Med å kjenne etter når jeg bør være mest snill med meg selv og når jeg kan være snill og oppofrende i forhold til andre. Det er så vanskelig når symptomer og symptomforverring kommer i etterkant. Ofte ikke før dagen etter at jeg har gjort noe. Slik ble det også etter gårdsturen. De neste to-tre dagene var jeg temmelig utmattet og «gåen». Men jeg tenker at jeg tross alt er «snill» med meg selv som velger å gjøre det som er lystbetont. Og denne dagen hadde jeg lyst til å tilbringe tid med de snille døtrene mine og den snille mora mi! Jeg er ikke snill som et lam, nei, men snill nok, tror jeg. 😀
After more than ten years with ME/CFS I’m still working on setting limits for what I can do. Knowing when I need to be kind to myself, and knowing when I can be kind and sacrificing towards others. It is very difficult when the symptoms and worsening of symptoms come at a later stage. Usually the day after I’ve done something. This was also the case after the trip to the farm. The following two-three days I was pretty fatigued. However, in my opinion I’m still nice or kind to myself when I choose to do something I feel like doing. And on this day in particular I wanted to spend time together with my nice daughters and my kind mum. I may not be «as kind as a lamb», but I’m quite kind, I think. 😀

5+
Topptrent i karanteneliv / Fully trained in quarantine life

Topptrent i karanteneliv / Fully trained in quarantine life

Kari skuer utover sitt Trondheim / Me, with a view to Trondheim (Photo: Even)

(English further down)

Jeg er litt febervarm. Har vært ganske slakk i formen de siste dagene og hatt mye sofatjeneste. Var en tur hos legen på tirsdag, og siden har jeg vært i karantene. Jeg har lang erfaring med karanteneliv. Mange år, faktisk. Kan skryte av at jeg er topptrent i karanteneliv.

Men jeg har ikke koronavirus. Det var ikke derfor jeg dro til legen på tirsdag heller. Måtte bare utelukke et par andre diagnoser. Feberen min kommer av at jeg var på sverd-trening for tre dager siden. Du tror sikkert at jeg tuller nå, men det er helt sant. Vi trente med sverd på Tai Chi på mandag. Det var artig og kjempekult, men det ble litt for hardt for min ME-syke kropp, og da kan jeg få denne reaksjonen etterpå. Altså en «influensa light» i noen dager.

Flere jeg kjenner har de siste dagene kommentert at jeg høres «tett» ut. Og av den grunn lurt på om jeg er syk. Jeg er alltid tett i bihulene, så det er ikke unormalt. Men jeg har følt litt ansvar for å forsikre dem om at jeg ikke har koronasmitte. Kanskje jeg må pøse på med nesespray, slik at jeg ikke høres så nasal ut. Kanskje jeg skremmer folk med nasal prat, selv på telefonen.

Jeg merket godt at stemningen på legesenteret var annerledes denne gangen. Det satt flere mennesker på venterommet enn til vanlig, og jeg opplevde at de skulte på hverandre. Et par barn som hostet, fikk krasse blikk. Noen foretrakk å vente ute i gangen. Et par pasienter som hadde vært inne hos legen og skulle betale i terminalen ved utgangen, ble superstresset da maskinen ikke virket og de måtte kontakte resepsjonen for hjelp. Kanskje fordi de helst ville vært ute derfra i en fei, for å unngå å bli smittet av et evt. koronavirus. De tenkte sikkert ikke tanken at de kunne møte akkurat de samme menneskene nede på Rema etterpå.

Dette skiltet møtte meg på legekontoret / A poster at the doctor’s office

Noen har ytret bekymring for meg og mitt immunforsvar nå når koronaviruset herjer. Sannsynligvis er ikke koronaviruset mer livstruende for meg enn for gjennomsnittet av befolkningen. Men det kan selvsagt bli ganske «ubehagelig» å få dette på toppen av ME-sykdommen. ME-symptomer kan dessuten maskere koronasymptomer. Det er ikke enkelt å vite hva som er hva. Det er tenkelig at man kan få en forverring av ME-sykdom i etterkant av korona, men dette vet vi ingenting om per i dag.

Det hevdes at kraftige virusinfeksjoner kan utløse ME. Noen som blir skremt nå? Det er ikke slik at det er en bestemt mennesketype som får ME. Det er ingen dokumentasjon på at noen er mer utsatt for å få det. Like lite som noen er mer utsatt for å bli påkjørt i trafikken.

Noen snakker om at vi kan gå ut fra to typer ME-pasienter mht immunforsvar. En gruppe som har lavt immunforsvar, og dette er den minste gruppen. Flertallet av de som har ME, ser ut til å være bedre rustet mot infeksjoner. Jeg har hatt færre luftveisinfeksjoner etter at jeg fikk ME. Kanskje fordi jeg holder meg mye hjemme og ikke er like utsatt for smitte som da jeg var i jobb. Men man tenker også at når kroppen allerede er i alarmberedskap (autoimmun sykdom), er man ikke like mottakelig for andre typer infeksjoner.

Det er unntakstilstand i byen vår pga koronaviruset. Siste tall på antall smittede i Trondheim var 22. Det er ikke mange, om vi tenker på det som en influensa, men det er viktig å sette i gang tiltak som hindrer spredning. Heller det, og forhåpentligvis fører det til at viruset «brenner ut», slik at vi kan gå tilbake til normalt liv raskere etterpå igjen. Alle skoler blir stengt i byen vår nå. Det er nok et sjakktrekk. Kanskje blir det bare to uker «ferie» på elevene, i stedet for at vi venter til mange nok er smittet og skolene må være stengt i flere måneder fremover…

Jeg er ikke redd, og har ingen planer om å bli hysterisk, men forholder meg selvsagt til myndighetenes anbefalinger. Alt som ikke er «nødvendig», utsettes og avlyses. Tiltakene berører oss alle. Også jeg, som er mer vant til «karanteneliv» og rolige dager hjemme, merker forskjell. Frisøren min avlyste klippetimen min i morgen. Da jeg fikk beskjed om det i ettermiddag, gikk jeg straks på badet og foretok en panneluggklipp. Må ha litt utsikt. De grå får bare vente til frisøren tar imot meg på et senere tidspunkt. Vi var invitert i dobbel 50-årsdag på lørdag. Den utgår, siden vertskapet har vært kloke nok til å avlyse. Den planlagte Spania-turen om et par uker, kan vi nok kaste en lang pil etter.

Etter vannskaden for to måneder siden, har vi bodd i et hus som ser ut som en byggeplass. Og vært frustrerte over hvor lang tid det tar å rehabilitere huset. I dag kom maleren innom for å sparkle for tredje dag på rad. Hurra! Og han er skikkelig dyktig! Men han kunne informere om tiltak i forhold til koronavirus i bedriften hans også. Bl. a. får malerne nå kun ha kontakt med sjefene sine via telefon og nett. Og de er restriktive mht hvem de utfører jobber hos. Kanskje vil elektriker og snekkere bli permitterte også, slik at vi må fortsette å bo på byggeplassen vår med karantenetilstander enda en stund lenger enn vi hadde sett for oss.

Maleren pusser og flikker i taket / The painter is soon ready to start painting the ceiling

English:

I’m a little feverish. Haven’t been feeling so well the last few days and been resting on the couch ever so often. I went to see the doctor last Tuesday. Since then I have been quarantined. However, I have long experience with quarantine life. Many years, in fact. I can boast about being fully trained in quarantine life.

However, I do not have the corona virus. And that’s not the reason why I went to see the doctor last Tuesday. I just needed to rule out a couple of other diagnoses. My fever was brought on after I had been to sword training three days ago. You probably think I’m joking, but it’s absolutely true. We were doing sword training in the Tai Chi class last Monday. It’s was great fun and really cool, but unfortunately a bit too hard for my ME sick body, and sometimes I then get this reaction afterwards. – A flu light feeling the following days.

Recently several people I know have commented that it sounds like my nose is blocked. And for that reason wondered if I was sick. I always have sinus trouble, so that’s quite normal for me. Nevertheless, I’ve felt responsible for assuring them that I have no corona infection. Maybe I need to increase the amount of nasal spray. If they think my voice has a nasal ring to it I guess I might scare people when talking, even on the phone.

I felt that the atmosphere at the doctor’s office was different this time. There were more people than usual and I noticed that they were looking skeptically at each other. A couple of children who were coughing were looked keenly at. A few preferred to wait outside the entrance. A couple of patients who had already seen their doctors and queuing up by the terminal to pay became very annoyed and stressed when the terminal didn’t work and they had to contact the reception for help. I bet they were anxious to get out of there immediately if not faster, to avoid getting infected by a possible corona virus. Probably the idea that they might meet the very same people downstairs at the grocery afterwards did not cross their mind.

Dette skiltet møtte meg på legekontoret / A poster at the doctor’s office

Some people have expressed their concern for me and my immune system now that the corona virus is ravaging. Probably this virus is not more life threatening to me than it is to the average population. However, it would naturally be quite «unpleasant» to get the corona virus on top of the ME disease. Besides, symptoms og ME/CFS can conceal or hide symptoms of corona. Not so easy to know the difference. It is likely that a worsened degree of ME may occur after having had corona, but for now we don’t know that for sure.

It is suggested that severe viral infections can trigger ME/CFS. Does this scare you? It is not just a certain kind of people that gets ME. There is no evidence that some people are more exposed to getting it. No more than a certain type of human being is more prone to having traffic accidents.

It is assumed that there are two kinds of ME patients when it comes to immune systems. One group has a weak immune system, and this is the smallest group. The majority of those with ME seem to be better equipped to resist infections. Personally, I’ve had less respiratory infections since I got ME. Maybe because I stay at home a lot more now, and then I’m not susceptible to the same extent as when I was working. Moreover, it is also believed that because the ME body is already in a state of alert (autoimmune disease) it is not susceptible to other infections to the same extent.

It is a state of emergency in our city due to the corona virus. According to the last figures there are 22 infected people in Trondheim. Not so many, if we think of it as a flu, but it’s important to initiate steps to prevent it from spreading. Better late than never, and a good plan. Maybe this will cause the virus to «burn out», so that we can go back to our normal lives faster when it’s all over. All the schools and universities in our town have been closed. As right as rain! This way it will perhaps be two weeks of «vacation» for the pupils and students instead of several months to come… which may happen if many more people catch the virus.

I am not afraid and I don’t intend to get hysterical about things, but I do adjust to the authorities’ recommendations. Anything that is not «necessary» is being postponed and cancelled. The actions affect us all. Although I’m quite used to «quarantine life» I also notice differences. E.g. my hairdresser cancelled my appointment for tomorrow. When I got her message this afternoon I went straight to the bathroom and cut my fringe. I need to have a good view. The greys will have to wait until my hairdresser is back at work at a later date. Saturday coming up we were invited to a double 50th birthday. The hosts have been wise enough to cancel it. I doubt very much that we will be able to go to sunny Spain in two weeks as planned.

After the water damage that we had in our house two months ago we have been living in a house that looks like a construction site. And been pretty frustrated because it takes such a long time to refurbish the house. The painter came by today and it was in fact the third day in a row that he did. I was so pleased. He is very clever, too! He informed me about steps taken in his painting contractor because of the corona virus. The workers are no longer allowed to go into their bosses’ offices. All contact needs to be made online or by phone. Furthermore, they have restrictions for who they can go to work for. This has made me question if the electrician and the carpenters will be laid off. Maybe we will have to live on our construction site for yet longer than we had imagined.

4+
Nytt toppbilde / New top image

Nytt toppbilde / New top image

Kari Engesvik (photo: Even)

(English further down)

Jeg har fått nytt toppbilde for bloggen. Da jeg startet å skrive blogg i november 2018, satte jeg inn et bilde som jeg hadde tatt selv som toppbilde. Det var fra sjøkanten ved Hysnes Helsefort. Jeg var på et opphold der for noen år siden i forbindelse med arbeidsrelatert rehabilitering, siden jeg skulle bli frisk av ME og returnere til jobben min som lærer på sykehusskolen i Trondheim. Dessverre ble jeg bare sykere av oppholdet på Hysnes, men det er en annen historie.

Nå har jeg gått videre i mitt eget liv, og derfor føles det også riktig å oppdatere toppbildet for bloggen. Det er fra en photo shoot høsten 2019. Jeg fikk det tilsendt fra fotograf Even nå nylig, sammen med flere andre bilder. Jeg er glad i høstfarger, som du kan se. Synes høsten kler meg, selv om jeg egentlig er mer glad i sol og sommer når det gjelder temperaturer.

Liker du bildet? Nå er det i alle fall ingen tvil om hvem som eier bloggen. Den tomme stolen er byttet ut med meg! 😀

English:

I’ve got a new top image for my blog. When I started writing a blog back in November 2018 I put in a picture that I had taken myself as a top image. It was taken down by the sea close to Hysnes «health fort». A few years ago I stayed there in connection with work-related rehabilitation, as I was going to recover from ME/CFS and return to my job as a teacher at the hospital school in Trondheim. Unfortunately, I just just got sicker from the stay at Hysnes. But that’s a different story.

Now I have moved on and therefore it feels right to update the blog’s top image, too. It is from a photo shoot in the autumn of 2019. Photographer Even sent it to me a couple of days ago, along with some other photos. I love the autumn colours. Which you might have guessed. I think autumn colours suit me, although I’m more fond of summer and sunny days when it comes to temperatures.

Do you like my new top image? Now there is no doubt who this blog belongs to. The empty chair has been replaced with me! 😀

3+
Jeg ble stukket / I got stabbed

Jeg ble stukket / I got stabbed

(English below the pictures)

Nylig fikk jeg et par påminnelser fra erfarne ME-syke om at det er viktig å gå sakte. For å få kreftene til å vare lenger. Ei dame fortalte at når hun går turer med hunden sin, stopper hunden stadig for å snuse og sjekke ting langs veikanten, noe som hjelper henne å holde rolig tempo. Et annet tips var å ta med kamera på tur.

Jeg likte tanken på å gå tur med kameraet mitt. Men det må ikke være for langt. Da blir jeg bare utmattet, og da blir det ingen god opplevelse. Jeg bestemte meg for å kjøre til Parque de la Paloma, som ligger i hjertet av Benalmádena, og rusle en tur i kaktusparken der.

Jeg kjente at jeg ble glad av å være der. Sola skinte, og kameraet var en god venn på turen. Jeg møtte flere smilende mennesker på min vandring i kaktusområdet, og flere så ut til å ville slå av en prat. Jeg var imidlertid bestemt på å brukte energien på fotograferingen, siden det å være sosial også krever energi.

At jeg ble stukket av en kaktus, er kanskje ikke så merkelig. Jeg tok mange «sidesprang» fra stiene, og en spesielt langarmet kaktus grep tak i meg da jeg skulle bøye meg ned for å ta et nærbilde. Jeg fikk vel bare som fortjent. Og et kaktusstikk i låret overlever jeg fint.

Kameraet mitt og jeg / Myself and my camera
Jeg fikk øye på denne. Eller kanskje den fikk øye på meg?
I saw this one. And maybe it saw me?
Steinspisende kaktus / A cactus that eats stones?
Spiselig? / Edible?
Banankaktus? / Banana cactus?
Massajekaktus / Massage cactus
Himmelkaktuser / Sky cactuses
Kaktushane / Cactus cock

English:

Recently I got a reminder from experienced ME/CFS sufferers that it’s imperative to walk slowly. In order to make the energy last longer. A woman who likes to walk her dog explained that the dog stops along the road ever so often and that this helps keep her walking speed down. Another tip was to take a camera along as you yourself would then slow down as well.

I quite liked the idea of going for a walk with my camera. However, it needs to be a short walk. If it’s too long I will get tired and fatigued and the experience will not be a good one. I decided to go by car to Parque de la Palpma, which is situated in the heart of Benalmádena, and stroll in the cactus park there.

Being there made me feel happy. The sun was shining and the camera was a good friend for this trip. I met a few smiling people during my visit in the cactus area and some of them looked like they wanted to chat. Nevertheless, I was determined not to use my energy on being social but concentrate on the photography.

I got stabbed – or maybe it’s more correct to say pricked – by a cactus. Not such a big surprise, I guess, as I frequently left the path to have a closer look at the cactuses. A particularly long-armed cactus grabbed hold of me as I bent down to take a close-up. I guess I had it coming. And I will definitely survive a cactus «bite» in my thigh.

3+