Fanget opp av
Stikkord: ME

Vi må skynde oss å ha det artig / We need to have fun right away

Vi må skynde oss å ha det artig / We need to have fun right away

Så fornøyd med karsk! / Very happy with her «karsk»

English below

Vi må skynde oss å ha det artig, sa Tove. Ikke bare én gang, men flere ganger i løpet av kvelden. Søstera mi hadde invitert en haug med lystige damer til 50årsferinga si, en fest hun hadde planlagt i over et år. Puben i underetasjen var stylet og gjort klar for anledningen. «Tuttas karskbar» er ikke skiltet i oppkjørselen, men vi som er innviet i familien og vennekretsen, får tilgang når Tutta (Tove) er klar for å ha det artig. Mannen i huset hadde bygd en stor platting utenfor, som var så nybygd at det fremdeles lå sagspon rundt gelenderet.

Siden de fleste av oss er resultater av hippie-generasjonen, troppet vi opp i hippie-outfits. Jeg fikk beskjed fra Tove om at jeg hadde klesskapet fullt av hippieklær, og hun mente at det derfor måtte bli lett for meg å finne noe å ha på. Var det et kompliment? Hm! Men med noen klesplagg jeg fant i skapet fra tidligere tider og et par platåsko fra 90-tallet, skled jeg rett inn i forsamlingen av festkledde Mrs Hippier! Og det var mange kreative og flotte antrekk!

Først litt mat i magen / Some food
Kine, som jeg ikke hadde sett siden hun var lite jente / Kine, that I hadn’t seen since she was a little girl

MrsHippiene hadde oppmøte på kjøkkenet inne i huset. Tove er ekstremt glad i gaver, og ingen turte komme inn uten. Jeg hadde kjøpt med den gule kjolen fra Spania som Tove ønsket seg til selve bursdagen, som gikk av stabelen to dager tidligere. Men hadde for sikkerhets skyld med en ekstra gave til hippiefesten, en drømmefanger. Kanskje bidrar den til å fange skumle drømmer på soverommet, eller kanskje havner den i karskbaren for å holde onde ånder borte. Forøvrig fikk bursdagsbarnet mange fine, varme, hygieniske, søte og koselige gaver.

Etter at alle hadde spist seg mette på gryta til Tove, utenom meg som ikke tåler ditt og datt og hadde med egen mat, dro alle ned i Tuttas karskbar for å tilbringe resten av kvelden med fest, dans og moro. Kvelden startet med herlige, fengende Bob Marley-låter, og det ble skålet med både hippiedrinker og snillere tørstedrikker. Selv holdt jeg koken med å drikke rusbrus, noe som av uforståelige grunner gjør at jeg lurer kroppen til å tåle mer og holde ut lenger.

Mrs Hippie selv smilte og hadde det artig fra begynnelse til slutt. Da jeg skrudde ned musikken og alle gjestene samlet seg foran henne, ble hun imidlertid skremt. Trodde jeg skulle fortelle om da vi var små og hun spiste opp alt godteriet mitt, men den historien er brukt opp. I stedet fikk hun en fellestale av oss 18 gjestene der vi ga henne en boost med mange positive og morsomme beskrivende ord om den flotte dama hun er.

Hippie-Tove + Hippie-Heidi
Vigdis, Ann Karin, Tove m. fl. Flower power!

Timene gikk fort, som de gjerne gjør når man har det artig. Tove hadde invitert både nye og gamle venninner, og bonusdatter og datter med venner var også selvsagte gjester. Det ble en fin gjeng, og for min del hadde jeg stor glede av å se igjen og skravle med alle de trivelige damene i omgangskretsen hennes. Vi hadde det ganske travelt med å ha det artig, og vi rakk ikke å ta bilder av alle hippiedamene, men noen stemningsbilder ble det. Jeg kan vel røpe at jeg allerede gleder meg til neste store fest i Tuttas karskbar!

Kuleste tantebarnet Maja og jeg / My cool niece Maja and I
Meg og kveldens yngste hippie, bonustantebarnet mitt / Myself and the youngest hippie, my bonus niece Michelle
Artig, ja! Danseløve og søskenbarn Anni, meg, Tove Noppa Humørspreder / Having fun! My cousin Anni, me, Tove Noppa

Lillesøstera mi hadde gjort klart et eget hvilerom for meg, hvor jeg kunne legge meg for å ta pauser, og sove ut festen. Utrolig snilt! Kanskje er jeg ekstra priviligert fordi jeg er favorittsøstera til Tove, men jeg synes jeg generelt møter mye godvilje, omtanke og forståelse rundt om, i motsetning til det jeg hører fra mange andre med ME.

Uka før festen brukte jeg til å lade mest mulig og være i form til den store hippiebursdagen. Uka etter gikk med til restitusjon. Jeg var sikkert ikke alene om å være i dårlig form etter festen, men de færreste hadde nok en like lang bakrus som meg, med migrene, kvalme, feber og utmattelse i flere dager. Ikke desto mindre må vi jo ha det artig når vi kan. Ingen vet hva morgendagen bringer.

Mitt forrige blogginnlegg, hvor jeg skrev om den verste bivirkningen av kvelden, finner du HER.

Du er – som alltid – velkommen til å skrive en kommentar i bloggen, anonymt eller med navn. Peace and love!

Søstrene sisters

English:

We have to have fun right away, Tove said. Not just once, but several times during the evening. My sister had invited a bunch of cheerful ladies to her 50th birthday party, a party she had been planning for more than a year. The pub downstairs was styled and made ready for the occasion. «Tutta’s karskbar» (karsk = coffee + moonshine) is not signposted in the driveway, but those of us who are family members and in her circle of friends, get access whenever Tutta (Tove) is ready to have fun. The man in the house had built a large terrace outside, which was so newly built that there was still sawdust around the railing.

Due to that fact that most of us are results of the hippie generation, we showed up in hippie outfits. Tove said to me that I had a wardrobe filled with hippie clothes, and she suggested that it therefore would be easy for me to find something to wear. Was that a compliment? I’m not sure! Nevertheless, with some clothes I found in my closet from earlier times and a pair of platform shoes from the 90s, I fitted right into the assembly of festively dressed Mrs Hippies! There were many creative and beautiful outfits!

The MrsHippies’ first meeting point was in the kitchen inside the house. Tove is extremely fond of gifts, and no one dared to come without one. I had got her the yellow dress from Spain that she wanted for the birthday. I tricked her into believing that I had not bought it, so she was quite surprised when I had after all. She got the dress two days earlier, for the family party. But to be on the safe side I had brought an extra gift for the hippie party, a dream catcher. Maybe the dream catcher will protect her from dreams when she’s asleep in the bedroom, or maybe it ends up in the bar downstairs to keep evil spirits away. By the way, the birthday girl received a lot of nice, warm, hygienic, sweet and cozy gifts.

When everyone had eaten their fill of Tove’s pot, except for me who has a number of food intolerances and had to bring my own food, we all went down to «Tutta’s karskbar» to spend the rest of the night partying, dancing and having fun. The evening started off with wonderful, catching Bob Marley tunes, and we topped the party with both hippie drinks as well as kinder non-alcoholic drinks. I kept it going drinking soda pops, which for incomprehensible reasons trick my body into tolerating more and enduring for longer.

Mrs Hippie herself smiled and had fun from the very beginning to end of the party. However, when I turned down the music and all the guests gathered in front of her, she got a fright. She thought I was going to talk about when we were little girls and she ate all my sweets, but that story has been told before. Instead, she got a common speech from all of her 18 guests in which we gave her a boost with many positive, funny and descriptive words about what a beautiful person she is.

The hours passed very quickly, as they normally do when you are having fun. Tove had invited both old and new friends, and her bonus daughter and daughter with friends were also natural guests. It turned out to be a nice bunch of people, and as for myself I really enjoyed seeing and chatting with all the pleasant ladies in her circle of friends, especially the ones I hadn’t seen for many years. We were quite busy having fun, and we almost forgot to take pictures of ourselves, but there are some to show for the fantastic night, as you can see. I can reveal that I am already looking forward to the next big party in «Tutta’s karskbar»!

My little sister had prepared a separate resting room for me, where I could go if I needed to take breaks, and to sleep the party off. So kind! Maybe I am extra privileged because I am Tove’s favourite sister, but in general I find that I meet a lot of goodwill, care and understanding, in contrast to what I hear from many other people who have ME (myalgic encephalomyelitis).

I set aside the week before the party to rest and charge as much as possible to be ready for the big hippie birthday. The following week was spent on recovering. I was probably not the only one being in bad shape after the party. However, probably very few people had a hangover of the same length as I did, with migraines, nausea, a fever and fatigue for several days. Nevertheless, we must have fun when we can. No one knows what tomorrow brings.

You can read my previous blog post, in which I wrote about the worst side effect after this night, HERE.

You are – as always – welcome to write a comment in the blog, anonymously or signed with your name. Peace and love!

Mrs Hippie herself. Peace & Love!
Møll som samboere i to måneder / Living with moths for two months

Møll som samboere i to måneder / Living with moths for two months

English text and pictures further down.
Bilder lenger ned.

Jeg er drittlei av mine nye samboere. Møll som samboere er ikke hyggelig i det hele tatt. Faktisk er det ganske utmattende, siden det er energikrevende og tar mye av oppmerksomheten gjennom dagen. I form av vasking, spraying, jakting, løfting, bæring, innkjøp av diverse møllmidler, silikonering, taping, og ikke minst tankevirksomhet og bekymring. Møll burde blitt nektet adgang til hus der det bor folk med ME!

Møllenes ankomst har også virket inn på mine reiseplaner. Jeg dro ned til Spania for å få bukt med problemet tidligere enn jeg egentlig hadde tenkt å reise. Og nå avventer jeg å bestille hjemreise fordi jeg føler jeg ikke kan reise før jeg er kvitt møllproblemet. Om jeg reiser før inntrengerene er utryddet, kan de formere seg voldsomt og gjøre store ødeleggelser før jeg er tilbake i Spania neste gang.

Møllene har avgått ved døden på ulike vis. Mange har blitt fristet inn i fellene og havnet i klisteret der. Noen har valgt drukningsdøden, havnet i en sølepytt i badekaret, eller i noen vanndråper i klesbaljen. Atter andre har fått smake fluesmekka. Etter å ha fått grønt lys fra søster Anita og samboer Bjørn, silikonerte jeg åpningen mellom listverket i dørkarmen og veggflis på badet. Det var i tilfelle det som mine etter hvert så møllobservante øyne så faktisk var webbing (hva heter det på norsk?) og egg i hulrommet der, og det ikke var bare støv. Noe web og egglignende på kjøkkenet fikk også smake såpe og vann og forsvant ned i kloakken.

Det fins mange typer møll. Noen går etter mat, gjerne fordervet mat, noen spiser hull i klær og gardiner, noen spiser seg gjennom vegger og møbler. Den siste typen er visst den verste. Jeg vet ikke hva slags type møll jeg har fått i hus. Kanskje noen av dere som leser dette, vet?

Jeg har lenge trodd at jeg har sett enden på møllproblemet. Siden det har dukket opp en, to eller tre nye hver kveld eller morgen, har jeg stadig blitt lurt til å tenke at jeg snart har vunnet over dem. Men siden de fortsetter å dukke opp, har jeg blitt tvunget til å gjøre stadig nye tiltak. De første par ukene fant jeg døde møll i skuffer og skap på kjøkkenet, noen også i bøttekottet og i klesskuffer. Møllfellene ble fylt opp med stadig nye møll i løpet av natta. Jeg kastet mye tørrmat, vasket både skuffer og skap, samt kopper og kar. Det var en stor jobb, som måtte tas over flere dager.

Da Bjørn kom, trådte han til med sine vaskekrefter. Mer vasking, mer klasking med fluesmekka, han tettet hull og han dro frem vaskemaskina for å lete etter møllkilder. Etter at han dro, har jeg gått mer drastisk til verks. Båret alle gulvtepper ut i søppelkontaineren, vasket gardiner, tettet ventiler på bad med plast og tape, og sprayet enda mer med møllmiddel. Den tyngste jobben hadde jeg med å få frem gulvteppet fra stuebordet. Stuebord av marmor er tunge! Og etterpå måtte jeg hente fram krykkene, siden jeg fikk betennelse i hoftene pga. overbelastningen.

Siden rakkarene hadde laget webbing i åpenrommet mellom kjøleskapet og overskapet, måtte jeg ha frem kjøleskapet for å få vasket bort dette. Fordelen var at jeg samtidig fikk vasket bak kjøleskapet. Noe jeg ikke har gjort på fem år. Men jeg hadde gjerne vært opplevelsen foruten. Dessuten måtte jeg faktisk frem med kjøleskapet en andre runde, siden jeg oppdaget nye egg på samme sted to dager senere. Da jeg kom til Spania for to måneder siden og begynte å lete etter bøllene, oppdaget jeg at røropplegget til kjøkkenvifta ikke satt ordentlig på, og faktisk hadde delene sklidd til side et par steder. Disse har jeg nå tapet.

Min siste adspredelse i møllutslettinga var å silikonere i glippen mellom listverket rundt døra og veggflisa på badet. Følte meg litt som en håndverker, oppe i trappestigen og med silikon klistret til fingrene. Fortsatt full av pågangsvilje, men med mord i blikket. Nå synes jeg at jeg har ofret nok energi på disse gjenstridige skapningene! Det var liksom meningen at jeg skulle dra til Spania for å lade, med mye helingshvile. Men møllproblemet har tatt mye krefter!

Om noen har erfaring med hvordan man kvitter seg med møll og forslag til videre tiltak, blir jeg glad for tips!

Hvis du vil lese om hvordan kampen mot møllene startet, kan du lese HER.

Slik ser mine møll ut / This is what my moths look like
Møll på utkikk etter nøtter og frø i smoothieboksen min / Moths looking for nuts and seeds in my smoothie box
Møll i klisteret / Moths in the moth trap
Noen remedier i kampen mot møll / A few remedies to use in the fight against moths
Lavendelpute for å beskytte klær / Lavender pillow for protection of clothes
Alle tepper og matter er båret ut i søpla / I have thrown all mats and carpets in the rubbish bin outside
Tetting av mulige skjulesteder eller inngangsporter / Sealing off possible hiding places and entrance gates for the moths
Silikon og akryl langs dørkarmer, i tilfelle møll gjemmer seg der / Silicone and acrylic sealant, in case moths are hiding behind the door frame
Webbing og egg i kjøkkenskapet / Webbing and eggs in the kitchen cupboard
Ingen netting foran ventilen på badet = Velkommen møll og kakerlakker / No mesh in front of the valve in the bathroom = Welcome moths and cockroaches

English:

I’m fed up with my new roommates. Moths as cohabitants are not nice at all. In fact, it is quite exhausting. It is energy consuming and takes a lot of attention throughout the day. Most of the time I find myself cleaning, hunting, lifting and carrying stuff, purchasing various moth repellents, spraying, sealing with silicone/acrylic and tape, and then there’s all the thinking and worrying. Moths should have been denied access to houses where people with ME live!

The arrival of the moths has also affected my travel plans. I went down to Spain to sort out the problem earlier than I initially had intended to travel. And now I am delaying to book a return ticket because I feel I can not go back to Norway until I have got rid of the moth problem. If I leave before the invaders are exterminated, they can multiply violently and wreak havoc by the time I return to Spain next time.

The moths have kicked the bucket in various ways. Many have been tempted into the traps and ended their days in the glue there. Some have chosen to drown themselves, ended up in a pond in the bathtub, or in a few drops of water in the clothes tub. Yet others have been bashed with the fly swatter. After getting the green light from sister Anita and my partner Bjørn, I sealed the opening between the molding in the door frame and the bathroom wall tiles with silicone. This was in case my eventually so moth-observant eyes saw webbing and eggs in the hollow there, and it was not just dust. Some webbing/eggs in the kitchen also got the soap and water treatment and thereafter disappeared down the drain.

There are many types of moths. Some appear where there’s food, often spoiled food, some eat holes in our clothes and curtains, some eat wooden walls and furniture. The last type is probably the worst. I do not know what kind of moth I have got in the house. Does any of you readers know?

Actually, I have been thinking that I see an end to the moth problem for a long time. Due to the fact that one, two or three new ones have appeared every night or morning I have many times been tricked into thinking that I will soon have overcome them. But as they continue to emerge, I have been forced to take new measures over and over again. For the first couple of weeks I found dead moths in drawers and cupboards in the kitchen, some also in closets and in clothes drawers. The moth traps were constantly filled with new moths during the night. I threw away a lot of dry food, washed drawers and cupboards, as well as pots and pans. It was a huge job, on which I had to spend many days.

When Bjørn came to Spain he stepped in with his washing powers. So there was more cleaning, more slapping with the fly swatter, he sealed holes in walls and even pulled out the washing machine to look for moth hiding places. After he left I have taken more drastic action. Carried out all the carpets in the rubbish bin, washed the curtains, sealed the valve in the bathroom with plastic and tape, and sprayed several times with moth repellent. Getting the carpet out from underneath the living room table was the heaviest job I’ve had until now. Marble tables are heavy! And afterwards I had to get out my crutches, as I ended up with an inflammation in my hips.

The rascals had made webbing in the open space between the fridge and the top cupboard, and therefore I had to bring the fridge out to get this cleaned off. The advantage was that I also got to clean behind the fridge. Something I have not done in five years. But I would have liked to have been without this experience. Actually, I had to pull out the fridge a second time, as I discovered new eggs in the same place two days later. When I came to Spain two months ago and started looking for the bullies, I discovered that the pipe arrangement for the kitchen fan did not fit properly, and in fact the parts had slipped to the side a couple of places. These have now been sealed properly.

My last diversion in the moth eradication was to put silicone in the gap between the molding around the door and the wall in the bathroom. I felt a bit like a craftsman, up on the ladder with silicone glued to my fingers. Still full of perseverance, but with intent to kill. I think I have sacrificed enough energy on these stubborn creatures now! I was supposed to go to Spain to recharge, and get a lot of healing rest. However, this moth problem has taken a lot of effort!

If anyone has experience with how to get rid of moths and suggestions for further measures, I will be really happy for their tips!

If you would like to know how the fight against the moths started you can read about it HERE.

Dobbeldate / Double date

Dobbeldate / Double date

Dobbeldate på Restaurante La Farola / Double date at Restaurante La Farola

Norsk / English

Etter tre uker i Spania og tre uker i kokketjeneste for meg, fikk Bjørn endelig en frikveld. Vi hadde en dobbeldate med våre nye spanske venner Carmen og Salva. Carmen og jeg hadde møttes på kafé i Fuengirola tidligere, og vi syntes begge det ville være hyggelig å ta med våre livsledsagere neste gang vi skulle møtes. Og slik ble det til at vi fikk sommerens morsomste og triveligste kveld i Spania.
After three weeks in Spain and three weeks of cooking for me, Bjørn finally got an evening off. We had a double date with our new Spanish friends Carmen and Salva. Carmen and I had met at a cafe in Fuengirola before, and we both thought it would be nice to bring our life companions for our next meeting. And so it turned out that Bjørn and I happened to have the funniest and most enjoyable evening of the summer in Spain.

Første venninnemøte med Carmen / First girlfriend meeting with Carmen

Det er utrolig spennende å bli kjent med ekte spanjoler. Nordmenn er også trivelige folk, men vi drar vel ikke til Spania for å bli kjent med nordmenn? Vel, noen unntak gjør vi jo selvsagt. Men det er interessant å høre om hvordan kulturen i Spania er fra spanjolene. Det er morsomt å lære noen lokale uttrykk og tradisjoner. Dessuten er det faktisk ganske nyttig om det er noe om livet her nede ved Middelhavet vi har behov for å kjenne til, eller å få tips til steder å besøke.
It is incredibly exciting to get to know real Spaniards. Norwegians are also nice people, but we do not go to Spain to get to know Norwegians, do we? Well, we do make some exceptions, of course. Anyway, it is interesting to know from the Spaniards what the culture in Spain is like. It’s fun to learn some local expressions and traditions. Besides, it’s actually quite useful if there’s anything about life down here by the Mediterranean sea we need to know, or to get good ideas on places to visit.

Carmen og Salva hadde funnet en koselig restaurant med god mat til oss, Restaurante La Farola i Fuengirola. For anledningen tok Bjørn og jeg drosje. Bilen lot jeg stå hjemme i garasjen. Den ble faktisk ganske overrasket over å ikke få bli med på turen, siden den har blitt svært bortskjemt med å få bli med alle andre steder jeg drar. Spanjolene kom selvsagt susende på en scooter.
Carmen and Salva had suggested a cozy restaurant with nice food for us, Restaurante La Farola in Fuengirola. On the occasion of going there Bjørn and I took a taxi. I left the car at home in the garage. It was actually quite surprised not to be allowed to join in on the trip. I suspect it has got quite spoiled as it has been allowed to join me everywhere else that I go. Naturally, the Spaniards came riding on a scooter.

Utenfor Restaurante La Farola / Outside Restaurante La Farola

Jentene bestilte vin, guttene øl. Her var det visst vanlig å bestille forretter på deling. Veldig ok, siden vi fikk smakt på litt forskjellig, og kunne la være å spise det som ikke var godt. Heldigvis tok jeg bare en mikrobit av delikatesse-patéen, siden den smakte som god norsk leverpostei, noe som står på æsj-lista mi. Synsinntrykket veide heldigvis opp for forskrekkelsen. Den andre forretten smakte fantabulastisk! Jeg visste ikke at stekt Camembert-ost kunne være så godt! Sågar smakt til med bringebærsyltetøy. Jeg tok sjansen på at magen min tålte bittelitt melk, for jeg måtte ha en ekstra bit!
The girls ordered wine, the boys beer. It was common to order starters to share. I found that quite alright as we then got to taste a little from various dishes and could skip what we did not like. Luckily, I only tasted a micro bite of the delicacy pate, due to the fact that it tasted like ordinary Norwegian liver pate, which is on my yuck-list. Fortunately, the visual impression compensated for the alarming experience. The second starter tasted fantastic! I did not know that deep fried Camembert cheese could be that nice! Even flavored with raspberry jam. I took the chance on my stomach tolerating a little milk, because I just had to have an extra bite!

Forrettene er servert / The starters are served
Matkunst / Food art

Vi var alle fire strålende fornøyd med valg av hovedrett. Selv om ingen av oss spiste opp. Bjørn hadde fått et megastort kjøttstykke, Carmen sitt var en anelse for stort, Salva hadde fått for mye grønnsaker, og spiser generelt ikke «kaninmat». Fisken min var for lite stekt. Siden servitøren hadde drysset hvitløk over den første utgaven, noe hun gjorde fordi hun trodde kokken hadde glemt det, måtte de lage en ny porsjon til meg. Hvitløk gir meg kolikksmerter, så mens hun trodde hun gjorde meg en tjeneste, var hun egentlig ganske slem. Min fine nese luktet hvitløken før den ble satt på bordet foran meg. Den nye rosada-fisken min ble sikkert litt hastverksstekt.
All four of us were really pleased with the choice of main course. Still, neither of us finished our food. Bjørn had been given a huge piece of steak, Carmen’s was a little too big, Salva had been given too many vegetables, and generally does not eat «rabbit food». My fish was undercooked. Due to the fact that the waitress had sprinkled garlic over the first portion, which she did because she thought the chef had forgotten to do so, they had to make a new serving for me. Garlic gives me colic pains, so while she thought she was doing me a favour, she was actually pretty mean. My fine nose, however, smelled the garlic before it was put on the table in front of me. My new rosada fish was probably a little hastily fried.

Grønnsaker er for kaniner / Vegetables are meant for rabbits
Fisken min (rosada) / My fish (rosada)
Bjørn er klar for biff / Bjørn is ready for a steak

Godtemonsene Salva og jeg hadde selvsagt plass til dessert. Det var heldig, siden brownien min var utrolig god! Kroppen fikk sikkert sukkersjokk, siden jeg har vært avholdende fra sukker i flere måneder. Fristelsen ble for stor, og jeg skylder på at Salva fristet meg med sin bestilling. Siden jeg har lovt Salva og Carmen å bake ostekake til dem om de kommer til Norge, og Salva elsker å kjøre lange turer, kan det hende vi får se dem i Trondheim en vakker dag. 🙂
Of course, the sweet tooths Salva and I had room for dessert. My brownie was incredibly tasty and I was very pleased! My body probably got a sugar shock, though, as I have been avoiding sugar for several months. The temptation became too great, and I blame it on Salva to have tempted me because he ordered a huge ice cream. Now that I have promised Salva and Carmen to bake a cheesecake for them if they come to Norway, and Salva loves to drive long distances, we may see them in Trondheim one day in the future. 🙂

Brownie

Forøvrig tenkte jeg ikke så mye på det utsøkte måltidet underveis, siden fokuset mitt var på det hyggelige selskapet. Og på samtalen, med morsom replikkveksling og engasjerende meningsutveksling. Vi hygget oss og ble godt kjent med disse to festlige og livfulle spanjolene.
By the way, I did not give much thought to the delicious meal during the night, because my focus was more on the nice company. And on the conversation, with amusing comments and an engaging exchange of opinions. We really enjoyed ourselves and had fun getting to know these two cheerful and spirited Spaniards.

Salvas mest fornøyde smil denne kvelden/ Salva’s most happy smile that night

Pga. vinen merket jeg ikke så godt at jeg ble sliten eller utmattet utover kvelden. Alkohol har den virkningen på meg. Det blir noenlunde som å ha adrenalinrush. Kroppen fylles med positiv energi, og jeg klarer mer. Jeg hadde lagt inn ekstra mye hvile i forkant av restaurantbesøket. Hadde bl.a. byttet ut to timer gjøre-tid fra rehabiliteringsplanen med to timer hviletid, i tillegg til helingshvile tidligere samme dag. Tre timer sofatid ble byttet inn i tre timer på restaurant.
Because of the wine I did not notice so well that I became tired or exhausted throughout the night. Alcohol has that effect on me. It’s kind of like having an adrenaline rush. The body is filled with positive energy, and I can do more. I had made sure to get a lot of rest in advance of the restaurant visit. Among other things I had replaced two hours of activity time from the rehabilitation plan with two hours of rest, in addition to healing rest earlier in the day. Three hours of time on the couch was replaced with three hours at the restaurant.

Men jeg får gjerne svi i etterkant. Ikke uventet var jeg i temmelig dårlig forfatning dagen etter dobbeldaten, litt som å være i skikkelig bakrus. Jeg vet imidlertid at årsaken ikke var de to vinglassene jeg drakk, men det faktum at jeg har ME. Men allerede neste dag var jeg mye bedre, så da har all hviletiden kanskje hjulpet likevel.
Nevertheless, I usually have to pay afterwards. Not unexpectedly, I was in pretty bad shape the day after the double date, a bit like having a proper hangover. However, I know that the reason is not the two glasses of wine I had, but the fact that I have ME. Yet, the following day I already felt much better, so maybe all the time of rest did help after all.

Glad og fornøyd Carmen / Happy and satisfied Carmen
Glad og fornøyd Kari / Happy and satisfied Kari

De to bildene ovenfor er litt artige. Det første er Carmen som på restauranten gjør seg til, med to fingre opp på hver hånd. Det andre er meg i samme positur, som er klar for tur til restauranten og gjør meg til. 😀 Vi har oppdaget at vi har mye annet til felles også, og jeg ser frem til nye treff og nye minner!
The two pictures above are a bit funny. The first one is of Carmen putting on airs at the restaurant, with two fingers up on each hand. The other one is of me ready to leave for the restaurant, in the same pose, putting on airs. 😀 We have discovered that we have a lot of other things in common, too, and I’m looking forward to new meetings and making new memories!

Bonusekskursjon / Bonus excursion

Bonusekskursjon / Bonus excursion

Dette ble en tur jeg ikke hadde regnet med, rett og slett en bonusekskursjon!
This was a trip I had not expected to do, simply a bonus excursion!

Torsdag var satt av til en tur til byen for å få ryddet litt på toppen, altså et besøk hos frisøren. Det gjorde godt å få klippet av litt hår og oppdatert fargen i midten. Siden jeg likevel var i midtbyen, ble det også en tur innom et par butikker, før jeg smøg meg inn i bilen med varandaen hjemme på Ranheim som mål. Jeg hadde brukt opp dagens tilmålte energi, og fant sofaen på stua, og deretter sofaen ute i sola. Sola må ha gitt umåtelig og forbløffende mye påfyll denne dagen, for ved solnedegang hadde jeg imponerende nok styrke og futt nok til å dra ned til sjøen. Resultatet ser du i bildene ovenfor. 🙂
Thursday was set aside for a trip downtown so that I could tidy a bit on top of my head, ie. a visit at the hairdresser. It felt good to have my hair cut and update the colour in the middle. As I was already downtown I decided to drop by a couple of shops before I snuck back into the car with the veranda at home at Ranheim as the next destination. I had used the apportioned amount of energy and I made myself comfortable on the couch in the living room, and then on the couch on the veranda in the sun. The sun must have given me an immensely and astonishingly lot of refill this day, because at sunset, impressively enough, I felt I had the strength and drive to go down to the seaside. You can see the result in the pictures above. 🙂

Du kan også følge bloggen på facebook HER.
Please follow my blog at Facebook HERE.

Lukt av skole / Smell of school

Lukt av skole / Smell of school

Lukten av skole / The smell of school

English further down

Har du noen gang tenkt over at det kan lukte annerledes på ulike arenaer. For eksempel i et klasserom eller en gymsal på en skole? Forbinder du spesielle lukter med din egen skolehverdag fra da du var liten? Fra da du var student? Kanskje minner lukten av matpakker, svett ost og salami, blyanter, viskelær og bøker, våte klær, eller naturfagsrommet deg om spesielle hendelser eller en svunnen hverdag, noe som var?

Samboeren min er lærer, og tidligere denne uka skulle han på tur sammen med kollegaer og elever. Tilfeldigvis gikk turen ned til fjæra nedenfor der hvor vi bor. Jeg benyttet sjansen til å få være litt sosial (på avstand) og suste nedover på Elvis for å få litt lukt av skole. Det var selvsagt mer lukt av sjø der nede, men likefullt fremkalte en time i selskap med skolemiljøet lukter fra en svunnen tid.

Blant elevene fantes det noen svært kreative sjeler. En av guttene lurte på om det gikk an for ungdommer å kjøre moped på sjøen. Den samme gutten spurte meg også hva jeg ville gjort om naustet nede ved sjøen hadde vært en diger tarantella. Jeg kom ikke på noe annet smart å si enn at da ville jeg nok løpt ganske fort bort derfra.

Det er superlenge siden jeg jobbet i et miljø sammen med pedagoger og hadde egne elever, og det føltes oppfriskende å få skravle litt med skolefolk igjen. Noen ganger savner jeg veldig å kunne jobbe som lærer. Jeg hadde en meningsfylt, givende og utfordrende lærerjobb. Etter at jeg ble ME-syk trodde jeg lenge at jeg etter hvert skulle bli frisk og komme meg tilbake i jobb igjen. Etter som årene går, og jeg ikke opplever noen bedring, har jeg imidlertid innsett at det ikke kommer til å skje.

Fornøyd etter en «skoletime» / Happy face after an hour with school people

English:

Have you ever thought that it can smell differently in various settings? For instance in a classroom or a P.E. class at a school? Do you associate particular smells from your own days at school as a child? From your days as a student? Maybe the smell of packed lunches, sweaty cheese and salami, pencils, rubbers and books, wet clothes, or the science room remind you of special events from bygones, something that belongs to the past?

My partner is a teacher, and earlier this week he joined his colleagues and pupils on a seaside excursion. Incidentally, they planned to go to the seaside just below where we live. I took the opportunity to be a little social (from a distance) and rushed down on my Elvis to get a feeling and smell of school. Naturally, the smell of sea was more prominent down by the sea and yet, an hour in the company of school atmosphere evoked smells from a bygone era.

There were some pretty creative souls among the pupils. One of the boys wondered if it would be possible for teenagers to drive a motor bike out at sea. The same boy asked me what I would do if the boathouse down by the seaside had been a huge tarantella. I couldn’t think of anything smart to respond to that so I just said I’d probably run very fast in the opposite direction.

It’s been a really long time since I worked in an environment with teachers and had my own pupils, and it felt refreshing to chat with educators again. Sometimes I miss being able to work as a teacher very much. I had a meaningful, rewarding and challenging teaching job. After I became ill with ME I thought for a long time that I would eventually recover and get back to work again. However, as the years go by and I don’t experience any recovery I have realized that it’s not going to happen.

Rips og solnedgang / Redcurrant and sunset

Rips og solnedgang / Redcurrant and sunset

Mine gamle ripsbusker / My old redcurrant bushes

English further down

Da jeg flyttet fra huset vi bodde i frem til februar i år, tenkte jeg at det kom til å bli godt å slippe å tenke på alt hagearbeidet. Når man bor i blokk, trenger man ikke bekymre seg for alt som venter på å bli gjort utendørs. Samtidig tenkte jeg at jeg kom til å savne bærbuskene mine, og jeg har vært spesielt glad i de flotte ripsbærbuskene som har gitt oss mange deilige desserter og nydelig syltetøy. Men i stedet ville jeg få solnedganger på vårt nye hjemsted, noe vi ikke hadde, og det er mye mer verdt!

Nå har jeg imidlertid fått begge deler, både ripsbusker og solnedganger. Hage har vi ikke, men drømmen om å ha ripsbusker utenfor er nå blitt til virkelighet. Samboeren min og jeg dro til Plantasjen, og sannelig stod det to fine, små ripsbusker der og ventet på oss. Bjørn plasserte dem i handlekurven, sammen med en sekk plantejord, og så styrte vi mot kassa. Der var det kø! Og siden det stod et kafébord med to stoler utstilt ved kassakøen, satte jeg meg like godt der mens Bjørn tok seg av køståing. Det vanket mange spørrende blikk mens jeg satt der. Kanskje lurte de på om jeg var en del av inventaret, kanskje lurte de på om jeg ikke følte meg bra. Om de hadde spurt, skulle de fått svar.

Disse to ripsbuskene fikk bli med oss hjem / These two redcurrant bushes came with us back home
Ripsbusker flytter inn på verandaen / Redcurrant bushes on the terrace

Vel hjemme igjen, ble Bjørns rolle gjort om fra sjåfør og shopping-boy til gartner. Mens jeg tok meg av sofasittejobben, gikk han i boden for å hente de to greske krukkene. Etterpå ga jeg detaljerte og gode råd om hvordan buskene kunne plantes, noe han slett ikke var så glad for. Hva tenkte jeg på? Han er da mann, og vet best selv!

Jeg vet at to turer ut i løpet av én dag er i overkant, siden jeg har ME. Men om den første var kort og effektiv, var den andre fin og romantisk. Fra stuevinduet i leiligheten så vi at sola kom til å gi oss et fargerikt skue i det den gikk ned, og vi skyndte oss ned til sjøen for å overvære skuespillet. Jeg på Elvis (el-sparkesykkelen min) og Bjørn på vond fot. Men gevinsten var stor. Jeg slutter aldri å bli overrasket og overveldet over hvor flott naturens eget fargeskrin er. Og jeg elsker å ta bilder av det!

Hansbakkfjæra, Ranheim

Etter leggetid kom jeg plutselig på at ripsbuskene ute på verandaen ikke hadde fått vann. Jeg slo straks på lyset, kastet på meg morgenkåpa og fant frem vannkanna. Kunne jo ikke ta sjansen på at de ble tørste og visnet i løpet av natta! Det blir spennede å se om det kommer noen søte, røde bær allerede i år.

Om ikke buskene blåser bort i vinden her på Ranheim, tror jeg det kan bli nok til minst én dessert i slutten av juli. Jeg spurte Bjørn om ripsbuskene kan få komme inn om det blir for værhardt, men han mente at det ikke var noen god idé, siden de da kan bli bortskjemte og kanskje vil kreve å få komme inn hver dag. 🙂

Bjørn koser seg i solnedgangen / Bjørn enjoying the sunset
Bjørn tar bilde av meg som tar bilde av solnedgangen / Bjørn taking a picture of me taking a picture of the sunset

English:

When I moved from the house that we used to live in until February this year I thought that it would feel good not having to bother about all the gardening. When you live in a residential area with flats you don’t have to worry about any work waiting to be done outside. Simultaneously, I also thought that I would probably miss my berry bushes, and in particular I have been very fond of the redcurrant bushes which have given us many delicious desserts and really nice jam. Anyway, instead we would get lovely sunsets in our new home, which we did not experience where we used to live, and that’s worth a great deal more to me!

Now, however, I have got both, redcurrant bushes as well as sunsets. We don’t have a garden but the dream to have redcurrant bushes outside has come true. My partner Bjørn and I went to a garden centre close by and indeed there were two nice, small redcurrant bushes waiting for us there. Bjørn put them in the trolley, along with a sack of plant soil and then we headed for the checkout counter. There was a huge queue! As there happened to be a café table with two chairs on display by the till queue I thought I might as well sit down there while waiting for Bjørn to take care of standing in a line. There were many questioning glances while I sat there. Maybe they were wondering if I was a part of the inventory, or if I wasn’t feeling well. If anyone had asked I would have given them an answer.

It’s wine o’clock for the redcurrant bushes

Back home again Bjørn’s role was changed from driver and shopping boy to gardener. While I saw to that the couch had company he went off to the storage room to get the two Greek flowerpots out. Afterwards I gave him some good and detailed pieces of advice on how to plant the bushes, which he wasn’t that happy about at all. What was I thinking! He is a man, for heaven’s sake, and naturally he knows best himself!

I know that two trips during one day is a bit too much, due to the fact that I have ME. Nevertheless, the first one was short and efficient, the second one nice and romantic. From the living room window in our apartment we could see that the sun was going to give us a colourful and lovely sight as it set and we hurried down to the seaside to watch the spectacular act. Me on Elvis (my electric scooter) and Bjørn with a bad foot and a limp. But no pain, no gain! I never cease to be surprised and overwhelmed by how magnificent nature’s own paintbox is. And I just love taking pictures of it!

Hansbakkfjæra, Ranheim

After bedtime I suddenly realized that the redcurrant bushes out on the terrace had not been watered. Immediately, I switched on the light, put on my dressing gown and got out the watering can. I simply couldn’t take the chance on the bushes getting thirsty and withering during the night. It will be really exciting to see if there are any red, sweet berries already this summer.

If the bushes don’t blow away due to the windy weather here at Ranheim I think there may be enough berries for at least one dessert at the end of July. I asked Bjørn if the bushes were allowed inside when the weather is too harsh. He said it is not such a good idea, though, as they may get spoiled and may then demand to come inside every day. 🙂

MR på stranda i Spania / MRI at the beach in Spain

MR på stranda i Spania / MRI at the beach in Spain

English further down

Stranda i Spania / The beach in Spain

Det ble en hyggelig og opplevelsesrik strandtur i Spania. Jeg tok en drosje, siden jeg da ikke ville trenge å tenke på parkering langs den travle stranda. Det var ikke mye jeg trengte å ha med meg i strandveska, siden det meste ble utdelt på stedet, både strandhåndkle og annet. En hyggelig mann som het Lars, tok i mot meg og ba meg kle av meg i et avlukke. Munnbindet ble byttet ut med ei slags badehette. Ellers fikk jeg beholde noen klesplagg, siden jeg hadde vært så flink, som Lars uttrykte det, og ikke hadde på bh eller andre klesplagg med metaller. Så viste han meg bort til min tildelte plass på stranda.

Lars, strandvakten min, plasserte meg med halsen godt strukket mot sola på en hvit strandhåndduk og ei hvit skinnpute. Deretter la han ei mykere, fargerik pute under knærne mine, for at jeg ikke skulle få bekkensmerter under seansen. Forøvrig utstyrte han meg med diverse stæsj som hodetelefoner, bøyler og annet tilbehør som skulle være både over og rundt hodet og på sidene av kroppen. Det foregikk i en forrykende fart, før jeg i det hele tatt rakk å tenke på å protestere. Jeg fikk beskjed om å ligge helt stille i de 35 minuttene solinga foregikk. Jeg ba strandvakten min ønske meg god tur, og lukket øynene.

Det var mange båter ute på Middelhavet denne dagen, og mye tuting. Jeg så dem ikke, siden det var så skarp sol fra solsenga mi, men jeg hørte dem veldig godt. En skulle nesten tro jeg hadde forsterkere på ørene, ikke lyddempende øretelefoner. Ganske snart kom en ungdomsgjeng med en diger boomblaster på slep. De slo seg ned rett bak meg, og spilte knallhøy musikk med rytmer som en herdet hiphopper ville misunt. Jeg vugget med i rytmene, som dirret i kroppen. Herlig! Jeg hadde slett ikke noe imot båttrafikk ute på havet og dirrende rytmer mens jeg lå og stekte kroppen i sola. Faktisk ble jeg litt solbrent, selv etter så kort tid, siden jeg hadde glemt å ha på solkrem.

Strandsenga/trommelen / The beach bed/the tube

Plutselig forsvant alle lydene. Da hadde kroppen min allerede begynt å våkne fra strandturen, siden min innebygde klokke påsto at tiden var ute og det var på tide å komme seg hjem. Lars var byttet ut med en mye yngre utgave av strandvakt. Høy, mørk, med oppoversveis og selvsagt et intenst strandblikk. Han henviste meg til omkledningsrommet og var nok klar for neste strandgjest.

Ja, slik kan det gå når man må på MR-undersøkelse og fantasien er produktiv nok til å gjøre det om til en tur på stranda i Spania. Jeg merket ikke en gang at jeg ble kald på tærne, siden jeg var så opptatt av å fantasere og gjøre om de dunkende, romfartslignende lydene til kjente lyder fra stranda. Jeg var ør og varm i hodet etter turen inn i trommelen, akkurat som når jeg faktisk har vært på stranda.

Jeg fortalte radiografen at jeg hadde benyttet anledningen til å ta meg en tur på stranda i Spania. Han så først litt nølende på meg, men ble så med på idéen om strandtur og spurte om jeg hadde fått drinker mens jeg var på stranda. Jeg svarte bekreftende på det, men så kom jeg på at det faktisk ikke var noen som hadde servert meg noe som helst mens jeg lå der. Radiografen var nok forresten typen som sikkert bare hadde erfaring fra all-inclusive-hoteller, og lite peiling på hvor primitivt det er å være på ei sandstrand uten barer og man må ha med seg egen drikke i en kjølebag.

Klar for MR-undersøkelse / Ready for an MRI scan

Siden dette var MR som ledd i utredning av MS, tok de MR av hodet og hele spinalkanalen/medulla ned til øverst i bekkenet. Jeg vil få svar på undersøkelsen når jeg skal til legen neste gang. Siden det er mange likhetstrekk mellom ME (Myalgisk Encefalomyelopati) og MS (Multippel Sklerose), og jeg har mange av symptomene som regnes som MS-symptomer, er det mulig jeg blir sendt til nevrolog for videre utredning av MS.

Hvis det skulle vise seg at jeg har MS også, får jeg bare tenke som så at den sykdommen har jeg ikke hatt før, så da må jeg prøve det også. Helsa er som den er uansett. Helst vil nok de hvitkledde utelukke MS, men om det motsatte skulle bli resultatet, fins det i alle fall noe behandling for MS. Det gjør det ikke for ME.

HER kan du følge bloggen via Facebook.

English:

It turned out to be a nice and exciting beach excursion in Spain. I took a taxi since I would not have to worry about parking along the busy beach then. I didn’t need to bring a lot of stuff in my beach bag as most of the things I needed were handed out on the site, the beach towel and a few other items. A friendly man named Lars welcomed me and asked me to undress in a cubicle. The face mask was replaced with a kind of bathing cap. Apart from that I got to keep a few pieces of clothing, because I had been so clever, as Lars put it, not to wear any bras or other clothes with any metal in them. Thereafter he took me to my assigned spot at the beach.

Lars, my beach guard, placed me with my neck properly stretched towards the sun on a white beach towel on a white leather pillow. Then he put a softer and colourful pillow below knees, so that I would not get pelvic pains during the session. Moreover, he equipped me with various kinds of stuff like a headset, hoops and other accessories to put above and around my head and on the sides of my upper body. It all took place at breakneck speed and long before I even had time to think about protesting. I was told to lie completely still during the 35 minutes of sunbathing. I asked my beach guard to wish me a nice trip and then I closed my eyes.

Stranda i Spania / The beach in Spain

There were many boats out on the Mediterranean this day, and a lot of honking. I didn’t see them, as the sunlight seemed very bright from my sunbed, but I did hear them very well. It felt as though I had amplifiers covering my ears, not a soundproofing headset. Pretty soon a crowd of youths carrying a huge boomblaster arrived. They made themselves comfortable right behind me and played loud music that a hardened hip hopper would envy. I rocked along with the rhythms that vibrated in my body. Lovely! I didn’t mind neither the noisy boat traffic out on the sea nor the vibrating rhythms in my body at all while I was roasting my body in the sun. Actually, I got a sunburn, even after such a short time, due to the fact that I had forgotten to put on sun tan lotion.

Suddenly, all the sounds disappeared. Because of the fact that my built-in watch told me that time was up and that it was time to be heading home my body had already started to wake up from the beach excursion by then. Lars was replaced with a much younger version of beach guard. Tall, dark, with a modern haircut and naturally, an intense beach look. He referred me to the cubicle and with that he was already ready for the next beach guest.

Senga på stranda… / The bed at the beach…

Well, this is what happens when you are going to have an MRI scan done and your imagination is so productive that you can turn it into an excursion on the beach in Spain. I was so busy fantasizing and turning the knocking, thumping space-like sounds into familiar sounds from the beach that I didn’t even pay attention to my toes getting cold. At the end of the time inside the tube I felt dizzy and warm in my head, just like when I’ve actually been to the beach.

I told the radiographer that I had taken the opportunity to go to the beach in Spain. At first he looked puzzled at me, but then he came around and he asked me whether I had drinks served while at the beach in Spain as well. I answered affirmatively, but then realized that nobody had in fact served me anything at all while I was lying there. By the way, the young radiographer is probably the kind of person who has only been to all-inclusive hotels and hardly has any idea of how primitive it must be to go to a sandy beach without bars and thus having to bring your own drinks in a cool box.

Due to the fact that this was an MRI scan as a part of an examination of MS, they took an MRI of my head and the entire spinal cord/medulla spinalis down to the top of my pelvis. I will know the results of the scan when I see my doctor again. As there are many similarities between ME (Myalgic Encephalomyelitis) and MS (Multiple Sclerosis), and I do have many symptoms that are considered to be MS symptoms, too, it is possible that I will be sent to a neurologist for further tests of MS.

If it turns out that I have MS as well I will just have to consider this disease to be something I have not had before so why not accept it and see what it’s like. My health is what it’s like anyway. I recon the people dressed in white probably will rule out MS. Still, if the opposite should be the result at least there is some treatment for MS. That does not apply for ME.

You can follow my blog on Facebook HERE.

Minikorona /Minicorona

Minikorona /Minicorona

Stikkedamen min med sprøyta / My vaccinator ready to inject the needle

English further down

Jeg har en minikorona som spres rundt i celler, årer, baner og systemer inni kroppen. Som med et lite stikk trengte gjennom hud, vev og muskulatur med væske som består av mRNA, hydroxybutyl, azanediyl, hexyldecanoate, og noen andre vanskelige ord, og i tillegg litt salt og sukker. De viruslignende partiklene har tatt bolig i meg og sirkulerer nå rundt omkring i kroppen min. Har gjort det i fem dager nå.

Jeg var påpasselig med å hvile mest mulig i tiden før turen til vaksinasjonsstasjonen, og hadde også lagt inn restitusjon på sofaen resten av dagen etter sprøytestikket. Med dette ville jeg vite om dårlig form kom av vaksinasjonen eller fordi jeg hadde gjort noe som skulle tilsi at jeg følte meg syk senere denne dagen. Jeg visste at jeg sannsynligvis ikke kunne regne med å være i storslag de følgende dagene heller, og jeg så for meg lange dager på sofaen. I tillegg til forebyggende hvile, puttet jeg i meg mengder med vitaminer, mineraler, omega 3, probiotika og bipollen, i håp om at det ville bidra til mindre bivirkninger.

Ti minutter etter stikket, og ti minutter igjen til jeg får forlate lokalet. / Got the vaccine. Ten minutes left before I can leave.

Heldigvis ble det ikke like ille som jeg hadde fryktet. Vond arm, tretthet, slapphet, svimmelhet og febervarme i noen dager er bagateller sammenlignet med hvordan det kunne vært. Det må kunne kalles «reaksjoner» på vaksinasjonen heller enn «bivirkninger». Forhåpentligvis er jeg ferdig med min minikorona nå. Er bare mer trøtt enn vanlig. Jeg føler meg svært heldig, siden det er mange ME-syke som har blitt langtidsdårligere etter vaksinasjon. Noen, som har vært i moderat grad tidligere, har fått alvorlig grad av ME og blitt sengebunden store deler av tiden grunnet vaksinen. Det er trist å høre om.

Stikkedamen var en dyktig, hyggelig og forståelsesfull sykepleier. Jeg fikk svar på alle mine spørsmål, og hun poserte villig med sprøyten hun gjorde klar for meg, før hun forsiktig stakk og dyttet inn de dyrebare dråpene. Hun lurte på om jeg ville ha stikket i høyre skulder, siden jeg hadde betennelse i venstre skulder. Men det ville ikke vært så lurt, for da hadde det blitt vondt i begge armene og vanskelig å gjøre noe som helst. Så det ble i venstre. Randi syntes ikke det var problematisk at skiltet hennes ble med på bilde i en blogg, men jeg har likevel valgt å sladde navnet.

Sykepleieren forklarte at jeg etter to uker er 80-90 beskyttet mot å bli syk. Men kan likevel få smitte og smitte andre. Jeg vil være så mye beskyttet som mulig to uker etter andre dose. Så spørs det hvor lenge beskyttelsen fra vaksinen varer, da. Noen måneder, ett år, inntil to år?

Avlukker med stoler til de som skal vaksineres / Booths with chairs for those who are getting the vaccine

Alle som skulle vaksineres, ble plassert i hvert sitt lille avlukke, med en gate mellom hvor stikkedamene trillet frem og tilbake mellom høyre og venstre flanke. Sannsynligvis så det mer ut som om jeg hadde ADHD enn ME mens jeg satt på stolen i vaksinasjonsavlukket mitt. Fiklet med kamera og mobil, hilste på og snakket med flere av de som satt i de andre avlukkene (i alle fall de jeg så). Rumpa var slettes ikke på stolen hele tiden, verken før eller etter stikket, og jeg påkalte stadig stikkedama mi for å spørre om ting jeg lurte på. En av vaktene kom innom avlukket mitt for å sjekke hvor jeg hadde gjort av meg, og rett etterpå kom legen som var ansvarlig for hele vaksinasjonsopplegget bort til meg også.

I det jeg gikk inn i lokalet, hadde jeg spurt en av vaktene om å få ta et oversiktsbilde av vaksinasjonslokalet med alle de hvitkledde, for å bruke i et blogginnlegg. Selvsagt uten at ansikter kunne sees. Dermed satte vakten i gang mye styr for å gjøre meg til lags. Han måtte hente ansvarlig lege for å spørre om tillatelse, sa han. Legen, en blid og hyggelig dame, ville se bildene mine og høre hva jeg skulle bruke dem til. Hun sa jeg kunne sladde ansiktene, men for å gjøre ting enklere, sa jeg bare at jeg ville droppe å ta med bilder av helsepersonell. De som satt på stolene i de andre avlukkene rundt meg, så litt nysgjerrig på hele opptrinnet, og jeg følte meg litt flau. Skulle jo bare ha et bilde av miljøet i det store, velorganiserte lokalet, men ville slettes ikke bry dem med mitt unødvendige ærend. Dessuten burde jeg begrense meg til å bruke energi på det jeg var kommet dit for å gjøre.

Jeg er satt opp for å ta dose to av Pfizer-vaksinen 10. juni, men jeg har enda ikke helt klart å overbevise meg selv om at jeg skal ta den eller ikke. Grunnen er at flere sier de får større bivirkninger etter den andre dosen enn etter den første. Er jeg like heldig neste gang? Har du tatt vaksinen og hatt reaksjoner og bivirkninger?

HER finner du forrige blogginnlegg om min skepsis rundt covid-19-vaksinen.
HER kan du følge bloggen via Facebook.

Vaksinasjonsstasjonen i Trondheim / The vaccination centre in Trondheim

English:

I have a minicorona that is spreading in cells, veins, pathways and systems inside my body. That from a small injection penetrated the skin, tissues and muscles with a fluid consisting of mRNA, hydroxybutyl, azanediyl, hexyldecanoate, a few other difficult words, and in addition a bit of salt and sugar. The virus-like particles have taken residence in me and are now circulating around in my body. Have done so for the past five days.

I was careful about getting as much rest as possible in the time before the trip to the vaccination centre, and had also prepared for recovery on the couch the rest of the day after the injection. Then I would know if it was due to the vaccine or because I had been overdoing things and thus felt sick if I was getting more ME symptoms later that day. I knew very well that I could not expect to feel like a million dollars the following days either and I pictured long days resting on the couch. In addition to preventive resting I took loads of vitamins, minerals, omega 3, probiotics and bee pollen, hoping that this would contribute to less side effects.

Fortunately, it didn’t turn out as bad as I had feared. A sore arm, tiredness, fatigue, dizziness and febrile for a few days are nothing compared to what it could have been like. I would call it «reactions» to the vaccine rather than «side effects». Hopefully, I am done with my minicorona now. I’m still more tired than I usually am, but that’s all. I feel very lucky as many ME-sick people have become long term worse after the vaccine. Some of those who have had low or moderate ME/CFS have developed a severe ME/CFS and become bedridden most of the time due to the vaccine. Makes me sad.

The nurse with the syringe was a skilled, understanding and pleasant lady. She answered all my questions and she even posed willingly with the syringe that she made ready for me, before she carefully gave me the jab with the precious drops of liquid. She asked me if I wanted the injection in my right shoulder as I have an inflammation in my left shoulder and arm. But it would not have been so smart, as that would give me two sore arms and in that case I’d have difficulties doing anything at all. So I got the jab in my left arm. Randi didn’t mind that her name badge would showed in the picture in a blog, but I chose to censor her name anyway.

The vaccinator explained that I would be 80 – 90 per cent protected against getting sick from covid-19 after two weeks. However, I can still pick up the virus and bring it on to others. I will be as much protected as possible two weeks after my second dose. It will be interesting to see for how long the protection from the vaccine lasts. A few months, one year, up to two years?

Everyone who was there to receive the vaccine were put in their own booth, with a row between them where the nurses could roll their trolleys back and forth between the left and right flanks. It probably looked more like I had ADHD than ME while I was seated in my vaccine booth. I was constantly fiddling with my camera or phone, and greeting and talking to the people who were put in the other booths (at least the ones I saw). My butt not on the chair all the time, neither before nor after the jab, and I kept bothering the nurse with new questions. One of the guards came over to my booth to check where I was hiding, and right afterwards the doctor in charge for the entire vaccination program came over to me as well.

As I entered the vaccination centre I had asked one of the guards if it would be okay to take a picture inside to give a general view and maybe use it in a blog post. Without any visible faces, naturally. Consequently, the guard started to make a lot of fuss to please me. He said he would have to get hold of the doctor in charge to ask for a permission and then get back to me. The doctor was a smiling and pleasant woman who wanted to see my pictures and ask about what I would be using them for. She said I could censor their faces, but to make things simple I just said that I would drop it, not take pictures of health professionals. The people who were seated in the other booths around me looked curiously at the whole scene and I felt a bit embarrassed. I was merely going to take a picture to show the atmosphere of the well-organized centre in my blog and not at all bother the busy people there with my unnecessary errand. Besides, I really should limit myself to using energy on what I went there to do.

I am due to take my second dose of the Pfizer vaccine June 10. Yet, I haven’t really been able to convince myself to take the jab. The reason is that several people who have ME/CFS (like m) say they have had greater side effects from the second dose than from the first. Will I be just as fortunate next time? Have you been vaccinated and did you have any reactions and side effects?

You can read the previous blog post about my skepticism around the vaccine HERE.
You can follow my blog on Facebook HERE.

Tvunget til å ta vaksine / Forced to take the vaccine

Tvunget til å ta vaksine / Forced to take the vaccine

Jeg føler at jeg blir tvunget til å ta covid-19-vaksinen. Jeg har i årenes løp hørt om mange som har hatt alvorlige bivirkninger som følge av vaksiner. Ikke minst er det flere som kan fortelle at de fikk ME kort tid etter at de fikk svineinfluensavaksinen. Jeg nektet å ta svineinfluensavaksinen, selv om jeg ble truet med oppsigelse på jobben hvis jeg ikke gjorde det. Jeg var i begynnelsen på min ME-karriere, var livredd for å bli sykere, og klarte å lure meg unna.

For to dager siden fikk jeg invitasjon til å ta koronavaksinen. Jeg hadde ikke ventet å få melding om at det var min tur enda. Men pga. mine såkalte underliggende sykdommer, med høy risiko for alvorlig forløp, var jeg flyttet frem i køen.

Jeg betviler at jeg er beskyttet mot å få korona ved å ta denne vaksinen. Jeg tror heller ikke på at andre er beskyttet mot å evt. bli smittet av meg ved at jeg tar vaksinen. Ingen kan garantere dette, heller ikke helsemyndighetene. Jeg lever ganske isolert pga helsesituasjonene min, følger smittevernreglene, og det er bare noen promilles mulighet for at jeg kommer i nærheten av noen som har korona.

En del folk, og spesielt de som er mest redde for korona, roper høyt om hvor egoistiske de som ikke vil ta vaksinen, er. Men det kan være ulike grunner til at noen velger bort vaksinen, og noen ganger handler det å være egoistisk om å ta vare på seg selv. Om man tar vare på seg selv, har man også størst sjanse for å være frisk nok til å være et godt nok menneske for andre. Så da handler det i bunn og grunn om hvordan man tenker at man kan ta vare på egen og andres helse på best mulig måte.

For min egen del tror jeg det er mye større sjanse for at jeg blir syk av vaksinen, enn at jeg skal bli syk av korona. Jeg har en indre ro og tro på at jeg ikke vil bli koronasyk, en følelse jeg velger å tro på. Jeg har over lengre tid fulgt med i grupper av andre ME-syke, i flere land, som har tatt vaksinen. For å være bedre rustet til å ta eget valg ang. vaksinen. Det er mange som blir sykere etter å ha tatt vaksinen. For kortere eller lengre tid, og noen ender opp med å få en alvorligere grad av ME.

I det siste har noen få rapportert om at de føler seg friskere av ME etter vaksinen også, og det er overraskende nyheter. Enn om dette er den magiske knappen (stikket) som skal til for at floken i kroppen min også begynner å løsne? Det ville vært fantabulastisk. Kanskje jeg flyter lett forbi hindringene, slik som padleren på bildet under. Kanskje jeg har god klaring og muligens skinner sola på den andre siden også?

Tidligere har jeg sagt at det vil være bare én ting som kan gjøre at jeg tar vaksinen, og det er hvis jeg ikke får mulighet for å reise til Spania uten. Hvis de gjennomfører dette med koronapass, har jeg ikke noe valg. Jeg har et sted i Spania som trenger meg, og som jeg trenger.

Tror du jeg kommer til å møte opp til stikketimen min klokka tolv i morgen? Hvordan forholder du deg til vaksinasjon mot korona?

HER kan også lese blogginnleggene mine via Facebook.

English:

I feel I’m forced to take the covid-19 vaccine. Over the years I’ve heard about many people who have had serous side effects as a result of vaccines. Particularly there are quite a few who have reported that they developed ME/CFS shortly after taking the swine flu A(H1N1) vaccine. I refused to take the swine flu vaccine, despite the fact that I was threatened with dismissal at work if I didn’t take the jab. I was in the beginning of my ME/CFS career and I was terrified it would make me sicker, so I managed to get out of it.

Two days ago I got a text from the authorities saying that I was due to take the corona vaccination. I had not expected to be notified that it was my turn yet. Anyway, because of my so-called underlying diseases, with a higher risk of a serious corona progression, I was moved up in the queue.

I doubt that I’m protected against the corona by taking the vaccine. Moreover, I don’t believe that others are protected from the virus being passed on to them from me if I take the jab. Nobody can guarantee it, not even the health authorities. Due to my health situation I’m living pretty isolated and I follow the recommendations and measures concerning the corona pandemic. Besides, there’s just a few per mille chance that I get close to someone who has got corona.

Quite a few people, especially those who are the most afraid of the corona, make a lot of fuss about how selfish the ones that do not want to take the vaccine are. But there may be various reasons why someone chooses not to take the jab, and sometimes being selfish is all about taking care of yourself. Taking care of yourself you have a greater chance of being healthy and thus being someone important for other people. Thus it’s basically about how you think you best can take care of your own and other people’s health or well-being.

I think the chance of me getting sick from the vaccine is much bigger than from the actual corona virus. I feel at ease and have inner peace that I will not get corona sick, a feeling I choose to believe in. Over a period of time I have been reading comments in Facebook groups with people sick with ME/CFS, from various countries, who have taken the vaccine. To be better prepared to do my own choice regarding the vaccine. Many of those write about their experiences have become sicker after having taken the vaccine. For shorter or longer periods of time, and some end up with a more severe degree of ME/CFS.

Lately, a few people have reported that they (to some extent) have recovered from ME/CFS after taking the jab, and that’s really surprising news. What if this is actually the magic button (injection) it takes for the tangle in my body to start loosening. That would be really fantastic. Perhaps I will just float easily past the obstacles like the paddler in the picture below. Maybe there will be plenty of clearance and the sun will possibly be shining on the other side, too.

Earlier I have said that there’s only one thing that can convince me into taking this vaccine and that’s if this is the only way I will be allowed to travel to Spain again. If they go through with their plans to introduce a corona passport in Europe I will have no choice. I have a place of my own that needs me in Spain, a place that I need, too.

Do you think I will show up for the jab tomorrow at noon? How do you relate to the corona vaccination?

You can also read updates on my blog HERE.

Bremsene på / The brakes on

Bremsene på / The brakes on

Hansbakkfjæra

English at the end

De siste årene har bremsene mine stått på nesten hele tiden. Det er i alle fall slik det føles. Jeg kjenner det best i hoftene/bekkenet og i lårene. Når jeg står eller begynner å gå er det som om en bremse aktiveres. Den hemmer meg i å bevege meg fritt fremover. Løping er utelukket. Det blir som å prøve å gå eller løpe mens noen holder meg igjen med et belte eller tau rundt magen, og jeg nesten ikke kommer meg av stedet. Man blir temmelig sliten og utmattet av å alltid ha en brems på når man skal gjøre noe. Nesten å prøve å svømme med tre lag klær på.

Jeg skulle ønske at ME-bremsene i hoftene og beina mine ville slutte å bremse meg hele tiden. Det hadde vært fint om jeg bare kunne deaktivere dem, og så sette dem på igjen dersom jeg absolutt trengte det. Jeg har ikke ønsket meg disse bremsene. Har ikke valgt å få dem. De ble bare plutselig installert i meg en dag for ca 11 år siden. Si gjerne fra om du kjenner en oppskrift som kan operere dem ut!

Når jeg er ute med Elvis, elsparkesykkelen min, har jeg ingen bremser på. Det hender at jeg trykker inn håndbremsen, om det går for fort i nedoverbakker, men stort sett synes jeg det er bare herlig å suse avgårde uten bremser. Bremsene i beina virker heller ikke da, og det føles befriende og godt. Jeg kjenner imidlertid grensen for når resten av kroppen min begynner å bremse pga «overanstrengelse», og fornuften bringer da meg hjem lenge før lysten egentlig vil. Når jeg legger meg for å hvile etter en liten tur, merker jeg godt at ME-bremsene har blitt satt på. Og når de først er aktivert, tar det lang tid før de slipper taket.

Det tar bare tre minutter å komme seg fra utgangsdøra og ned til fjæra på Elvis. Elvis og jeg er et godt team, og vi samarbeider godt. Maks tempo er 10 km/t, men i nedoverbakker kan vi trille fortere. Siden jeg liker å få vind i håret og ikke alltid bruker hjelm, må jeg bremse Elvis litt da. Dessuten har jeg erfart at gamle damer som spaserer på samme vei som oss, kan bli ganske skremt når vi snerter forbi, så jeg prøver å roe ned tempoet om jeg ser en av slaget.

Forrige uke gjennomførte Elvis og jeg to slike raske treminuttsturer ned til Hansbakkfjæra. Det gjorde godt for kropp og sjel. Fotoapparatet var også med, og jeg fant mange fine fotomotiv. Ei venninne hang med på sin Elvira (elsykkel) på den ene turen. Samboeren min løp etter på den andre turen, noe som endte med skadet fot og sykemelding. For en gang skyld var det ikke jeg av oss to som trengte krykker…

Har du bremseproblemer?

HER er forrige blogginnlegg om Elvis.

Hansbakkfjæra. En tjeld, to måker. / An oistercatcher and two seagulls at the seaside.
En tjeld speiler seg i sjøen / An oistercatcher and its reflection in the sea
Den gamle kaia i Hansbakkfjæra på Ranheim / The old quay at the seaside at Ranheim
Kaia på Ranheim i solnedgang /The quay at Ranheim at sunset
Solnedgang på den gamle kaia på Ranheim / Sunset at the old quay at Ranheim

English:

In recent years, my brakes have been on almost all the time. At least that’s what if feels like. Most of all I can feel it in my hips/pelvis and the thighs. Whenever I’m standing or walking it’s as if a brake is activated. It restrains me from moving freely forwards. Running is out of the question. It’s like trying to run or walk while someone is holding me back with a belt or a rope around my stomach and hardly managing to move from the spot. You become pretty exhausted and fatigued from always having the brakes on when doing something. Almost like trying to swim with three layers of clothing on.

I wish the ME/CFS brakes in my hips and legs would stop braking and slowing me down all the time. It would have been great if I could just disable them and then put them back on if I absolutely needed to. I never asked for these brakes. I didn’t choose to get them. One day some 11 years ago they were suddenly simply installed inside me. Do let me know if you happen to know of a recipe that can help me get rid of them!

When I’m outside with Elvis, my electric scooter, I do not have any brakes on. Once in a while I use the handbrake, especially if Elvis is speeding downhill, but usually I just love going at full speed without any brakes. Then the brakes in my legs do not work either, and it feels liberating and nice. However, I know the limit for when the rest of my body starts to slow down due to «overexertion» and common sense then brings me back home long before I really desire to return. When I lie down to rest after a short trip I notice very well that the ME/CFS brakes have been applied. And when they have been activated it takes a long while for them to let go.

It only takes me three minutes from the time I leave our apartment at Elvis until I arrive at the seaside. Elvis and I are a good team, and we work well together. Maximum speed is 10 km/h, but downhill it may go much faster. Because I like feeling the wind in my hair and I hardly ever wear a helmet I then need to slow down Elvis a bit. Besides, I have experienced that old ladies who walk on the same road or path as us can get quite frightened when we pass by, so I aim to reduce the speed a little when I see one.

Last week Elvis and I made two quick three-minute trips down to Hansbakkfjæra. It felt good. I brought my camera as well and found many nice subjects for pictures. A girlfriend joined me at her Elvira (electric bike) on one trip. My partner joined me on the other one, partly running after me. That ended with an injured foot and a sick leave. For once I was not the one (out of the two of us) who needed to walk on crutches…

Do you have brake issues?

HERE is my previous blog post about Elvis.