Fanget opp av
Stikkord: Hansbakkfjæra

Kan ikke vente / Can not wait

Kan ikke vente / Can not wait

Karate-Kari

English below

Jeg kan ikke vente med å leve, for livet venter ikke. Og jeg kan ikke vente med å oppleve alt som livet byr på fordi jeg venter på å bli frisk. Derfor gjør jeg det nå, og med hjelpemidler som gir muligheter. Det er mye jeg ikke kan gjøre, men det er også mye jeg kan gjøre!

Dette ble faktisk en temmelig impulsiv tur ned til sjøen nedenfor oss. Jeg kjente meg urolig, ville ikke vente. Og siden jeg kjørte ned med den elektriske scooteren, ble jeg ikke så sliten av turen ned dit. Kunne heller bruke energien på å rusle rundt nede på stranda, drikke te og slappe av på en benk sammen med Bjørn. Normalt hadde hjemturen gjort meg veldig utmattet, men med scooteren gikk det som en drøm.

Det fristet ikke å svømme ut til hoppeslottet lenger ute i sjøen. Vannet var kaldt, og vi hadde muligens druknet på vei ut dit. Men den lille høstturen i fjæra bød uansett på lek og moro. Og kreativitet, som du ser av bildene. 🙂

Balansekunstneren Bjørn / The balance artist Bjørn
Bjørn sjekker hvordan det føles å ligge i flukt med steinene / Bjørn checking out what it is like to be in line with the rocks

English:

I can not wait, I can not put life on hold, because life will not wait for me. And I can not postpone experiencing all that life has to offer because I am waiting to get well. That’s why I do it now, and with aids that provide opportunities. There’s a lot I can not do, but there is also a lot I can do!

This was actually a pretty impulsive trip down to the sea very close to where we live. I felt restless, did not want to wait. And because I used the mobility scooter I did not get so tired of the trip going down there. Instead I could use my energy on strolling around down at the beach, drinking tea and relaxing on a bench with Bjørn. Normally the trip home would have made me very fatigued, but with the scooter it went like clockwork.

I was not tempted to swim out to the bouncy castle further out at sea. The water was cold and we would possibly have drowned on the way out. Anyway, the little autumn trip down to the seaside brought about a little playing and fun anyway. And creativity, as you can see from the pictures. 🙂

Fru Sjøgress har pyntet seg / Mrs Seaweed has dressed up
Hansbakkfjæra
Høst i fjæra / Autumn down by the sea
Bremsene på / The brakes on

Bremsene på / The brakes on

Hansbakkfjæra

English at the end

De siste årene har bremsene mine stått på nesten hele tiden. Det er i alle fall slik det føles. Jeg kjenner det best i hoftene/bekkenet og i lårene. Når jeg står eller begynner å gå er det som om en bremse aktiveres. Den hemmer meg i å bevege meg fritt fremover. Løping er utelukket. Det blir som å prøve å gå eller løpe mens noen holder meg igjen med et belte eller tau rundt magen, og jeg nesten ikke kommer meg av stedet. Man blir temmelig sliten og utmattet av å alltid ha en brems på når man skal gjøre noe. Nesten å prøve å svømme med tre lag klær på.

Jeg skulle ønske at ME-bremsene i hoftene og beina mine ville slutte å bremse meg hele tiden. Det hadde vært fint om jeg bare kunne deaktivere dem, og så sette dem på igjen dersom jeg absolutt trengte det. Jeg har ikke ønsket meg disse bremsene. Har ikke valgt å få dem. De ble bare plutselig installert i meg en dag for ca 11 år siden. Si gjerne fra om du kjenner en oppskrift som kan operere dem ut!

Når jeg er ute med Elvis, elsparkesykkelen min, har jeg ingen bremser på. Det hender at jeg trykker inn håndbremsen, om det går for fort i nedoverbakker, men stort sett synes jeg det er bare herlig å suse avgårde uten bremser. Bremsene i beina virker heller ikke da, og det føles befriende og godt. Jeg kjenner imidlertid grensen for når resten av kroppen min begynner å bremse pga «overanstrengelse», og fornuften bringer da meg hjem lenge før lysten egentlig vil. Når jeg legger meg for å hvile etter en liten tur, merker jeg godt at ME-bremsene har blitt satt på. Og når de først er aktivert, tar det lang tid før de slipper taket.

Det tar bare tre minutter å komme seg fra utgangsdøra og ned til fjæra på Elvis. Elvis og jeg er et godt team, og vi samarbeider godt. Maks tempo er 10 km/t, men i nedoverbakker kan vi trille fortere. Siden jeg liker å få vind i håret og ikke alltid bruker hjelm, må jeg bremse Elvis litt da. Dessuten har jeg erfart at gamle damer som spaserer på samme vei som oss, kan bli ganske skremt når vi snerter forbi, så jeg prøver å roe ned tempoet om jeg ser en av slaget.

Forrige uke gjennomførte Elvis og jeg to slike raske treminuttsturer ned til Hansbakkfjæra. Det gjorde godt for kropp og sjel. Fotoapparatet var også med, og jeg fant mange fine fotomotiv. Ei venninne hang med på sin Elvira (elsykkel) på den ene turen. Samboeren min løp etter på den andre turen, noe som endte med skadet fot og sykemelding. For en gang skyld var det ikke jeg av oss to som trengte krykker…

Har du bremseproblemer?

HER er forrige blogginnlegg om Elvis.

Hansbakkfjæra. En tjeld, to måker. / An oistercatcher and two seagulls at the seaside.
En tjeld speiler seg i sjøen / An oistercatcher and its reflection in the sea
Den gamle kaia i Hansbakkfjæra på Ranheim / The old quay at the seaside at Ranheim
Kaia på Ranheim i solnedgang /The quay at Ranheim at sunset
Solnedgang på den gamle kaia på Ranheim / Sunset at the old quay at Ranheim

English:

In recent years, my brakes have been on almost all the time. At least that’s what if feels like. Most of all I can feel it in my hips/pelvis and the thighs. Whenever I’m standing or walking it’s as if a brake is activated. It restrains me from moving freely forwards. Running is out of the question. It’s like trying to run or walk while someone is holding me back with a belt or a rope around my stomach and hardly managing to move from the spot. You become pretty exhausted and fatigued from always having the brakes on when doing something. Almost like trying to swim with three layers of clothing on.

I wish the ME/CFS brakes in my hips and legs would stop braking and slowing me down all the time. It would have been great if I could just disable them and then put them back on if I absolutely needed to. I never asked for these brakes. I didn’t choose to get them. One day some 11 years ago they were suddenly simply installed inside me. Do let me know if you happen to know of a recipe that can help me get rid of them!

When I’m outside with Elvis, my electric scooter, I do not have any brakes on. Once in a while I use the handbrake, especially if Elvis is speeding downhill, but usually I just love going at full speed without any brakes. Then the brakes in my legs do not work either, and it feels liberating and nice. However, I know the limit for when the rest of my body starts to slow down due to «overexertion» and common sense then brings me back home long before I really desire to return. When I lie down to rest after a short trip I notice very well that the ME/CFS brakes have been applied. And when they have been activated it takes a long while for them to let go.

It only takes me three minutes from the time I leave our apartment at Elvis until I arrive at the seaside. Elvis and I are a good team, and we work well together. Maximum speed is 10 km/h, but downhill it may go much faster. Because I like feeling the wind in my hair and I hardly ever wear a helmet I then need to slow down Elvis a bit. Besides, I have experienced that old ladies who walk on the same road or path as us can get quite frightened when we pass by, so I aim to reduce the speed a little when I see one.

Last week Elvis and I made two quick three-minute trips down to Hansbakkfjæra. It felt good. I brought my camera as well and found many nice subjects for pictures. A girlfriend joined me at her Elvira (electric bike) on one trip. My partner joined me on the other one, partly running after me. That ended with an injured foot and a sick leave. For once I was not the one (out of the two of us) who needed to walk on crutches…

Do you have brake issues?

HERE is my previous blog post about Elvis.

Øyelokk og utsikt / Eyelids and views

Øyelokk og utsikt / Eyelids and views

Hansbakkfjæra: Søstre / Sisters

English further down

Superwoman-søster var på besøk hos oss i forrige uke. Hun skulle ta en øyelokkoperasjon på en klinikk her i Trondheim og trengte et sted å rehabilitere og restituere seg etterpå. Det naturlige valget falt da på den nye leiligheten til storesøster Kari (meg).

Superwoman

Vi fikk gjort i stand et provisorisk gjesterom til Anita. Ting er ikke helt på plass enda, siden vi nettopp har flyttet, men det gikk helt fint. Det eneste Anita trengte, var ei seng med masse puter, siden hun måtte sove sittende de første døgnene etter øyelokkoperasjonen. Anita har selvsagt ikke skjært bort alt av øyelokk. Bare overhenget, som gjorde at hun både så trøtt ut og hadde dårligere utsyn og utsikt pga. overflødig hud.

Etter fire dager begynte det å klø i stingene over øyelokkene til superwoman, og den blå, avkjølende maska ble litt puslete. Dermed ble det en tur ned til Hansbakkfjæra i 14 minusgrader. Her fikk Anita noe annet å tenke på, nemlig fantastiske fotomotiv og kalde fingre. Kløe under sting og plaster hørte jeg ingen klager på. Utsikten fra fjæra i solnedgangen var fantabulastisk! Vi knipset bilder og koste oss i den friske vinterlufta, til vi hørte bilen rope at nå var det på tide å finne tilbake til sofaen i den varme stua.

Hansbakkfjæra: Bildetaking med kalde fingre / Taking pictures with cold fingers
Hansbakkfjæra: Stranda mi en kald vinterdag / My beach on a cold winter day

Vanligvis kan jeg bli rimelig utmattet av å ha besøk, spesielt når det er over flere dager. Med ME har man ekstra mye behov for hvile, og «mer av det gode», som å være sosial, kan også være krevende for energinivået. Jeg kan f. eks. bli totalt utmattet av å sitte og prate med noen en time eller to. Dersom jeg i tillegg står når jeg prater med noen, er kan jeg føle meg segneferdig etter et kvarter.

Anita og jeg i Hansbakkfjæra / My sister and I

Men Anita er både husren og enkel å ha med å gjøre, og jeg slapper helt av i hennes selskap. Hun ordner seg selv. Jeg trenger ikke å være vertinne. Dessuten var jo Anita her for å restituere seg. Hun sov mye og lå mange timer på rommet med lydbok på øret, slik at jeg kunne hvile like mye som jeg vanligvis gjør. Bonusen var at jeg hadde kjempehyggelig besøk. 🙂

Hansbakkfjæra
Hansbakkfjæra: Utsikt mot Trondheim /View towards Trondheim

Flere bilder av den kalde ettermiddagsutsikten i Hansbakkfjæra nedenfor den engelske oversettelsen.

English:

My superwoman sister was visiting last week. She was due to take an eyelid operation at a clinic here in Trondheim and needed a place to rehabilitate and recover afterwards. The natural choice then fell on the new apartment of her big sister Kari (me).

We made a spare bedroom ready for Anita. A bit temporary, as we have just moved and things are not quite in place yet. Nevertheless, it worked well for my sister, who just needed a bed to sleep in and a lot of pillows as she would be asleep sitting up the first couple of days after the eyelid operation. Of course, Anita didn’t cut off all of her eyelids. Just part of them, which made her look tired all the time and besides, gave her worse eyesight and view due to excess skin.

After four days it started itching on the eyelids where Anita had had the stitches done and the cooling blue superwoman mask was no longer sufficient. Therefore, we decided to go down to the sea at Hansbakkfjæra in 14 degrees below zero. This gave Anita something else to think about, namely fantastic photo motifs as well as cold fingers. I no longer heard complaining about itching in stitches and underneath adhesive bandages. The view from the seashore at sunset that afternoon was fabulous! We took pictures and enjoyed being outside in the fresh winter air. Until we heard the car shout that it was time to return to the couch in the warm living room.

Usually, I would get pretty fatigued after having had a visitor, especially when it’s over a period of several days. With ME/CFS you need a lot of rest, and «more of the good stuff», like being social, can be very demanding on the energy level. For instance, I may get totally exhausted from sitting and chatting with someone for one or two hours. If I’m standing while talking with someone in addition I could even feel ready to drop after a quarter of an hour.

Anyway, Anita is house-trained and easygoing, and I completely relax in her company. She will make herself at home and I don’t need to act as a hostess. Moreover, Anita was here to relax and recover. She slept a lot and spent many hours in her room listening to audio books, which gave me the usual amount of hours of rest that I usually do. The bonus was a very nice time together with my sister. 🙂

Hansbakkfjæra
Hansbakkfjæra
Hansbakkfjæra
Kråkeslipp i Hansbakkfjæra / Crows in Hansbakkfjæra

I hope you enjoyed the pictures! 🙂