Fanget opp av
Stikkord: embarrassing

Det er flaut / It’s embarrassing

Det er flaut / It’s embarrassing

Assistansepunkt på flyplassen i Malaga / Help desk for assistance at the airport in Malaga

English below

Jeg synes det er flaut å få assistanse. Flaut fordi jeg trenger det, og fordi andre ser at jeg trenger det.

Før var jeg den som ble sett på som sterk, tøff, likte fysiske utfordringer, klarte alt. Det er vanskelig for meg å innse at jeg ikke har disse superkreftene lenger og at utholdenheten ikke strekker til slik som før. Jeg liker ikke å være den som ikke er sterk og frisk nok til å klare seg selv, som må ha hjelp. Jeg identifiserer meg ikke med en som trenger assistanse.

Jeg får skyss med en «jeep» i Malaga / I get to go with a «jeep» on Malaga airport

Det var utrolig flaut å bli trillet i rullestol på Gardermoen flyplass. Rett og slett ubehagelig langt inn i magen og hodet å ikke være frisk nok til å gå lange avstander og stå timesvis i kø for å komme gjennom passkontroll og security. Jeg tok på meg godt humør og hadde en grei tone med den høye, mørke mannen som fraktet meg. Men jeg var glad for at jeg kunne ha på munnbindet og at ingen gjenkjente meg. Jeg hadde lyst til å be han sette meg av et stykke før avgangen, slik at de andre passasjerene ikke så at jeg var hjelpetrengende. I stedet ble jeg satt av rett foran alle de andre som skulle med flyet.

Imidlertid var det en enorm hjelp med assistanse på denne flyturen, som gikk fra Malaga til Trondheim via Oslo. Jeg vet at jeg er priviligert. Det hjalp meg fordi jeg slapp å bli totalt utmattet, og jeg unngikk dessuten bekkenløsning, gangvansker og smerter i hoftene. Normalt hadde jeg sannsynligvis vært sengeliggende et par dager i etterkant, både av den ene og den andre grunnen, om jeg ikke hadde bestilt flyplassassistanse.

Flyplassrullestolen de fraktet meg i / The airport wheelchair in which they transported me

Jeg opplevde det ikke som like flaut og nedverdigende med assistanse på flyplassen i Malaga. Der ble jeg kjørt i en «jeep» og satt høyt oppe under turen. Jeg følte meg mer prioritert enn i rullestolen, hvor jeg var nedverdiget til å sitte å se folk vi passerte inn i skrittet. – For det er faktisk i den høyden man har hodet når man sitter i rullestol, og verst oppleves det når man sitter i kø og alle andre står. Man kan nesten lukte hvor lenge det er siden de tok en dusj.

På Trondheim lufthavn så jeg ikke snurten av «assistanse», noe som ikke er uvanlig der. Men jeg klarte fint å gå den korte veien til utgangen. Og der satt fantastiske Bjørn og ventet i varm bil for å kjøre klimaflyktningen sin hjem. Det er ei uke siden jeg kom hjem til Norge nå, etter 11 uker under spansk sol. Muligens føler jeg meg mindre flau på neste tur. Alt blir en vane…

Har du opplevd å ha behov for assistanse på turer? Hva tenker du om denne muligheten?

Ombord, uten smerte og utmattelse / On board, without pain and fatigue

English:

I think it’s embarrassing to get assistance. It’s embarrassing because I need it, and because others see that I need it.

I used to be the kind of person that was looked upon as strong, tough, liked physical challenges, was able to do anything. It’s hard for me to realize that I no longer have these superpowers and that my endurance by far it what it was before. I do not like to be the one who is not strong and healthy enough to take care of myself, who needs help. I do not identify with someone who needs assistance.

It was incredibly embarrassing to be wheeled in a wheelchair at Gardermoen Oslo Airport. I felt the uncomfortable and awkward feeling in my guts and brains of not being healthy enough to walk the long distances and stand in line for hours to get through passport control and security. I pretended to be in a good temper and had a decent tone with the tall, dark man who took me through the airport. But I was really glad that I could wear the facemask so that no one recognized me. I wanted to ask him to drop me off a bit before the gate, so that the other passengers did not see that I needed assistance. Instead, I was dropped off right in front of all the others who were going on the same plane.

However, assistance on this trip was of huge help to me and I know I’m privileged to get it. The flights were from Malaga to Trondheim via Oslo. It helped me because I did not get totally exhausted, and I also avoided pelvic pain, hip pain and walking difficulties. Normally, I would probably have been bedridden for a couple of days afterwards, for one reason or another, if I had not booked airport assistance.

I did not find it equally embarrassing and degrading to get assistance at the airport in Malaga. There I was driven in a «jeep» and was sitting quite high up during the trip. I felt more prioritized than in the wheelchair, where I was degraded to sit and watch people that we passed into the crotch. – Because it is actually at the height you have your head when you sit in a wheelchair, and it is worst experienced when you are sitting in a queue of people and everyone else is standing. One can almost smell how long it has been since they last took a shower.

At Trondheim Airport I did not see any hint of «assistance», which is not unusual there. Anyway, I easily managed to walk the short distance to the exit. And there my fantastic Bjørn sat waiting in a warm car to take his climate refugee (me) home. It’s been a week since I returned to Norway now, after 11 weeks under the Spanish sun. It’s possible that I’ll feel less embarrassed on my next trip. Everything becomes a habit …

Have you ever experienced the need for assistance when travelling? What do you think about this opportunity?