MEning

(English further down)

Det er mange store og små konserter jeg kunne tenkt meg å dratt på, både i Trondheim og ellers i verden. Men pga mine helseutfordringer, er det vanskelig å planlegge å være i form til slike helaftener. Fordi jeg vet at jeg kommer til å bli veldig sliten og utmattet. Kanskje vil jeg ikke klare å dra en gang. Samtidig kan det være stressende i seg selv å tenke på at jeg skal på en slik happening, siden jeg må planlegge så mye i forveien. Lade opp kroppen, forberede, tenke gjennom hvordan “gjennomføringen” blir minst mulig krevende, osv.

Men heldige meg får private konserter på stua rett som det er. Samboeren spiller, synger og shower. Mens jeg koser meg i horisontal stilling med f.eks. en kopp te. Ikke noe stress med lange køer for å få kjøpt drikke eller at jeg må langt avgårde for å finne toalettet, eller at det ikke er noe sted å sette seg ned. Innholdet i konsertene er forskjellig hver gang. Jeg ser for meg at musikeren min må ha vært skikkelig hot den gangen han rocket på scenen med bandet på 80-tallet! 🤩

Noen ganger får jeg privatkonsert med råtassmusikk, andre ganger står rolige og salige viser på menyen. Bjørn byr på mye irsk musikk og noen ganger trønderrock. Sjangre, språk og dialekter varierer. Det er challala med trallala, og han dikter gjerne sanger på direkten. Den kuleste han har diktet handler om “taskemannen”, og kommer i ny versjon hver gang. 😂 Det blir også en del halve sanger, siden han ikke alltid husker teksten på sangene. Aller best liker jeg når det er ønskekonsert! Da får jeg servert låter etter humør og behag.

Det burde finnes en app for slike privatkonserter! Kan noen finne opp det? En app der mennesker på privat initiativ kan tilby litt musikalsk underholdning til mennesker som av en eller annen grunn ikke kommer seg så mye ut eller må holde senga i perioder. Det synes jeg høres lurt ut. Noen som vil kjøpe idéen?

English:

There are many big as well as small concerts I would have liked to go to, in Trondheim and elsewhere. Because of my health challenges, however, it is difficult to plan to be fit for this kind of events. Because I know that I’m going to get very tired and fatigued. I may not be able to go at all. Simultaneously the thought of going itself can be stressful as I know that I need to plan the event carefully. I need to charge my body (rest beforehand), prepare, think through things so that the night out is not too demanding, etc.

However, I’m lucky because I can have private conserts in my living room ever so often. My partner plays, sings and puts on an act for me. While I’m allowed to enjoy myself in a horizontal position with eg. a cup of tea. No need to queue up to buy drinks or having to walk vast distances to find a toilet, or worry about not finding anywhere to sit down. The content of the concerts varies from time to time. I can also picture that my musician must have been really hot and a wizard on the bass guitar back in the 80s when he played with his band. 🤩

Sometimes I get privat concerts with hooligan music, on other occasions there are calm and blissful songs on the menu. Bjørn plays a lot of Irish music and sometimes Trønder rock. Genre, language and dialect in which he sings vary. There is challala with trallala, and he is good at composing songs at the same time as he plays the guitar. The funniest song he has composed is about “the man with the big nuts”, and it comes in a new version every time. 😂 There are also a lot of songs sung half way through as he can not always remember the texts. Most of all I like it when there is “listener’s choice” and I’m the only listener. That means I get to hear songs at my pleasure and depending on my mood.

There should have been an app for private concerst like the ones I get. Can anyone please invent that? An app where people at private initiative offer musical entertainment to people that for some reason are not able to get out much or need to stay in bed most of the day. I think that sounds like a terrific idea! Anyone wants to buy this idea?

(English further down)

Jeg er en notorisk skulker. De siste ti årene har jeg skulket unna dugnad etter dugnad. Det har vært vårdugnader, lekeplassdugnader og postkassedugnader i borettslag der jeg har bodd. Det har også vært mange dugnader gjennom håndballaget og fotballaget til min yngste datter og skolemusikkorpset til min eldste datter. Vi korpsforeldre ble satt opp på arbeidslister i forbindelse med loppemarkeder, 17. mai-feiringer, ol. Dette var store arrangement som gikk over flere dager og alle foreldre måtte gjøre en innsats.

Noen dugnader har jeg hatt muligheten til å kjøpe meg fri fra. Dopapirsalg og kakesalg er ikke ille, for da kan man bare kjøpe alt selv. Kakebaking og levering av premier til arrangementer er også greit. Det kan gjøres i forveien, og krever lite energi. Langvarige og omfattende dugnader har jeg dessverre ikke deltatt på. Helsa tillater det ikke.

Noen tenker kanskje at det må være fint å ha en slik god unnskyldning for å slippe unna gratisarbeidet. Det synes ikke jeg. Jeg hadde likt å vært full av futt og deltatt på alt det sosiale og morsomme. Dessuten er det flaut å ikke kunne bidra, og flaut å fortelle at jeg er ikke er frisk. Noen ganger har jeg sagt at jeg f. eks. kan ta en kafévakt som ikke er lenger enn to timer, og kost meg med å være driftig en stund. Selv da har jeg vært totalt utmattet etterpå, og blitt liggende til sengs lenge for å restituere meg.

I går skulket jeg atter en dugnad. Det skulle være vaskedugnad etter oppussing i karateklubben. Det var ikke med lett hjerte eller god samvittighet jeg smøg meg ut av lokalet etter å ha vært på tai chi. Bøtteballetten var i gang med vasking, kosting og mopping. Noen spurte om jeg skulle være med på dugnaden. Jeg svarte unnskyldende at jeg hadde en avtale. En avtale med sofaen hjemme, men det sa jeg ikke.

Liker du å hjelpe til på dugnader?

English:

I am a notorious skiver. The last ten years I have skipped voluntary work time and time again. There has been voluntary work to be done for residents of housing cooperatives where I have lived, in spring, at playgrounds in the area, etc. I have been invited to take part in voluntary work through my youngest daughter’s handballteam and fotballteam and through my oldest daughter’s school orchestra. For the school orchestra there used to be long worklists in connection with flee markets, celebration of our national day, etc. These large events used to last a few days and all the parents had to contribute.

It’s possible to avoid some of the voluntary work by buying stuff. When the income of the children’s leisure clubs involve selling toilet paper or cakes it’s not too bad because I can just buy everything myself. Baking cakes and handing in little prizes for the benefit of activities organized by the clubs is also okay. That can be done in advance and demands little of my energy. Unfortunately I have not participated in long-lasting and large-scale voluntary work. My health does now allow it.

Some of you may think that it’s nice to have such a good excuse to get away from doing the free voluntary work. I don’t think so. I would have liked to be energetic and taken part in all the social and funny activities. Besides, it’s embarrasing not to be able to contribute and embarrasing to say that I’m not well. On a few occasions I’ve said that I can take e.g. half a watch, and then enjoyed being enterprising for a little while. But even after only a couple of hours I’ve been totally fatigued and had to stay in bed for a long time afterwards to recover.

Last night I skipped another voluntary work. After refurbishing in the karate club the members were supposed to help out cleaning the premises. I didn’t feel light-hearted and I had a bad conscience when I snuck out after my tai chi class. The rest of the gang had already started, they were cleaning, sweeping and mopping. Someone asked if I would be joining in. I answered apologizing that I had an appointment. An appointment with the couch, but I didn’t say that.

Do you like helping out with voluntary work?

English further down

Denne vinteren har vært lang. Og når vi tror at våren endelig er i anmarsj, kommer det bare et nytt snøfall. Vi som bor i Trondheims snøbelte (Heimdal – Byåsen), må bare innrette oss etter at våren kommer mye senere her, evt. kan vi flytte på oss. Ned til Trondheimsfjorden, for to måneder kortere snøføre, eller til Spania, om vi vil kjøre uten vinterdekk hele året. 🌞

Jeg kjørte meg en tur på besøk til ei venninne som bor på Byåsen. Så ikke mange vårtegn der heller, med unntak av noen stakkars snøklokker 🌼 som hadde gjort forsøk på å trenge gjennom snøskavlene ved husveggen. Etter et par timer med te og skravling, kjente jeg i panna at det var på tide å dra hjem. Bilen måtte måkes frem. Usj! Er superglad for at bilen vanligvis står snøfritt i garasje. Det sparer meg for mye bruk av energi til daglig.

Når det er sagt, så er jeg kjempeglad for å ha bil. Med den har jeg mulighet for å komme meg steder. Tenkte litt på det da jeg så alle de spreke Byåsingene langs veikanten der jeg kjørte. Det er faktisk alltid masse spreke folk ute og farter på Byåsen. Flere som har lagt merke til det? Jeg så besteforeldre som var ute og gikk tur med barnevogner, mødre som var ute og jogget med barnevogner, syklende menn på piggdekk, unge og voksne som gikk tur med hunder, og faktisk en gammelkjæreste som var ute og gikk tur med stor, svart hund. Sikkert samboeren som hadde lurt han ut i snøværet… Flere av de som var ute og kjørte, hadde ski på taket. 

Jeg hadde nok ikke passet inn på Byåsen, med mitt aktivitetsnivå. Men det er veldig fint å se hvor spreke folk er, og kanskje er Byåsingene bare glade for lang vinter? ❄ De har jo uansett bosatt seg der frivillig. Jeg bor på Heimdal frivillig, men har tanker om at jeg må finne et mildere klima etter hvert. 

English:

This winter has been very long. And just when we think that spring is coming there is yet another snow fall. Those of us who live in the are of Trondheim with the most snowy zones (Heimdal – Byåsen) just have to adjust to the fact that spring arrives much later here. Another alternative is to move. Down to the Trondheim fjord, for two months shorter winter driving conditions, or to Spain, if we want to drive without winter tyres all year long. 🌞

I went for a drive to visit a girl friend who lives in the Byåsen area. I failed to see any signs of spring there, except some poor snowdrops 🌼 that seemed to have made an attempt to force their way through the snowdrifts close to the wall of the house. After a couple of hours with tea and chatting I felt my forehead was getting warm and it was time to go home. I had to shovel two hours of snowfall off the car. It made me think of how lucky I am to have a garage at home. It saves me a lot of energy in my everyday life, which I can use on something else.

That being said, I am very lucky to have a car. It means I can easily get around to places. I thought about that while driving along the road at Byåsen watching all the fit and active people there. Actually, you will always find a lot of fit and active people at Byåsen. Maybe you have noticed as well, if you have been there? I saw grandparents walking their grandchildren in prams, mothers out jogging with the prams, biking men with winter tyres on their bikes, youngsters and grown ups walking their dogs, and even an old boyfriend walking a big, black dog. It was probably his girlfriend who had tricked him into going for a walk in the snowy weather… Several of the car drivers had skiis on their car roofs.

Because of my poor activity level I suspect I would not have fitted in at Byåsen. However, I find that it’s nice to see how active people are. Maybe the people at Byåsen are happy about the winter being so long? ❄ After all, it’s their own choice to live there. I live at Heimdal at the time being, for many reasons, but I would like to live somewhere warmer later in life.

English further down

I dag har jeg blitt prøvekanin for et prøveprosjekt som kan få uante konsekvenser. Jeg ser for meg at all verdens forskning på ME hittil bare blir som en innledning til det som jeg og terapeuten min nå er i gang med. Jeg blir svimmel ved tanken. Er jeg klar for fortsettelsen? Og vet Hilde om all oppmerksomhet, oppsikt og publisitet som vil følge?

Som du forstår av overskriften, handler dette blogginnlegget om lysbehandling mot ME. Det er imidlertid ikke snakk om lys som etterligner dagslyset eller sollyset. Terapeuten min bruker spesielle “penner” med blått, grønt og rødt lys i behandlingen, avhengig av hva klienten trenger. Hilde har utdanning i bl.a. psykotraumotologi. Hun er dyktig på angst- og traumbehandling, og jeg kjenner flere som har fått god hjelp av henne.

Nå sliter jeg hverken med angst eller traumer, men Hilde har råd for mye mer enn det. Kanskje vil hun være den første som tilbyr lysbehandling for ME, og kanskje er jeg den første som får lysbehandling for ME? Og tenk om det hjelper?!? 🤩 Jeg føler meg fantastisk heldig som får være prøvekanin for Hilde, og jeg tenker at jeg har i alle fall ingenting å tape på å prøve dette. Vi har kjent hverandre i flere år, og jeg stoler 100 % på henne og det hun gjør.

Jeg fikk det blå lyset, som er det svakeste. Hilde sa at det røde, det sterkeste, ville bli for voldsomt for meg. Hun pekte med lyset mot punkter på det venstre øret først, deretter mot det høyre øret. Samtidig målte hun hele tiden pulsen, for å vite hvor langt hun var kommet i behandlingen. Hun ville nå inn til de ulike frekvensene i hjernen, og var innom både amygdala og lillehjernen. Etter fire minutter var hun ferdig med “belysningen”.

Forhåpentligvis betyr dette at jeg responderte greit på lysbehandlingen, men vi vet jo uansett ikke hvordan dette virker på sikt. Hilde har noen ideer om hva hun vil prøve ut, og mente at det var en god idé å prøve det ut på noen som er “tilkoblet”, er strukturert og har kontakt med seg selv. Jeg tenker at dette er et kompliment til meg og er takknemlig for å få prøve ut dette. Noen kort holder vi selvsagt hemmelig enda. Men jeg skal holde dere oppdatert med nye innlegg på bloggen senere om hvordan det går.

Hilde vil gi meg flere runder med lysbehandling, og teste ut over tid hvordan kroppen og hjernen min responderer. Hun har en idé om at hjernen må samarbeide mer med kroppen, og roe ned kroppen. Jeg føler som regel at hodet vil mer enn kroppen klarer, men kanskje er det ikke dumt å tenke motsatt. Dvs. å få hjernen må roe ned kroppen slik at kroppen spiller på lag med hjernen. Det blir uansett spennende å se om behandlingen får hjernen og kroppen min til til å samarbeide.

Hilde mente jeg måtte hjem og finne sofaen etterpå, mente hun så et glimt av slitenhet i øynene mine. Jeg blånektet selvsagt, i kjent stil, men så kom jeg på at hun hadde hatt rett før, og jeg tatt feil. Og slik ble det. Kosestund med putene på sofaen. Det ble greit med litt hvile etter omprogrammering. 😀

Takk, Hilde Leraand, for formiddagste og utvidet tro på at verden er spennende og meningsfull!

English:

Today I became a guinea pig for a pilot project that may get unsuspected consequences. I can picture that all the research done on ME/CFS in the world up until now is just like an introduction to what my therapist and I have started working on. I get dizzy at the thought of it. Am I ready for the continuation? And is Hilde aware of all the attention, sensation and publicity as a result of this project?

As you probably gather from the headline in this blog post it is about light treatment for ME. I am, however, not talking about light that is imitating daylight or sunlight. The therapist uses special “pens” with blue, green and red light in the treatment, depending on what the client/patient needs. Hilde is educated in psycho-traumotology. She performs good treatment for anxiety/phobia and trauma and I know a few people who are grateful for what she has accomplished for them personally.

Those of you who know me know that I do not have anxiety problems and I am not traumatized. Yet, Hilde has a lot more to offer. Maybe she will be the very first to offer light treatment for ME? And maybe I am the first one to receive this treatment? And what if it actually helps?!? 🤩 I feel tremendously lucky to be Hilde’s guinea pig/test person, and at least I have nothing to lose being in this test project. We have known each other for years and I trust in her and what she does 100 %.

I got the blue light, which is the weakest of the three. Hilde explained that the red light is the strongest, and it would have been too intense for me. She pointed with the light at spots on my left ear first, then at spots on the right ear. At the same time she measured my pulse, to know exactly how far she had got in the treatment. She wanted to reach the various frequencies in the brain, and she dropped by amygdala as well as the cerebellum. After four minutes she was finished with the light treatment.

Hopefully that meant that I responded well to the light treatment, but we still do not know what effects it will have on the long run anyway. Hilde has a few ideas about what she wants to test out on me. She figured it would be a good idea to test on someone who is connected, is structured and in touch with herself. I take that as a compliment and I’m grateful that I get to try this treatment. Still, we keep a few things secret for now. But I will keep you updated with new blog posts about how things go later.

Hilde will test out this treatment over a period of time on me to see how my body and brain respond. She has this idea that the brain needs to cooperate with the body, and to calm down the body. Usually I feel that my head wants to do more than my body can cope with, but it may not be such a bad idea to think the other way round. Ie. get the brain to calm down so that the body plays on the same team as the brain. Anyway, it will be very exciting to see if the treatment gets my brain and body to cooperate.

After the treatment Hilde commanded me to go home and rest on the couch, as she said she noticed in my eyes that I was tired. I vigorously denied that, of course, but then I recalled that she had been right about this before and I had been wrong. So I admitted to the facts and ended up making myself comfortable with the pillows on the couch. After all, it’s okay to rest after reprogramming the brain. 😀

Thank you, Hilde Lerand, for the morning tea and extended belief in the world as an exciting and meaningful place.

English further down

Jeg leste nylig en interessant artikkel som omhandler ME. I denne artikkelen stod det bl.a. om deltabølger. Det fins ulike hjernebølgenivåer, der milliarder av nerveceller kommuniserer med hverandre ved hjelp av veldig små elektriske impulser. Man kan registrere hjernebølgene ved å sette elektroder på hodeskallen, og lese av aktiviteten på skjerm (EEG). Det fins fem vanlige typer hjernebølger: alfa-, beta-, gamma-, delta- og thetabølger . Disse har forskjellig frekvens, dvs de svinger med forskjellig hastighet, avhengig av hvilke aktiviteter som foregår i hjernen.

Deltabølgene kommer vanligvis når vi sover, dvs hjernen fungerer på deltanivå under dyp søvn. Deltabølger opptrer også i forbindelse med hjerneskader. På et forskningssenter i USA gjør de undersøkelser på hjernen på mennesker med ME. De sjekker om det er en forbindelse mellom kommunikasjon mellom nervecellene og kognitive feilreguleringer.

I en normalt fungerende hjerne vil nervecellene fungere innenfor en viss tidsramme. I hodet på en person med ME er nervecellene enten skadet eller døde. Dette skaper kognitive svekkelser. Pga redusert fart, vil nervecellene behandle info langsommere, og første del av en avkoding (info) er ikke “løst” før nervecellene forflytter seg videre.

Er dette også grunnen til at vi med ME kan ha dårligere hukommelse og sliter med konsentrasjonen? Jeg opplever ofte at jeg er omtåket i hodet, at ord bare forsvinner, og det er vanskelig å konsentrere seg om å lese en lengre artikkel eller ei bok. Det kan også oppleves vanskelig å ta stilling til helt banale spørsmål. Spesielt når jeg er ekstra sliten eller føler meg stresset.

Når forskerne måler hjernebølgene, kan de faktisk se hvordan hjernen tanker, eller fylles opp. De kan avlese hvordan en ME-pasients våkne hjerne er søvnig og døsig pga for mange deltabølger. Kanskje gir dette en forklaring på hva som skjer i en ME-kropp? Kroppen og hjernen slås av som en maskin som får driftsstans.

Er ME da i virkeligheten en hjernesykdom? Eller kan den være forårsaket av et virus, som gir disse konsekvensene? Kanskje de som forsker på blodprøver er på ville veier, og at løsningen på ME-mysteriet ligger i hodet likevel? Ikke i lysten og viljen, som mange har trodd, men i for stor forekomst av deltabølger. Neste spørsmål blir i så fall: Hva kan man gjøre med dette?

Hvis du er interessert i å lese artikkelen, finner du den her. Studien er ikke avsluttet eller publisert enda.

English:

Recently I read an interesting article dealing with ME/CFS. Among other things they had written about delta waves. There are different levels of brain waves, where billions of neurons communicate with each other supported by small electrical impulses. You can register the brain waves by putting electrodes on the skull, and study the activity on a screen (EEG). There are five different types of brain waves: alfa, beta, gamma, delta and theta waves. They have various frequencies, ie they oscilliate/vary in speed, depending on what activities take place in the brain.

When we are asleep it’s usually the delta waves that are prominent. Ie. our brain works at delta level during deep sleep. Delta waves also appear in connection with brain damage. At a research center in the United States they map the brain waves of people with ME/CFS. They study to see if there is a link communication between neural networks and the cognitive dysregulation of patients with ME/CFS.

A normally functioning brain depends on the neurons functioning within a certain time frame. For patients with ME, however, the neurons are either damaged or dead. This causes cognitive impairments. Because of the slowed speed and the first part of the processing (eg. a thought) has not been resolved before they move on to the next.

Is this the reason why people with ME/CFS have a bad memory and trouble concentrating? Very often I feel groggy and dizzy, words just disappear from my mind, or don’t come to my mind at all, and it may be difficult to concentrate or focus on reading an article or a book. Sometimes I find it difficult to take a stand on very commonplace or trivial questions. Especially if I am very fatigued or feel stressed.

When the scientists measure the brain waves they can actually see how the brain function literally tanks. They can scan how ME/CFS patiens everyday waking brain is drowsy because of too many delta waves. Maybe this explains what is going on in a body of a person with ME? The body and the brain shut down, like a maschine that gets a closedown.

On the basis of this, is ME/CFS in reality a brain disease? Or can it be caused by a virus that gives these consequences? Maybe the scientists who research blood samples to look for indicators are misdirected, maybe they are not looking where the problem is. Maybe the solution to the ME mystery is all in the head after all? Not in the desire, will power or mind, as many have believed, but in great occurence of delta waves. In that case the next question will be: What to do about it?

The study is yet to be completed and published. If you would like to read the article you will find it here.

English further down

Når en hjerneforsker skal ut og spise bursdagsmiddag, velger hun gjerne thai-mat, og noen andre hjerneforskere å spise sammen med. I tillegg var vi to damer med interessante hjerner som fikk innpass i selskapet.

Du lurer kanskje på hva hjerneforskere snakker om. Det er faktisk ganske mye interessant og forskjellig. Temaer som mennesker som blir drept av ville dyr, mennesker som spiser mennesker, om reiser til fjerne land, turer på Den kinesiske mur, spising av insekter, farlige edderkopper, paragliding, god mat, hjernebølger, mm. Jeg tror sikkert vi hadde mer spennende samtaler ved bordet vårt enn ved de andre bordene i restauranten tilsammen.

Jeg følte meg priviligert som fikk spise og kose meg sammen med denne blide og trivelige gjengen. I tillegg til at de har forskerhjerner, er de unge og fremadstormende. Aldersmessig kunne jeg faktisk vært mora deres, men inni hodet mitt følte jeg meg ikke eldre enn dem. Ikke vet jeg om jeg kan skryte av mer livserfaring heller, for vi har jo alle erfaring på ulike områder.

Jeg lurer på om kanskje hjernen min kunne vært interessant for forskere. Det fins nemlig forskning som tyder på at hjernen hos en våken person med ME oppfører seg som trøtt/søvnig pga for mange deltabølger og at det er feilreguleringer i metabolsk aktivitet. De har klart å identifisere kilder til forstyrrelser/svinn i hjernen. Spennende! Jeg skal skrive mer om dette i neste blogginnlegg.

English:

When a brain scientist is going out for a birthday dinner she chooses thai food, and some other brain scientists to eat out with. In addition there were two of us with quite interesting brains who gained admittance to the dinner party.

You may be wondering what brain scientists talk about. Actually, that varies a lot and we talked about many interesting things. People getting killed by wild animals, people who have eaten people, about travelling to distant countries, walks on The Chinese Wall, eating insects, dangerous spiders, paragliding, nice food, brain waves, and a lot more interesting subjects. I bet our conversations were a lot more exciting than they were elsewhere in the restaurant.

I felt priviliged to eat and enjoy myself together with this happy and nice bunch of people. Besides being brain scientists they are young and up-and-coming. Actually, agewise I could have been their mum, but in my head I didn’t feel older than them. I know it would not be right to brag about having more life experience either, as we all have experience from different walks of life.

I wonder if perhaps my brain could be interesting to scientists. In fact, there is research going on that suggests that the brain of an awake person with ME acts as if it is drowsy because of too many delta waves and dysfunction in metabolic activity. They have actually identified sources of dysregulation in the brain. Exciting! I will write more about this in my next blog post.

English further down

Da ei venninne skulla ha photo shoot for bilder til hjemmesiden sin, fikk jeg invitasjon til å bli med. Ikke siden konfirmasjonen har jeg vært med på noe sånt. Min venninne Hilde hadde en kort karriere som modell i sin ungdom, men påstod at hun ikke var komfortabel i modellrollen foran kamera. Spørs om hun hadde litt mer trening enn meg likevel. I alle fall hadde hun både høyere hæler og mer avslappet holdning enn meg. 😇😂

Fotograf Even var svært dyktig. Han hadde tatt med seg masse spennende fotoutstyr, og Lise, som er fruen (og kunstner), var ansvarlig for det estetiske . Med sin sjarm og humor fikk Even oss til å slappe av og smile, mens han organiserte og knipset. Jeg vet ikke helt hva han tenkte på da jeg spurte om det var “greit med knappene på kåpa mi”, men han svarte at “joda, det er greit med puppene, som er gjemt inni genseren og kåpa”. 😂

Hilde og jeg fikk leke modell både ute og inne, i dyp snø, på hushjørner og i trapper. Og med kjøkkenet lett tilgjengelig på Lavollen, ble det også litt te og kaffe å varme seg på.

Hilde mente at jeg sikkert var helt skutt etter modelloppdraget, noe jeg selvsagt benektet på det sterkeste. Vi hadde det jo både artig og trivelig, og dagen var ung. Etter fotograferingen og kjøreturen hjem, havnet jeg imidlertid på sofaen. Totalt utslitt og utmattet. Og der ble jeg liggende hele ettermiddagen og kvelden, med feber og masse puter rundt meg. Hilde kjenner meg visst bedre enn jeg gjør selv… Eller så er det kanskje bare sånn at jeg ikke innser min begrensning, eller i alle fall liker å glemme litt. 😀

English:

A girlfriend was going to have a photo shoot for her website and I was invited to join her to have some photos done for my blog. I have not taken part in a photo shoot since my confirmation party. My girlfriend Hilde had a short career as a model in her youth. However, she claimed she would not be comfortable in the model role and in front of a camera. Nevertheless, she obviously had more experience than me. At least she had highter heels and seemed a lot more relaxed than I did. 😇😂

Our photographer Even was very competent and skilful. He had brought with him a lot of exciting photo equipment, and Lise, who is his wife (and painter) was responsible for the aesthetic part. With his charm and sense of humour Even managed to make us relax and smile, while organizing and snapping pictures. I don’t know what was on his mind when I asked “are the buttons on my coat okay?”, as he answered “yes, the tits are okay, they are hidden inside the coat and the sweather”. 😂

Hilde and I got to play models outside as well as inside a farm house, in deep snow, at house corners and in stairways. And as the kitchen at Lavollen was accessible we could stay warm on tea and coffee.

Hilde figured I was probably knackered after the model assignment, which I obviously denied flatly. The photo shoot was good fun, we enjoyed ourselves and it was still early in the day. After the photo shoot and drive back home, however, I ended up on the couch. Totally exhausted and fatigued. I remained on the couch all afternoon and night, with a fever and surrounded by lots of pillows. It seems Hilde knows me better than I know myself… Or maybe I just don’t face my own limitations, or at least like to forget about them for a while. 😀

English further down

Når sola titter frem og endelig varmer litt, er det godt med en liten tur ut. Dagen i dag har nok vært en utfartsdag for mange, med ski på beina. Skiutstyret mitt havnet på loppemarked for noen år siden. Jeg innså at energinivået sannsynligvis aldri vil tillate slike utskeielser, så da kunne noen andre overta skiene og muligheten, før de evt. gikk ut på dato.

Men jeg trenger ikke dra langt til skogs eller til fjells for å nyte snø og sol. Vi fikk måket bort såpass mye snø fra terrassen at det gikk an å sette seg på en stol ute i dag. Sola varmet og smilte til oss, og dagen ble superfin!

Grillen ble også gravd frem, og Bjørn tok årets første utepils. Den holdt seg forøvrig kald oppå grillen. Utepilsen var forresten veldig fortjent, etter en hard fysisk aktivitet med spaden. Jeg tok en kopp kakao, som jo hører med til vinteraktivitetsdager. Ikke fra termos, men direkte fra komfyren rett innenfor døra. Veldig fint å være hjemme og ha alt så lett tilgjengelig!

English:

When the sun appears and is finally warming it’s nice to be outside. Today has been a day for excursions for a lot of people, for skiing in particular. My ski equipment ended up in a flee market a few years back. I realized that my energy level would probably never allow this kind of extravaganza again. I decided someone else may just as well assume responsibility for the skiis, before they were outdated.

However, I do not need to go up in the forest or to a mountain area to enjoy a snowy and sunny day. We merely shoveled away enough snow from the terrace to be able to sit down and enjoy the sun there. The sun gave off heat and smiled upon us, and the day was wonderful!

Bjørn dug out the barbecue, and he also treated himself to this year’s first lager outdoors. The beer was kept cold on top of the barbecue. I must say he deserved that lager after a very hard physical session with the shovel. I had a cup of hot chocolate, which also is quite common on winter activity days in Norway. Not from a thermos, but directly from the stove inside. It’s actually quite nice and handy to be at home where everything is so available!

English further down

Jeg fikk en forespørsel på melding fra en bekjent om jeg kunne tenke meg å være med på et eksperiment. Han refererte til et intervju med en tidligere lovende skiskytter som hadde fått ME, og hadde fått tanker om at energiøvelser på det mentale planet kunne hjelpe på energinivået. Vi har snakket på telefonen tidligere, i forbindelse med at han ønsket råd og tips i forhold til en venn av seg som har ME. Jeg tok en titt på hjemmesiden til
Petter Bratli, og bestemte meg kjapt for at å hente mental energi, ikke kunne skade.

Petter har flere NM-medaljer i pistolskyting enn han kan telle, og totalt 29 besøk på pallen i EM- og VM-sammenheng. I dag jobber han med å veilede andre med sin erfaring og kunnskap i forhold til tankestyring, og nå skulle altså jeg bli utsatt for hans sjette sans.

Først fikk jeg litt forklaring av Petter om frekvenser i hjernen, og lavere bevissthetsnivå. Deretter skulle han telle sakte ned fra 10 til 1, mens jeg så for meg tallene, gjerne i bilder, og ble mer og mer avslappet. Det dukket opp sjiraffer inni, bak og ved siden av bildene av tallene inni hodet mitt mens han telte. Store og små sjiraffer, noen smilte lurt, noen klatret, noen gjemte seg. Jeg syntes faktisk han telte vel fort, for jeg fikk bare et raskt glimt av hver av sjiraffene.

Så fulgte noen minutter hvor jeg skulle slappe av, i én og én kroppsdel, fra topp til tå, og kjenne etter… Jeg kjente også prikking, slik han sa at jeg ville gjøre, og jeg fikk følelsen av å kunne øke blodgjennomstrømmingen og heve kroppstemperaturen bare ved å kjenne, mens jeg slappet av. Men tærne mine ville ikke være med på leken. De forholdt seg kalde. Så jeg må nok øve litt mer på å få med dem.

Når man er totalt avslappet, er hjernen visstnok mer mottakelig for læring/innlæring og beskjeder til selvet, slik jeg forstår det. Jeg fikk beskjed om å gjenta “jeg blir bedre og bedre, dag for dag, på alle måter”. Jeg kan jo ikke la dette være uprøvd. Tenk om jeg blir bedre!? Men da jeg la meg i senga for å slappe av og meditere i dag, glemte jeg å gi hjernen min denne beskjeden, så da må jeg kanskje gjøre meditasjonen om igjen? Tærne forholdt seg forresten kalde i dag også. Men øving gjør mester. (Vi hadde faktisk ei mattebok på barneskolen som hadde tittelen “Øving gjør mester”.) Kanskje opplever jeg prikking i stortåa neste gang? 😄

Tankestyrings-Petter stilte spørsmål om når jeg pleier å slappe av. Det gjør jeg jo ofte, både fordi jeg sover mye og i tillegg hviler mye på sofaen. Han foreslo at jeg kunne slappe av FØR jeg ble utslitt. Jeg hviler jo mye i forkant av en aktivitet, før tai chi for eksempel. Jeg har derimot aldri tenkt tanken at jeg skulle legge meg ned og meditere ti minutter før en tur til nærbutikken. I begynnelsen da jeg var syk, måtte ligge og hvile både før og etter en tur ut med søpla. Så utmattet er jeg vanligvis og heldigvis ikke lenger. Det er en ny tanke at jeg også bør legge inn pauser med meditasjon før aktiviteter som ikke er så krevende. Kanskje energien varer lenger da? Noen kloke hoder mener at noen minutter bevisst hvile gir mange ganger bedre restitusjon enn normal avslapping.

Hjernen vår er avansert, og den gjør det den får beskjed om. Spennende, synes jeg! I det øyeblikket du stoler på at du kommer til å våkne til et bestemt tidspunkt, vil du komme til å gjøre det, i følge Petter. Har du merket det? Det må jeg teste ut. Hvis jeg klarer det, klarer jeg alt… Kanskje. 🌞✨💖

English:

I received an inquiry from an aquaintance about participating in an experiment. He referred to an interview with a former promising biathlete who had got ME, and he had started thinking that energy exercises on the mental level could be helpful for the energy level. We had talked on the phone on an earlier occasion, as he wanted my opinion and advice concerning a friend of his who has ME. I had a look at Petter Brattli‘s home page, and instantly decided that getting mental energy could not do any harm.

Petter has more Norwegian Championship medals in pistol shooting than he himself can count, and 29 visits on the podium in connection with European and World Championships in all. Today he makes use of his experiene and knowledge by working with councelling in connection with mind control. Now it was my turn to be exposed to his sixth sense.

At first Petter explained to me about frequencies in the brain, and lower levels of consciousness. Then he asked med to slowly count down from 10 to 1 while I pictured the numbers, and became more and more relaxed. Giraffes emerged in my brain while he counted. Inside, behind and next to the pictures of the numbers. Big and small giraffes, some smiling, some climbing, some hiding. Actually, I found that he counted too fast, as I only got a glimpse of each of the giraffes.

In the following minutes was asked to relax in different parts of the body, one by one, from top to toe, and sense and perceive… had a sensation of tingling, like he said I would do, and I felt that I could increase the blood circulation and raise my body temperature just by perceiving, while I was relaxing. My toes, however, didn’t want to join in. They remained cold. So I guess I need to practice a bit more to make them join the game.

Reportedly, the brain is more receptive to learning and messages to the self when you are totally relaxed, as I understand it. I was told to repeat ” I get better and better, day by day, in all possible ways”. I guess I need to give it a shot. What if I get better? However, when I lay down in bed to meditate today I forgot to give my brain this specific message. Maybe I will have to do the meditation over again because of that? By the way, my toes remained cold today as well. But exercise makes you perfect. (Actually, we had a math book in primary school called ” Practice makes you perfect”.) Maybe I will feel tingling in my big toe next time? 😄

Our brain is pretty advanced, and it does what it is told to do. I find that very exciting. From the moment you trust that you are going to wake up at a particular moment, you will actually do that, according to Petter. Have you ever experienced this? I would like to test it out. If I can do that I can do anything… Maybe.🌞✨💖

Follow my blog with Bloglovin

English further down
En español al final

Har du vært litt gal eller litt glad og danset på bordet noen gang? Står det på lista over ting du ikke gjør, eller står det på planen over ting du skal gjøre her i livet? Jeg lurer på hvilke kriterier som er gjeldende for å kunne danse på bordet, som: 

• Hvem bestemmer om det er lov?
• Når på døgnet er det lov? Når på året? Bare spesielle dager?
• Hvor lenge kan man danse på bordet? Noen sekunder, minutter, timer, døgn?
• Hvor er det lov? Utesteder, hjemme, hos naboen?
• I hvilke aldersgrupper er det lov?
• Hvilke klær må man ha på seg? Må man ha på noe?
• Hvilke sko passer? Tøfler, joggesko, slalåmsko?
• Hvilken musikk er tillatt? Høy eller lav musikk?
• I hvilke anledninger kan man danse på bordet? Selskap, fest, etter jobb, før frokost, når man er alene?
• Hvilke bord kan man danse på? Store, små, ustø, bord av plast eller stein, høye eller lave, brede eller smale?
• Må man drikke alkohol på forhånd? Og evt. hvor mye?
• Må man være i form eller frisk?

Du synes kanskje dette er bare tull? Det er mye man må tenke over når man får lyst til å danse på bordet. Hvis man i tillegg har god fantasi, er livsglad og samtidig har begrenset kapasitet, kan det være at disse kriteriene får innvirkning på borddansen.

Jeg danset på stuebordet i formiddag. Helt plutselig, etter dessert til lunsj og en kopp grønn te. Fordi jeg hadde lyst, og bare for å ha gjort det. Bordet er laget av stein og er solid, skoene myke og gode. Jeg fikk en helt ny oversikt over stua og god utsikt til naboene mens jeg danset. På radioen spilte de “Saturday night fever”. Jeg fikk assossiasjoner til den gangen i 6. på barneskolen da vi stod på rekke og rad og danset, mens klassekompis og musikkekspert (og danseekspert) Per Sundnes viste oss hvordan vi skulle danse som John Travolta. 😁

Jeg fikk mange nye tanker mens jeg danset på bordet, både assosiasjoner og ideer, så konklusjonen må være at dans på bordet er en investering i livet sitt. Og siden sofaen er bare noen cm unna, er det enkelt å ta pauser! 👏😊

Have you ever been a little crazy or happy and danced on the table? Is this on your list of things you do not do, or is it on your bucket list? I wonder what current criteria there are for being allowed to dance on the table, such as:

• Who decides when it is allowed?
• When is it allowed? What time of the year? Only special days?
• For how long can you dance on the table? A few seconds, minutes, hours, days?
• Where is it allowed? Clubs, at home, in your neighhours’ houses
• For what age groups is it allowed?
• What clothes do you need to wear? Do you have to wear anything?
• What shoes are appropriate? Slippers, trainers, alpine boots?
• What kind of music is allowed? Loud or low music?
• In which occasions can you dance on the table? Celebrations, parties, after work, before breakfast, when you are alone?
• Which tables are suitable? Large, small, wobbly, tables made of plastic or stone, broad or narrow?
• Do you have to drink alcohol beforehand? And if so, how much?
• Do you have to be fit or well?

Do you think this is just a lot of nonsense? There is a lot to think about and consider when you feel like dancing on the table. If you also have a good imagination, are enthusiatic about life and at the same time have limited energy, these criteria may have impact on the table dance.

I danced on the living room table this morning. All of a sudden, after having had pudding for lunch and a cup of green tea. Because I felt like doing it, and because I needed to do it some day. Our table is made of stone and very solid, my shoes soft and nice. I got a complete new overview over the living room and a good view to the neighbours while dancing on the table. On the radio they played “Saturday night fever”. I got associations to when I was still in primary school in 6th grade and we lined up to dance, while our class mate and music (and dance) expert Per Sundnes showed us how to dance like John Travolta. 😁

Actually, new thoughts came to my mind while dancing on the table, associations as well as ideas. The conclusion to that must be that it’s a well worth investment in one’s life. And as my couch is just a few cm away, I find it easy to take breaks! 👏😊

Español:

¿Alguna vez has estado algo loco o feliz y has bailado en la mesa? ¿Está esto en su lista de cosas que no hace, o está en su lista de deseos? Me pregunto qué criterios actuales existen para que se les permita bailar en la mesa, como:

• ¿Quién decide cuándo está permitido?
• ¿Cuándo está permitido? ¿En qué época del año? ¿Sólo días especiales?
• ¿Por cuánto tiempo puede bailarse en la mesa? ¿Unos segundos, minutos, horas, días?
• ¿Dónde está permitido? Clubes, en casa, en las casas de tus vecinos.
• ¿Para qué grupos de edad está permitido?
• ¿Qué ropa necesitas llevar? ¿Tienes que llevarte algo?
• ¿Qué zapatos son apropiados? ¿Zapatillas, zapatillas, botas alpinas?
• ¿Qué tipo de música está permitida? ¿Música alta o baja?
• ¿En qué ocasiones puedes bailar sobre la mesa? ¿Celebraciones, fiestas, después del trabajo, antes del desayuno, cuando estás solo?
• ¿Qué tablas son adecuadas? ¿Mesas grandes, pequeñas, inestables, de plástico o piedra, anchas o estrechas?
• ¿Tienes que beber alcohol de antemano? Y si es así, ¿cuánto?
• ¿Tienes que estar en forma o bien?

¿Crees que esto es sólo un montón de tonterías? Hay muchas cosas en las que pensar y considerar cuando tienes ganas de bailar en la mesa. Si también tienes una buena imaginación, eres entusiasta de la vida y al mismo tiempo tienes una energía limitada, estos criterios pueden tener un impacto en el baile de la mesa.

Bailé en la mesa del salón esta mañana. De repente, después de haber comido pudín para el almuerzo y una taza de té verde. Porque tenía ganas de hacerlo, y porque tenía que hacerlo algún día. Nuestra mesa está hecha de piedra y muy sólida, mis zapatos suaves y bonitos. Obtuve una nueva visión general completa de la sala de estar y una buena vista de los vecinos mientras bailaba en la mesa. En la radio tocaron “Fiebre del sábado noche”.Me acordé de cuando todavía estaba en la escuela primaria en sexto grado y nos alineamos para bailar, mientras que nuestro compañero de clase y experto en música (y danza), Per Sundnes, nos mostró cómo bailar como John Travolta. 😁

En realidad, mientras bailaba sobre la mesa, se me ocurrían nuevos pensamientos, tanto asociaciones como ideas. La conclusión a esto debe ser que vale la pena invertir en la vida de uno. Y como mi sofá está a solo unos centímetros de distancia, ¡me resulta fácil tomar descansos! 👏😊