MEning - Side 2 av 22 - En blogg om ME og MEning i livet

Jeg er dårligere / I’m feeling worse

10. november 2020 kariengesvik kommentarer 16 kommentarer

Sliten fargeklatt i marka /Tired with a dash of colour

Norsk/English

Det var jo ikke meningen at den skulle få meg til å føle meg dårligere, og jeg kan vel egentlig ikke skylde på den heller. Det ville vært urettferdig, for den er jo så føyelig, imøtekommende, egnet, kul og grei! Men jeg kjenner litt på at den tvinger frem en innrømmelse i meg.
It wasn’t meant to make me feel worse, and I can not really blame it anyway. That would not have been fair because it is really very supple, accommodating, suitable, cool and nice! Yet, I’m getting the feeling that it is enforcing a confession in me.

Hvis du har lest de forrige to blogginnleggene mine, har du fått med deg min nye interesse og lidenskap, nemlig el-sparkesykkel. Om ikke, finner du innleggene HER og HER.
If you have read my previous two blog posts you will know about my new interest and passion, electric scooter. If you didn’t read the posts you will find them HERE and HERE.

Så hva utløste denne selvransakelsen? Samboeren min og jeg hadde planlagt søndagstur. Ingen lang tur, selvsagt, bare en liten formiddagstur. Seks grader og lett regn var ikke noe hinder. Ulltøy, lue og hansker kom frem fra skapet og ble med på turen. Ti minutters kjøretur senere var vi ved Haukvatnet, og Bjørn løftet ut el-sparkesykkelen til meg.
So what triggered this self-examination? My partner and I had made plans for a Sunday walk. Not a long one, naturally, just a little morning walk. Six degrees centigrade and light rain was not an obstacle. Woolen clothes, a hat and a pair of gloves found their way out of the drawers. A ten minute drive later we stopped at Haukvatnet lake, and Bjørn got the scooter out of the car for me.

Det er ei rundløype ved Haukvatnet som er tilpasset for bl.a. rullestoler. Vi tenkte det måtte være perfekt for meg på min el-sparkesykkel. Lufta var frisk, fargene i naturen ekstra klare, og vi hadde en sprek og koselig tur. Inklusive et par fotostopp, brukte vi kanskje 30 minutter på rundturen.
There is a trail around Haukvatnet lake which is adapted to people in wheel chairs, among other things. We thought this would be perfect for me on my electric scooter. We had a nice and active round trip in the fresh air and enjoyed the colourful surroundings. All in all the trip around the lake lasted half an hour or so, including a couple of photo shoots.

Vi var ikke de eneste som var på søndagstur rundt Haukvatnet. Jeg smilte tilbake til de som smilte til meg, og prøvde å se inni hodet på dem som ikke smilte for å finne ut hva de tenkte. Kanskje de tenkte at jeg var veldig lat, som ikke gadd gå? Og at det var slemt av meg å presse samboeren min til å gå i så høyt tempo?
We were not the only ones out for a Sunday walk by Haukvatnet this Sunday. I smiled back at everyone who smiled at me, and tried to «look inside» the heads of those who did not smile to figure out what they were thinking. Maybe they imagined that I was very lazy and could not be bothered to walk? And that I was a mean person to force my partner to walk at such high speed?

Bjørn viser sparkesykkelen vannet / Bjørn takes the scooter down to see the sea

Ikke akkurat sparkesykkelterreng / Not the best path for a scooter

Da jeg satte meg inn i bilen igjen, kjente jeg at jeg var ganske sliten. Til tross for at jeg omtrent ikke hadde gått et skritt. Jeg gikk faktisk denne løypa på beina for et par år siden, og gjennomførte turen greit. Jeg vil tro at jeg brukte mye mer krefter på å gå turen. Dagsformen spiller jo inn, men generelt har jeg mindre energi til å gjøre slike ting nå sammenlignet med tidligere.
When I got back in the car I realized that I was quite tired. Despite the fact that I had barely taken a step. Actually, I walked this round trip a couple of years ago, and was well able to complete the round trip on foot. I should think I put more effort on getting around the trail back then. The condition may vary from day to day, of course, but in general I now have less energy to take part in activities like this compared to before.

Dette gjorde jeg resten av søndagen: Lå i senga, lå på sofaen, fikk servert te, fikk servert middag.
Dette gjorde samboeren min resten av søndagen: Reparerte bil, bar ut en sofa som skulle flytte, gjorde ren utendørs blomsterpotter, skravlet med naboene, laget middag, ryddet og vasket kjøkken, serverte te, drakk kaffe.
This is what I did the rest of my Sunday: Rested in bed, rested on the couch, was served tea, was served dinner.
And this is what my partner did the rest of his Sunday: Repaired his car, carried a sofa outside (moving to another house), cleaned outdoor flowerpots, chatted with the neighbors, cooked dinner, tidied and cleaned the kitchen, served tea, drank coffee.

Mandag, dvs. i går, stod jeg opp etter 13 timers soving. Feberen fra kvelden før var borte, men kroppen fortsatt lite samarbeidsvillig. Samboeren min var da halvveis ferdig med arbeidsdagen. Senere handlet han, laget middag, osv, mens jeg lå mest på sofaen. Noen må jo sørge for å rote til sofaputene også! Er jeg en smule bortskjemt?
On Monday (ie. yesterday) I got out of bed after 13 hours of sleeping. The fever from the night before was gone, but my body still not ready to cooperate. My partner was then halfway through the workday. Later he went grocery shopping, cooked dinner, etc. while I was resting on the couch. Well, someone needs to make a mess of the pillows as well! Do you think I’m spoiled?

Feberen kom forresten tilbake utover ettermiddagen og kvelden i går, og det blir nok ikke flere turer på en stund. I dag, tirsdag, er formen min endelig bedre. Det må feires med ekstra mange kopper te! For å overdrive litt, har jeg to prosjekter for dagen: Skrive dette blogginnlegget og vaske litt klær.
By the way, the fever caught up with me again during the afternoon and evening. I guess it’ll be a while until I’m ready to use my scooter again. Today it’s Tuesday and I feel a little better. I will celebrate that by drinking several mugs of tea! And as I intend to exaggerate a bit I have two projects for today: Write this blog post and do my laundry.

Jeg har ikke skrevet om turen og nedturen for å syte og klage. Jeg har selv lite til overs for sutring. Det kommer man ikke langt med, er innstillingen min. Meningen min med disse blogginnleggene er imidlertid å gi deg et innblikk i hvordan livet med en usynlig sykdom kan fortone seg. Det som du og andre ser, er ikke nødvendigvis hele sannheten. Jeg liker å vise deg oppturene, men innimellom må jeg nevne nedturene også.
I have not written about this trip and my downturn to moan and complain. I do not appreciate whimpering myself. It won’t get you far. That’s my attitude. However, my intention with my blog posts is to give you an insight into what life with an invisible disease can be like. What you and others see is not necessarily the whole truth. I prefer to write about the ups but occasionally I have to mention the downs as well.

Jeg har kontakt med mange som har ME. Det slår meg at det er enormt mange som sier at de har blitt i enda dårligere form den siste tiden, dvs. de siste månedene eller det siste året. Dette er folk som har vært ME-syke i 10-20 år. Det gjelder altså ikke bare meg. Hva kan grunnen være, tro? Noe i lufta? Stråling? Noe i universet som flytter på seg? Andre forslag?
I’m in touch with many people who have ME/CFS. It strikes me that a huge number of these people say that they have been in a worse shape lately, ie. the past months or the past year. These are people who have been ill with ME for 10 – 20 years. What could be the reason? Something in the air? Radiation? Anything in the universe moving? Other suggestions?

Ender på Haukvatnet / Ducks at Haukvatnet

Seier med el-sparkesykkel / An easy win with a scooter

6. november 2020 kariengesvik kommentarer 12 kommentarer

Norsk/English

Jeg har kjøpt meg el-sparkesykkel. Bjørn monterer. / I bought a scooter.

Turen i skogen på el-sparkesykkel føltes som en personlig seier. Marka starter 3-500 meter bortenfor huset vårt, men det er flere år siden sist jeg var der på tur. Hvis det hadde vært flatt terreng, kunne jeg dristet meg til å gå små turer, men bakkene gjør at det rett og slett blir for tungt. Kroppen nekter å lystre. Jeg kan klare en kvart tur, men da blir jeg liggende med utmattelser og smerter etterpå, og det er ikke verdt det.
The trip in the forest on my electric scooter felt like a personal win. The fields start some 3-500 yards away from our house. Yet, it’s been several years since I went there for a walk. If the land had been flat I might have taken some short walks, but with the hills it’s just too hard for me. My body refuses to listen. On a good day I can manage to walk a bit, but it will just leave me with fatigue and pains, so it’s not worth it.

Noen vil ut / Someone wants to go outside

Etter nærmere 15 år fikk jeg i dag bruk for sykkelhjelmen min igjen. Den var mye i bruk før jeg fikk ME. Da syklet jeg til jobb i all slags vær, både sommer og vinter. Det fungerte som en times gratis trim hver dag. Rart å tenke på at jeg har vært så sprek! Jeg husker jeg tenkte at jeg var like sprek som 40åring som 20åring, og at det ikke var noen forskjell i formen selv om jeg begynte å bli eldre. Men det ble det en brå slutt på et par år senere.
After almost 15 years I finally got to use my bicycle helmet again. I used it a lot before I got ME/CFS. When I went by bike to work in all kinds of weather, winter as well as summer. It worked as a daily hour of free exercise. Now it feels strange to think of the fact that I was that fit. I remember thinking that I was just as fit as a 40-year-old as I used to be at 20 and getting older didn’t change how fit I felt. Nevertheless, this came to an abrupt end a couple of years later.

Hurra, jeg er i skogen! / Out in the forest

Det var forresten den yngste søstera mi som befalte meg å bruke sykkelhjelm. Hun anbefalte det ikke, hun befalte det! Anita hadde innledningsvis en idé om at jeg skulle bruke el-sparkesykkelen som fremkomstmiddel for å besøke henne. Jeg tror imidlertid det ville blitt litt langt, selv om hun tilbød seg å hente meg når jeg nådde frem til Landsundbrua. Riktignok har jeg planer om å komme meg mer ut og få mer frisk luft, men 340 km på sparkesykkel kan bli litt vel langt for enhver…
By the way, it was my youngest sister who ordered me to wear a helmet. She not only recommend me to, she ordered me to! A few days earlier Anita had the idea that I could use the scooter as a means of transportation when visiting her. However, I think it would be too far to go there on a scooter, even though she offered to come and pick me up by car at Landsundbrua bridge. Admittedly, I plan on getting outside to get fresh air more often, but 340 kms on a scooter might be too far for anyone…

Jeg hadde store forventninger til min nyinnkjøpte el-sparkesykkel. At jeg ville vinne tilbake en del av livet mitt som jeg har savnet. At jeg ville komme meg mer ut og farte litt langs landeveien og i skogen. Ha muligheten til å se og oppleve mer. Som du ser av bildene, fikk jeg utrolig mye frisk høstluft denne novemberdagen! I tillegg erfarte jeg at det kan være lurt med noe varmt på ørene neste gang, siden jeg suser så fort av gårde i motvinden. Og siden det har blitt høst siden sist jeg var ute mer enn et kvarter. 😀
I had high expectations for my newly purchased electric scooter. I intended to win back a part of my life that I have been missing. My intention was to get out more and knock about along roads and in the forest. Be able to see more, experience more. As you can probably see in the pictures I got an incredibly lot of fresh air this November day. In addition, I experienced that it might be wise to put something warm on my ears next time, as I fly so fast in the headwind. And because autumn has arrived since I last went for a walk. 🙂

Til tross for fantastisk drahjelp bortover veiene og opp bakkene, og masse god fart i nedoverbakkene, er jeg litt mindre overbevist om at dette hjelpemidlet er så supert for oss med ME som jeg hadde trodd og tenkt. Joda, det ER helt fantastisk, og du verden så store distanser man tilbakelegger på kort tid! Men foruten å bruke energi på å holde seg oppreist, må kroppen også bli med på svinger og krumspring underveis på turen. Jeg slappet i alle fall ikke helt av. Og det endte med noen timers hvile på sofaen etterpå.
Despite the fantastic «towing» help along the roads and up the hills, in addition to great speed down hills, I’m a little less convinced that this aid is so great for people who have ME/CFS as I had initially thought. Yes, it really is fantastic and you can travel vast distances in no time! Anyway, besides using energy for standing upright your body needs to go along with the scooter’s curves, turnings and somersaults during the trip. I wasn’t able to relax, at least. And afterwards I needed a few hours of rest on the couch to recover.

Jeg har et håp om at jeg blir mindre sliten og utmattet av el-sparkesykkelturene etter hvert som jeg blir mer vant til sykkelen og tryggere på den. Det vil nok også hjelpe å ferdes langs flate asfaltveier, i stedet for berg-og-dal-baner i marka. Men det var spennende å suse i full fart langs rulleskiløypa. Juhu! Og smart å gjøre det før vinteren gjør sitt inntog. Muligens rekker jeg bare et par turer til før snøen daler ned…
My hope is that I will be a bit less tired and fatigued from going by scooter as I get more used to it and feel safer of how it works. I bet it will be helpful to travel along flat asphalt stretches instead of roller coasters in the field, too. But it was really exciting to fly quickly along the roller ski trail. Wow! I figured it was a smart thing to do it before winter sets in as well. If I’m lucky I will be in time to do it a couple of times again before it starts snowing…

Testing av elsparkesykkel / Testing out a scooter

2. november 2020 kariengesvik kommentarer 6 kommentarer

Norsk/English

Testing av elsparkesykkel/Testing out a scooter

En bråkjekk kommentar fra en kompis om at jeg ikke trengte «sykkeljakke» som hadde ME og ikke kunne sykle lenger, gjorde at jeg ble litt flau. Jeg hadde forelsket meg i den selvlysende, kule jakka i sportsbutikken på Svalbard i 2016, og overhodet ikke forbundet den med sykling. Men innså i det øyeblikket at jeg ikke var sprek nok til å bruke den. Dermed ble Svalbard-jakka hengt innerst i skapet og ikke brukt.
An abrupt comment from a friend about me not really needing a «bicycle jacket» due to the fact that I have ME/CFS and thus no longer am able to go on trips by bike any more made me feel quite embarrassed. I fell in love with the luminous, cool jacket in the sports’ shop on Svalbard in 2016 and back then I did not associate it with cycling at all. Anyway, that very moment I realized that I was not fit enough to use the jacket. Therefore the Svalbard jacket was hung at the back of the wardrobe and not used.

Nå skulle det vise seg at jeg likevel fikk bruk for sykkeljakka. På en søndagsutflukt midt i Trondheim sentrum for å teste ut elektrisk sparkesykkel! Da måtte jakka få komme ut av skapet igjen. Jeg fikk hjelp av min eldste datter og samboeren min til å laste ned en app, og plutselig raste jeg rundt på en av byens elsparkesykler! Mens de to andre måtte ta lange skritt for å holde følge med meg.
Nevertheless, it turns out that I still needed the bicycle jacket. On a Sunday excursion in the centre of Trondheim city to test out a scooter! I had to allow the jacket to come out of the wardrobe again. With a little help from my eldest daughter and my partner I downloaded an app, and all of a sudden I was zipping around town on a city scooter! While the other two had to take long steps to keep up with me.

Det var en fantastisk følelse å ikke være den som «sinker» men faktisk trakk opp tempoet. Det er mange år siden jeg har opplevd det. «Gåturen» fra Trondheim Torg til Bakklandet gikk som en drøm. Vi brukte halvparten av tida (fem minutter) og jeg ble ikke så sliten som jeg normalt ville blitt. På brostein ble opplevelsen imidlertid temmelig skranglete på elsparkesykkelen. Tenner skranglet om kapp med slappe muskler… 😀
The feeling of – for once – not being the one who delays everyone else but actually speeded up instead was fantastic. It’s been a good few years since I last experienced that. The «walk» from the city centre to Bakklandet went like a dream. We spent less time (five minutes) and I was by far as tired as I normally would have been. However, on the cobblestones the experience became pretty rickety by scooter. My teeth rattled in competition with loose bouncing muscles… 😀

Summen ble uansett overveldende positiv. Og om ikke lenge kommer det en splitter ny elsparkesykkel i postkassen min! 😀
Anyway, in total the experience was overwhelmingly positive. And soon a brand new scooter will arrive in my mailbox! 😀

Bjørns første tur på elsparkesykkel. Ser proff ut./Bjørn’s first ride on a scooter. Looks like a pro.

Klikkelyder fra halsen / Clicking sounds from my throat

1. november 2020 kariengesvik kommentarer 2 kommentarer

Norsk/English

Kari babysjiraff i hagen / A baby giraffe in the garden

Neida, jeg er ikke i ferd med å lære meg xhosa eller et annet afrikansk stammespråk. Og jeg tror ikke at det er onde ånder som har inntatt mitt indre. Det er nok ganske sannsynlig helt ufarlig også.
By no means, I’m not learning Xhosa or some other African tribal language. And I do not think evil spirits have taken over my mind. I believe it’s probably quite harmless as well.

Noen ganger, og spesielt når jeg er mer utmattet enn vanlig, hører jeg disse klikkelydene fra halsen. Lydene er ikke høye, og jeg synes jeg «kjenner» dem vel så mye som jeg hører dem. Noen ganger hører jeg KLIKK, KLIKK, KLIKK. Andre ganger bare klikk… klikk… klikk-klikk, klikk-klikk-klikk… Jeg kan høre klikkingen når jeg er sliten og utmattet og legger meg for å hvile, eller når jeg er nyvåknet og ligger i senga.
Sometimes, and especially if I am more fatigued than normally I hear these clicking sounds down in my throat. The sounds are not very loud and it’s as if I «feel» them just as much as I hear them. Sometimes I hear CLICK, CLICK, CLICK. On other occasions it’s just click… click… click-click, click-click-click… I can hear the clicking sounds when I am extremely tired, fatigued and lying down to rest, or if I’ve just woken up and still resting in bed.

Jeg vet ikke om dette er typisk for ME, om det står på noen liste over symptomer for ME, eller om det er et symptom som andre med ME har en gang. For meg er det uansett et tegn på at jeg må roe ned, hvile mye, og avlyse de planene jeg måtte ha for dagen. Jeg har lært meg at dette er et av kroppens signaler på at jeg har overdrevet i forhold til min tålegrense.
I have no idea if this is typical of ME/CFS or if it’s on a list of symptoms of ME/CFS, or if anyone else with ME has this symptom at all. Anyway, for me it is a certain sign of the fact that I need to calm down, rest a lot and cancel all further plans I might have for the day. I have come to understand that this is one of my body’s signals that I have an exaggerated activity level.

Samtidig med ekstrem utmattelse har jeg også en opplevelse av at det er tungt å puste. Jeg kan føle meg andpusten uten å gjøre noe, og selv om jeg bare ligger helt stille. Det er når jeg åpner munnen for å lettere puste og få mer oksygen at jeg hører disse klikkelydene i halsen.
Simultaneously with the extreme fatigue I may also find it difficult to breathe. I may feel breathless without doing anything at all, just by lying still. It’s when I open my mouth in order to breathe more easily and get more oxygen that I hear these clicking sounds in my throat.

Da må jeg bare høre etter. Som regel blir jeg liggende helt rolig og puste for å kjenne om lydene etter hvert gir seg. Samtidig prøver jeg å tenke etter og bevisstgjøre meg selv på hvorfor lydene kom akkurat da. Og dessuten ta konsekvensene av at de dukket opp. Dvs. sørge for mer hvile enn jeg egentlig har lyst til.
In short, I just need to pay attention. It’s like a silent piece of advice. Usually, I just lie completely still while breathing and try to pay attention to when the clicking eventually stops. Simultaneously, I think back and become aware of what proceeded the sounds just then. Besides, take the consequences of why it happened. Ie. make sure I get more rest than I really would like to.

Det er fortsatt uklart hva sjiraffene gjør når de lager sine lyder. På samme måte som det er uklart for meg hva som skjer når jeg lager disse klikke-lydene. Men jeg vedder på at noen har gode forslag!? Til både sjiraffens grynting og mine klikkelyder… Kommentér gjerne i bloggen! 🙂
It is still quite unclear and confusing what a giraffe does when it produces its sounds. In the same way it is quite unclear and confusing to me what happens when I produce the clicking sounds. However, I bet some of you may have really good suggestions?! To the giraffe’s grunting as well as to my clicking sounds… Please, feel free to comment in my blog! 🙂

Valdres mot Vesterålen / Valdres against Vesterålen

28. oktober 2020 kariengesvik kommentarer 6 kommentarer

Det ble en spennende avslutning på konkurransen mellom Valdres og Vesterålen. To andre aktører var også på banen, med de to første tok raskt ledelsen. I innledende runder var bilen blitt vasket både utenpå, under og innvendig. Bilder var tatt, annonse lagt ut, og bilen var klar for nye utfordringer.
It was an exciting end to the competition between Valdres and Vesterålen. Two more participants took on an active part, but the first two took the lead early. In the initial rounds the car had been cleaned outside, inside and in between. Pictures had been taken and an ad posted online. The car was ready for new challenges.

Interessen for den gullfargede gevinsten var stor. Man skulle tro at en gammel bil med litt rust og behov for reparasjoner skulle bli vanskelig å selge, men den sjarmerte utfordrerne i senk med sine muskler og sitt skinnende vesen.
The interest in the gold coloured prize was huge. One would think that an old car with a little rust and in need of repairs would be difficult to sell but Mrs Honda charmed the challengers with her muscles and shiny nature.

Fru Honda måtte en tur innom Vianor for dekkskift. Eieren har de siste årene ikke hatt krefter til å legge om dekk selv, og heller betalt ivrige, sterke karer til å gjøre jobben. Denne gangen måtte bilens dronning sitte inni mens dekkskift foregikk. Pga. koronatiltak. Det var en selsom opplevelse å sitte i førersetet mens bilen var oppe i lufta samtidig som skruelyder og dunkelyder foregikk under beina mine.
Mrs Honda was due for for a tire change at Vianor. In recent years Mrs Honda’s owner has not had the energy to change tires herself, so she much rather paid strong, eager guys to do the job. This time, however, the queen of the car had to be seated inside the car while it was getting changed into winter tires. Due to corona measures. It sure was an odd experience to sit in the driver’s seat while the car was lifted up in the air and screwing and thumping sounds took place under my legs.

Dekkskifterne oppførte seg litt som leger. Kikket meg dypt inn i øynene mens operasjonen foregikk, for å se om jeg tålte behandlingen. Det var nok lurt, siden jeg måtte gjennomgå det hele uten å få tilbud om beroligende midler eller noen kjente til å holde meg i hånda.
The tire changers behaved a bit like doctors. Looked deep into my eyes while the operation was taking place, to see if I was able to stand the treatment. That was quite clever as I had to endure the whole thing without tranquilizers or anyone I know to hold my hand.

På slutten av operasjonen kom verksmesteren inn for å ta røntgenbilder av understellet. Jeg ville egentlig ta disse bildene selv, som aktuelle kjøpere hadde etterspurt, men dekkhotellet ville ikke ha meg utenfor sykesenga. Derfor tok verksmesteren fotojobben. Han var skikkelig grundig i sin iver etter å dokumentere rust på understellet. Litt vel flink etter min smak. Men jeg var kneblet til rattet og fikk ikke muligheten til å peke eller styre seansen.
At the end of the operation the works foreman came to take the x-rays of the chassis. Actually, I wanted to take these pictures that potential buyers had requested myself, but the tire hotel would not allow me to get out of the hospital bed. Therefore the works foreman took on the photo job. It turned out that he was really eager in his thoroughness to document the rusty parts on the chassis. A bit too thorough for my taste. Anyway, I was practically gagged to the steering wheel with no chance to point at anything or control the session.

I oppløpet ble det spennende, siden både den unge mannen fra Valdres og den voksne mannen fra Vesterålen var interessert i å kjøpe Fru Honda. Jeg hadde inntrykk av at Hondaen følte seg populær, og det var kanskje ikke tilfeldig at hun lot den mest ivrige kandidaten gå av med seieren. Det ble hjemmeseier til Valdres. Tilfeldighetene ville ha det til at en som driver med reparasjoner og vedlikehold av biler som yrke, tapte for en som kommer fra en lidenskapelig og hengiven CR-V-familie.
In the finish it got really exciting because the young man from Valdres as well as the grown up man from Vesterålen both were interested in buying Mrs Honda. I had the impression that the Honda felt quite popular at that point, and maybe it wasn’t at all a coincidence that she let the most eager candidate win the race. Home win for Valdres! Coincidentally, someone who does maintenance and car repair for a living lost to someone who comes from a passionate and devoted CR-V family.

Mannen fra Valdres var en omstendig type. Fra jeg hentet han og tursekken hans nede på togstasjonen til han rullet ned den steinbelagte gårdsplassen vår med signert kjøpekontrakt, gikk det tre timer. Fru Honda ble grundig undersøkt og hver cm saumfart for skader, skavanker og forfall. Visstnok hadde hun kjørt rundt med feil farge på radiatorvæsken også. Kan verkstedmannen ha vært fargeblind? Bilen blir nok tatt godt vare på av CR-V-familien som nå har adoptert henne.
The young man from Valdres was an elaborate kind of guy. Three hours passed from the moment I picked him and his backpack up at the railway station to the time when he finally drove down our stone-paved courtyard with a signed sales contract. Mrs Honda was examined thoroughly and every inch was checked for possible damage, faults and decay. Apparently, the car had the wrong colour on the radiator fluid, too. Maybe the shopman was colour blind? I am certain that the car will be taken good care of by the CR-V family that has adopted it.

Jeg vinker farvel til Fru Honda fra kjøkkenvinduet / Goodbye to Mrs Honda

Sent på kvelden samme dag som fru Honda hadde fått ny eier, kjørte hun inn i sin nye bopel i Valdres. Jeg hadde i mellomtiden tilbragt dagen og kvelden på sofaen og i senga. Litt variasjon er viktig, så man ikke får liggesår! Som en siste hilsen fikk jeg bilde av henne med teksten «Velkommen hjem, CR-V!». Så koselig! Og samtidig litt vemodig. I tillegg har hun tydeligvis fått nytt navn.
Late at night the very same day that Mrs Honda got her new owner she parked at her new residence in Valdres. In the meantime I had spent the day and night on the couch and in bed. A little variety is important, so that I don’t end up with bedsores! I got a picture of her as a final greeting with the text «Welcome home, CR-V!» So nice! And at the same time sad. In addition, she was obviously given a new name, too.

Mannen fra Vesterålen fulgte opp med en siste melding samme kveld. Jeg skulle gjerne ha solgt bilen til han også, men Fru Honda forgylt i gull kom bare i én utgave. Hun kommer nok til å yte sin nye eier full oppmerksomhet i årene som kommer.
The man from Vesterålen followed up by sending one last message that same night. I would have liked to sell the car to him as well. However, Mrs Honda gilded in gold only came in one issue. I bet she will grant her new owner full attention in the years to come.

En liten øvelseskjøringsskrape / A little damage from practice driving/parking

Nå er jeg altså uten bil. Jeg ble derimot noen tusenlapper rikere. Når regninger er betalt, satser jeg på at det er igjen nok til å skrape sammen til en ny doning. Planen er å kjøpe en el-sparkesykkel, som jeg kan suse rundt med. Den trenger verken radiatorvæske, dekkskift eller underspyling, så det blir nok et litt billigere fremkomstmiddel. Muligens mindre komfortabelt, men jeg får garantert mer frisk luft!
So now I do not have a car any more. On the other hand, I became a few thousand richer. Once all the bills have been paid there will hopefully be enough left for me to buy a new vehicle. The plan is to buy an electric scooter that I can rush off with. It will not need radiator fluid, tire change or chassis cleaning so it’s obviously a slightly cheaper means of transport. Possibly less comfortable, but I will definitely get more fresh air!

Bloggen på tredjeplass / My blog in third place

22. oktober 2020 kariengesvik kommentarer 8 kommentarer

Norsk/English

Bilde av meg og Malis bilde i avisa / A picture of me and Mali’s picture in the paper

I går var det ekstra mange som leste bloggen min, etter som avisa Opdalingen gjorde om det siste blogginnlegget mitt til et leserinnlegg i nettavisa deres. Jeg skrev om Galleri Mali i det blogginnlegget, og dette ble jo god omtale for kunstneren Mali og forhåpentligvis også positivt for bygda og kommunen Oppdal. Mali syntes selv det var artig at jeg skrev så positivt om henne. Tusen takk for at du delte innlegget på fallerisiden din, Mali! 🙂
Yesterday a lot of people read my blog, after the newspaper Opdalingen had turned my last blog post into an article in their online paper. I wrote about the gallery Galleri Mali in that blog post and this was a good write-up for the local artist Mali and hopefully also for the village and municipality Oppdal. Mali herself expressed her gratitude for me writing so positively about her. Thank you, Mali, for sharing my blog post on your Facebook page! 🙂

Det var interessant at journalisten hadde fokus på noe helt annet enn jeg hadde hatt i blogginnlegget. Mens jeg som regel har mine ME-briller på når jeg skriver, valgte avisa å gjøre overskriften mer spennende. Jeg har vel noe å lære der! Det er kult at de har tro på den lokale kunstneren som en mulig verdenskjent kunstner! Jeg er ikke synsk, men kanskje går det «troll i ord» i mine tanker en vakker dag! 😀
It was interesting to see that the journalist’s focus was at something completely different from what I’d had when I wrote the blog post. Usually, I have my ME-glasses on when writing but as apposed to me the paper chose a more exciting headline. I guess there’s something to learn from that! It’s really cool that they believe in the fact that their local artist could become a world famous artist, like I wrote in my blog post. I am not clairvoyant, but maybe one day what I wrote will come true! 😀

Starten på leserinnlegget / The beginning of the article in the paper

Bloggen min kom på tredjeplass i går. Jeg er ikke medlem av et bloggsamfunn med egen bloggplattform, og derfor er jeg heller ikke på noen blogglister. Jeg får heller ikke betalt for å blogge, bare betaler. 😀 Men jeg kom på tredjeplass over «mest leste innlegg» i Opdalingen pga. blogginnlegget! Det er stas! For jeg vil jo gjerne at mange skal lese det jeg skriver. 🙂
My blog came in third place yesterday. I am not a member of a blog society with its own blog platform, and therefore I am not on any blog lists either. I don’t get paid to blog. Actually, I pay for having my own independent blog. Anyway, I came third in the list over «most read articles» in Opdalingen because of my blog post. That’s great! Because I do want many people to read what I write. 🙂

Her ligger jeg på tredjeplass / I’m in third place

Som dere ser i nettavisa, konkurrerer mine skriverier med nyheter om Covid-19. Leserinnlegget ble liggende på tredjeplass mesteparten av dagen.
As you can see in the online newspaper my writings compete with the Covid-19 news. And the reader post remained in third place most of the day.

Etter at avisa hadde postet leserinnlegget, skrev jeg til dem og spurte om de kunne linke til bloginnlegget mitt. To ganger. Jeg tenkte at ettersom de hadde fått bruke tekstene og bildene mine, måtte de kunne gjøre dette. Men journalister gjør som de vil, og de ignorerte henvendelsene mine.
After the paper had posted the reader post I wrote to them to ask if they cold link to my blog post. Twice. In my mind I thought it would be a good idea if they could do that as they had used my texts and pictures. But journalists do whatever they like and they just ignored my inquiries.

HER er link til leserinnlegget i Opdalingen.
HER er link til blogginnlegget.
You can find a link to the newspaper article HERE.
And a link to the blog post HERE.

Galleriet for deg og meg / The gallery for you and me

20. oktober 2020 kariengesvik kommentarer 10 kommentarer

Utsnitt av et bilde som snakker til meg / Section of an image that speaks to me

Norsk/English

Har du noen gang vært i et kunstgalleri som du likte kjempegodt? Et galleri som du sitter igjen med gode opplevelser fra? Og kanskje snakket bildene til deg? Bildet ovenfor snakket veldig til meg! Fordi jeg elsker sjokolade! Og fordi jeg ofte er på lading pga. ME. Jeg er litt i tvil om sjokolade gir den type lading slik jeg ønsker meg, men kortvarig lading er det helt klart!
Have you ever been to an art gallery that you’ve really enjoyed? From which you are left with good experiences? And maybe the pictures kind of talked to you? The picture above certainly talked to me ! Because I love chocolate! And because I often need to recharge my batteries due to the fact that I have ME/CFS. However, I’m not quite sure if it gives me the kind of charging I actually need, but for short-term charging it’s definitely good!

I overskriften skrev jeg «galleriet for deg og meg. Først tenke jeg at overskriften måtte være «mitt favorittgalleri», men så kom jeg til å tenke på at dette kunne være et galleri for deg også. Det er en opplevelse å gå rundt og se på bildene og lese de små tilhørende tekstene. Kunstneren har fantastisk uttrykksfulle streker med herlige farger. Her er det mye hverdagsfilosofi, og morsomme og treffende sitater. Jeg liker humoren og at hun fanger øyeblikkene på en måte jeg kan kjenne meg igjen i. Det er nettopp budskapet i slike hverdagssituasjoner, noen ganger morsomt og noen ganger til ettertanke, som jeg falt pladask for. 😀 Jeg tror de aller fleste vil finne bilder med treffende tekster i Galleri Mali.
I decided for «the gallery for you and me» as a headline. At first I meant to write «my favourite gallery» as a headline but then I came to think that this could be a gallery for you as well. It truly is a nice experience to walk around looking at the pictures and the texts accompanying the pictures. The artist has amazingly expressive manners of drawing with lovely colours. there is a lot of everyday philosophy and funny and apt quotes. I like her sense of humour and that she catches the moments in a way I can relate to. It’s precisely the message in such everyday situations – sometimes funny and sometimes makes you think – that I fell for. 😀 Anyway, I think most people will find pictures with suitable texts in Galleri Mali.

En stor fordel for meg, som ikke har energi til å gå så mye rundt omkring, er at jeg ikke trenger å gå så mange skritt for å få med meg de flotte bildene. Her er det verken i trapper eller lange ganger, og lokalet er ikke så stort. Da kan jeg heller bruke energien på opplevelsen der og da. 🙂
Because I do not have unlimited energy it’s a big advantage for me that I do not have to walk that far (not a lot of steps) when looking at the great pictures. There are no stairs and no long halls, and the premises is not big. Which means that I can concentrate and draw my attention to the experience right there. 🙂

Da jeg for første gang oppdaget galleriet til Mali, ble jeg veldig fasinert av navnet på galleriet. Jeg er egentlig ingen «galleri-person», men jeg ble dratt inn pga. navnet. Mali hadde egentlig stengt for dagen, men da hun så oss utenfor, åpnet hun og slapp oss inn. Vi følte oss veldig velkommen, og noen minutter senere gikk jeg glad og lykkelig ut derfra med en gavepose i hånden.
The very first time I discovered Mali’s gallery I was fascinated by the gallery name. In reality I’m not much of a gallery person, but this name caught my attention. Mali had actually closed for the day but when she saw us looking in through the windows she opened the door and let us inside. We felt very welcome and a few minutes later I happily left the gallery with a gift bag in hand.

Min datter har dette bildet på hybelen sin / My daughter has this picture in her one-room flat

Da jeg fikk min første datter, ville jeg egentlig kalle henne Mali, men i stedet fikk hun navnet Stine. En gammel dame utenfor fødeklinikken som het Thea, ble impulsivt opprinnelsen til navnet på min andre datter. Jeg har mange ganger tenkt at om jeg skulle fått en tredje datter, skulle jeg uten tvil kalt henne Mali. Nå ville skjebnen ha det til at en helt annen Mali kom seilende inn i livet mitt, ved å lage flotte bilder med viktige tekster til bl.a. mine to jenter. Jeg har alltid vært opptatt av at mine døtre skal få bestemme over sine egne liv, være sjefer i eget liv. Derfor passet bildet du ser ovenfor fantastisk godt til dem.
When my first daughter was born I wanted to name her Mali, but instead she got the name Stine. An old lady outside the maternity clinic called Thea impulsively became the origin of my second daughter’s name. Many times I’ve been thinking that if I ever had a third daughter I no doubt would have named her Mali. Faith wanted to have another Mali sent into my life and in another way. By making great pictures with important texts for my girls, among others. It has always been important to me that my daughters should make decisions concerning their own lives, to be their own boss. This is why the picture above («You decide») is perfect for my girls.

Dette bildet av Mali har jeg i gangen / I have this picture of Mali in my hall

Bildet som jeg holder ovenfor, har jeg i gangen hjemme. Teksten » Dette er ditt liv. Skusle det ikke bort for nå er det din stund på jorden» er vel til ettertanke for mange av oss. I tillegg synes jeg bildet har fine detaljer. Noe spesielt DU legger merke til, eller tenker på når du ser det?
I’ve got this picture above that I’m holding on my wall at home. The text «This is your life. Don’t waste it because this is your time on earth» is something to think about for all of us. In addition, I find that there are some nice details in the picture. Do YOU notice any in particular?

Bildet over kjøpte jeg fra Galleri Mali til min niese Agnes sin navnefest. Jeg tenkte at det kunne være et fint bilde hun kan vokse med. HER er blogginnlegget jeg skrev etter navnefesten.
I bought the picture you can see above for my niese Agnes for her name celebration. My intention was that it could be a nice picture for her to keep for life. You can read the blog post I wrote after the name ceremony HERE.

Oktober i årets kalender /October in this year’s calendar

Mali lager også kalendere. Årskalenderen fra i fjor har jeg tatt vare på, bare fordi det er så mange flotte bilder i den. Kanskje blir den gjenbrukt til et eller annet senere. Jeg digger neste års oktober-bilde! «Det er helg og min eneste plan er å falle for alle fristelser». 😀
Mali also makes calendars. I’ve kept last year’s annual calendar, simply because there are so many nice pictures in it. Maybe they can be reused on some later occasion. I love next year’s October picture! «It’s the weekend and my only plan is to give in to all temptations» 😀

Utsnitt av et bilde som jeg ønsker meg: «Mitt rike»/Section of an image I would like: «My kingdom»

Sist jeg var innom hos henne, fortalte Mali at hun ofte står bak disken og kikker ut vinduene og drømmer når det ikke er kunder i galleriet. Jeg lurer på om hun tenker ut nye motiv og tekster eller om hun drømmer om en verden bortenfor denne. Kanskje kommer det en vakker dag en vågal kunstnersjel som vil gjøre henne til verdenskjent kunstner ved å oversette tekstene på bildene hennes til engelsk. Ingen kjenner morgendagen! 😀
When I last paid Mali a visit she told me that whenever there are no customers present she often stands behind the counter looking out of the windows daydreaming. I wonder if she’s thinking about new motifs and texts or if she’s dreaming about a world beyond the one she can see. Perhaps one day a daring artist will turn her into a world famous artist by translating her texts and republish her work. No one knows tomorrow! 😀

Snill pike kan du være selv/Be a kind girl yourself!

For ordens skyld: Jeg har fått lov av Mali å bruke bildene hennes i dette blogginnlegget, men har ikke noen inntekt av hennes arbeider.
For the record: I have a permission from Mali to use her pictures in this blog post. Nevertheless, I do not have income from her work.

Mitt første bloggmøte / My first blog date

14. oktober 2020 kariengesvik kommentarer 6 kommentarer

Norsk/English

I forrige uke tikket det inn en sms på mobilen min fra et fremmed nummer. Ville jeg «treffes til kaffe»? Klart jeg ville det! Men tenkte i mitt stille sinn (som egentlig aldri er stille) at det måtte vel være greit å drikke te i stedet for kaffe.
Last week I received an sms on my mobile from an unknown number. Would I like to «meet for coffee»? Yes, of course! Although in my own mind (where there’s always a lot of thinking going on) I thought it had to be okay with tea instead of coffee.

Heidi forberedte meg på at hun «skravler fælt», men da kunne jeg berolige henne med at hun ville få konkurranse. I motsetning til da jeg var lita, har jeg fått opp skravletempoet noe vanvittig! Praten gikk lett, og vi rakk over mange tema på kort tid. Vi jabbet i vei fra Heidi kom til hun gikk, om ting som opptar oss og om livet generelt. Lite om mote og skjønnhet, slik mange bloggere sikkert gjør, men om mye annet fornuftig. 😀 🙂
Heidi warned me that she’s very talkative. However, I was able to reassure her that she was in for some competition. As apposed to when I was a little girl, I’ve picked up on chatting somewhat insanely. The conversation flew lively and we covered many topics in a short time. We never stopped talking from the moment she came to my house until she left, about things that concern us and about life in general. Not about fashion and beauty, as many bloggers probably do, but about a lot of other sensible stuff. 😀 🙂

Jeg er kjempeglad for at hun tok initiativ til å møtes. Det er ikke så mange som gjør det, og derfor satte jeg ekstra mye pris på besøket hennes. Vi har fulgt bloggene til hverandre en stund, og på den måten blitt litt kjent. Det ante meg at vi hadde mye til felles, og der ble jeg ikke skuffet.
I’m really pleased that she took the initiative for us to meet. Not many people do that, and that made me appreciate her visit even more. We’ve been following each other’s blogs for a while and that way become acquainted. I kind of knew that we would have a lot in common, and my suspicion was confirmed.

Heidi bor ikke så langt fra meg. Det er nesten så jeg har kjent bolleduften helt inn på kjøkkenet mitt når hun har bakt. Nå har vi en avtale om å avtale nytt «bloggertreff». 😀
Heidi does not live that far from me. A few weeks back when she was baking buns I could almost smell the bakery all the way to my kitchen. Now we have an agreement to arrange a new «blogger’s date» sometime soon. 😀

Heidi mente jeg hadde for korte armer til å få til en selfie av oss, men det gikk akkurat! 😀
Heidi thought maybe I had too short arms be able to take a selfie of us, but it worked just fine. 😀

Selv om jeg ble fanget at sofaen etter at min nye venninne hadde dratt, ville jeg ikke hatt dagen annerledes. Fra sofaen der ladinga foregikk, kunne jeg se helt bort til kjøkkenvinduet der rosene jeg fikk av Heidi stod og pyntet opp. Det er utrolig artig, hyggelig, trivelig og spennende å møte og bli kjent med nye folk! Skulle ønske jeg hadde mye mer tid og energi til akkurat det! 🙂
Even though I was bedbound on the couch after my new friend had left I would not have liked the day to have been different. From the couch where I was recharging my batteries I could see all the way to the kitchen window to where the roses Heidi gave me are nicely smartening up. I find it incredibly enjoyable, fun, nice and exciting to meet and get to know new people! I wish I had a lot more time and energy to be able to do that! 🙂

HER finner du Heidis blogg og HER finner du blogginnlegget hun skrev etter møtet vårt.
You can find Heidis blogg HERE and the blog post she wrote about our date HERE.

Vi skal til Cuba / We are going to Cuba

11. oktober 2020 kariengesvik kommentarer 14 kommentarer

Norsk/English

Tenk at vi skal til Cuba! Vi gleder oss voldsomt! Det blir så spennende! Vi skal få bli med den cubanske svigerinna mi og familien hennes til Havanna, være omringet av livlige og festlige mennesker, høre musikk overalt og kjenne på atmosfæren og folkelivet i Karibien på ekte. Hvite sandstrender og en spennende kultur venter på oss. Jeg kan nesten ikke tro det, men vi skal faktisk reise dit!
Guess what! We are going to Cuba! And we are so looking forward to it! I’s going to be so exciting! My Cuban sister-in-law has invited us to go with her and her family to Havanna. We will enjoy being together with joyful and happy people, hear their music everywhere, feel the atmosphere and street life in the Caribbean for real. White sandy beaches and an exciting culture is awaiting us. I can hardly believe it, but we are actually going there!

Svigerinna mi, som opprinnelig er fra Cuba, var på besøk hos oss i Trondheim, og vi hadde lyst til å ta henne med ned til sjøen. Etter en kort kjøretur var vi nede ved sjøkanten nedenfor der vi skal bo om ikke så lenge. Det ble en fin opplevelse for oss alle. Marlen og jeg ble sittende på en benk og kjenne på sjøen, lufta og stillheten der nede. Så godt!
My sister-in-law, who is originally from Cuba, paid us a visit here in Trondheim and we wanted to take her down to the sea. After a short drive we were down by the seaside that we will be living very close to in the new year. It was a nice experience for all of us. Marlen and I were sitting on a bench for a while feeling the calm sea, the silence and the air down by the sea. Very nice!

Det blir ikke tur til Cuba riktig enda, da, siden koronapandemien må roe seg først, slik at vi kan reise trygt og greit. I mellomtiden kan vi fortsette å glede oss utrolig mye, og spare penger. Kanskje også forberede oss litt ekstra og lære noen spanske ord.
However, we will not be able to go to Cuba just yet. We need to wait for the corona pandemic to calm down so that we can travel safely. In the meantime we will look so much forward to the trip and save up some money. Maybe also do some other preparations as well as learn some Spanish words.

Etter nyttår flytter vi for å bli nabo med sjøen! Det er helt fantastisk! Jeg gleder meg til å kunne rusle ned til sjøkanten i all slags vær og vind. Puste inn sjølufta, skue utover sjøen i alle årstidene, rusle på stier, sparke i høstløv, tråkke i regnpytter, nysnø og skare.
In the new year the sea will become our new neighbour! That’s fantastic! Then I can enjoy going for walks by the seafront in all kinds of weather. I can look out over the sea, in all four seasons, breathe in sea air, stroll on paths, bury my shoes in autumn leaves, tread in rain puddles, newly fallen snow and icy snow.

Det var ikke noe spennende i skjellene som Bjørn fant i fjæra på Ranheim. Kanskje er det perler i de vi finner på stranda på Cuba?
There was not anything exciting in the sea shells that Bjørn found down by the seaside at Ranheim. Maybe there will be pearls in those we find at the beaches of Cuba?

En ekte cubaner smaker på saltvannet 😀 Visstnok er vannet mye saltere i havet utenfor Cuba. Jeg er ingen fisk i vannet, men tror sikkert at jeg kan både flyte og ta noen svømmetak der. Kan hende er det lurt å unngå å bli bitt i tåa av en hai.
A genuine Cuban will test out the sea salt, and taste it. 😀 Apparently the ocean outside Cuba is a lot salter than in Norway. I am not a good swimmer but I bet I will be able to float as well as swim a little when I get there. May be wise to avoid getting bitten by a shark in the feet though.

Siden jeg har ME, mente Marlen at det sikkert blir nok med ti dager for meg på Cuba. Jeg kommer garantert til å bli veldig utmattet og dårlig av turen, og da skulle man tro at jeg ikke bør være der så lenge. Jeg tenker imidlertid motsatt. Fordi jeg kommer til å ha lite energi til å oppleve og delta på opplevelser, må jeg være der mye lenger. For på den måten kan jeg «bevilge meg» rolige dager til sengs, slik at jeg klarer å være med på ting andre dager. Kanskje går det an å se for seg aktivitet og hvile annenhver dag? Jeg er optimist! 🙂
Because of the fact that I have ME/CFS Marlen thought it would be wise that I stay only ten days or so on Cuba. I’m bound to get very fatigued and sick from going on this holidays, and because of that many people will think it’s smart not to stay for too long. Nevertheless, my way of thinking is quite the opposite. Due to lack of energy to take part in experiences and activities I think I need to be there twice as long. Thus I will be able to «grant myself» quiet days in bed so that I will have the energy to take part in all the fun on other days. Perhaps it is possible to be active or rest every other day? I’m optimistic! 🙂

På krykker igjen / On crutches again

8. oktober 2020 kariengesvik kommentarer 10 kommentarer

Norsk/English

Lille Agnes og stolt pappa / My youngest niese and my brother

Etter en kjempeflott dag på navnefesten til Agnes, mitt yngste tantebarn, gikk jeg glad og fornøyd til sengs ganske tidlig om kvelden. Det hadde vært en fin navnefestseremoni i regi av Human-Etisk Forbund og et hyggelig kake- og kaffeselskap med familien etterpå. Vi hadde også vært innom hos venner som hadde kjøpt/arvet et koselig, gammelt hus i området. Alt i alt var jeg strålende fornøyd med det fine og hyggelige jeg hadde vært med på i løpet av dagen. Jeg smilte garantert fra øre til øre! 😀
After having had a fantastic day at the name ceremony of Agnes, my youngest niese, I happily went to bed early that night. The name ceremony was carried out by the Norwegian Human Ethical Association and afterwards there was a nice party at my brother’s house with coffee, tea and cakes together with the rest of the family. We had also dropped by at some friends who had recently bought/inherited a very old and cozy house in the area. All in all I was very pleased and happy about all the nice and amusing experiences during the day. I bet I was smiling from ear to ear! 😀

Det er alltid et «usikkert prosjekt» når man planlegger å gjøre noe og har ME. Ofte må jeg ta forbehold. Det er også mulig at jeg var ganske overmodig da jeg planla at vi kunne dra for å se på det nye huset til yngstebroren min dagen etter navnefesten, og i tillegg tenkte jeg å stikke innom hos et par tantebarn for å se hvor de bor. Det er ikke så ofte vi er på Vikna (mitt fødested) og kan besøke familie og slekt, så jeg vil absolutt ha med meg mest mulig når vi først er der. Og langhelga var altfor kort!
Planning to do something is always an uncertain project when you have ME. Very often I need to make certain reservations. It may very well be that I was pretty overconfident when I planned to go to see my youngest brother’s new house the day after the name ceremony, and in addition thought perhaps we could pop by my niese and nephew to see where they live. We don’t go very often to Vikna (which is my birth place) to visit my family and relatives, so I definitely want to do as much as possible once we are there. And the long weekend was way too short!

Jan og May-Britt med sine lykkebarn Agnes, Tormod og Ragnar / My brother, his wife and their happy children at the ceremony

Men det ble ingenting av planene for dagen etter. Ikke grunnet utmattelse og PEM, som man skulle tro, men pga. av en intens smerte i høyre lår og hofte som akutt dukket opp den natta. Tilsynelatende helt foruten grunn. Men da hodet begynte å virke litt utpå morgenen, demret det for meg hva som kunne ha forårsaket smertene. Jeg har hatt trochanterendinitt/-bursitt (slimposebetennelse) tidligere, men det er noen år siden nå. Da jeg imidlertid skjønte hva de ilende smertene var, tenkte jeg at jeg faktisk har blitt ganske god på selvdiagnostisering…
But none of the plans for the following day occurred. Not due to fatigue or PEM, as one should expect, but because of an intens pain in my right thigh and hip that acutely appeared that night. Apparently for no reason at all. Anyway, when my head began to work a little a bit later that morning I realized what was causing the pains. I’ve had trochanterendinitis/bursitis before, but it’s been a few years since I last had it. However, when I realized what those excruciating pains were I thought to myself that I have actually become quite good at self-diagnosing myself…

Noen ganger er det kjekt med selektiv hukommelse, og å glemme eller bare ikke tenke på at problemer kan oppstå. Og siden jeg, godt hjulpet av omega-3, har hatt minimalt med betennelser i hofter og armer i de siste årene, har jeg helt sluttet å ta med krykker når jeg drar på turer. Til alt hell hadde søstera mi et par krykker stående ute i garasjen, og uten dem hadde jeg ikke en gang kommet meg på do de neste par dagene. Søster Anita ordner det forresten alltid slik at vi får godt stell når vi bor hos henne.
Sometimes it’s quite nice to have selective memory, to be able to forget or just not think about the fact that problems can arise. And as I, with the help of omega-3, have had a minimum of inflammations in my hips and arms in recent years I have just stopped bringing the crutches whenever I go places. Luckily, my sister Anita had a pair of them out in the garage, and without the crutches I wouldn’t even have been able to get to the bathroom the next couple of days. By the way, Anita always sees to that we are well taken care of whenever we stay with her.

Smerter og smil/Pains and smiles (Photo: Anita)

Jeg grudde meg veldig til en smertefull hjemtur. Selv om jeg har en habil sjåfør i samboeren min, visste jeg av erfaring at betennelsen og smertene kunne bli mye verre i løpet av kjøreturen. Men der fikk jeg uventet hjelp fra den mellomste broren min og svigerinna mi, som hadde skapet fullt av smertestillende. Vi ble enige om en passe dose, og med litt smågodt til trøst på veien i tillegg, gikk hjemturen kjempebra. Det ble ca åtte dupper underveis på den fem timer lange bilturen, og deretter en 12-timers natt da vi kom hjem. Morfin er undervurdert!
I was dreading the drive home, fearing it would be very painful. Even though my partner is a skilled driver, because I know from experience that the inflammation and pains can get a lot worse during the drive. Anyway, I got some unexpected help from my middle brother and my sister-in-law who have cupboards filled with painkillers. We agreed on a suitable dose, and with some sweets for comfort in addition to this the drive went just fine. I had about eight naps during the five-hour drive and then slept for 12 hours during the night. Morphine is underestimated!

Og siden min gode venn magnetmadrassen aldri svikter, og fordi jeg har blitt tvunget til mye sofayoga de siste dagene, har betennelsen gradvis gått over. Krykkene avlastet for smertene i hofte og lår, men senebetennelsen i den ene skuldra ble litt verre, så det har blitt ekstra mye stillesitting og ligging. Nå har jeg imidlertid blitt så bra, at jeg har satt fra meg krykkene. De skal få hvile seg i skapet på soverommet. De kommer ikke til å få bolig i andre etasje igjen, for da er det vanskelig å få tak i dem om jeg plutselig skulle få bruk for de igjen. Og det kan jo skje.
Because of the fact that my good friend the magnetic mattress never fails me and because I have been forced to do a lot of «sofa yoga» (ie. resting) the recent days the inflammations has gradually passed. Using the crutches have relieved the pains in my hip and thigh. However, the tendinitis in one of my shoulders got worse, so there’s been even more resting due to that. Now, however, I’ve actually become so much better that I have put away the crutches. They will rest in my bedroom cupboard. Not upstairs as it will be hard to get hold of them if I suddenly need them again. Which may very well happen.

SpøkelsesKari slår til… / Ghost Kari strikes again… (Photo: Rannveig)

Nå skal jeg slutte å huffe meg og ynke meg for hver minste bevegelse. Smertene er som blåst bort, eller kanskje er smerte bare en illusjon? Nå prøver jeg å lade så mye som mulig og håper med det at ME-feberen roer seg ned raskt. For til helga står det to besøk på planen. Og de vil jeg ikke gå glipp av! 🙂
Well, now I will stop moaning and groaning for every little movement I make. The pain is completely gone, or could it be that pain is merely an illusion? I’m now trying to charge my batteries as much as I can hoping that the ME-fever passes quickly. We have planned two visits for the weekend, and I certainly do not want to miss out on that! 🙂