Fanget opp av
Kategori: Blogg

Plaza de España

Plaza de España

Norsk:
(English further down)

En tur er en tur, og denne gangen ble det en tur til Plaza de España sammen med Bjørn. Arroyo de la Miel ligger en kort kjøretur fra der vi bor, og jeg liker å kjøre denne veien. Føler meg litt spansk og kjenner meg hjemme i dette området når jeg suser avgårde i min spanskregistrerte bil. Uten bilen hadde jeg vært ganske husbunden, og ikke kommet meg noen steder. Er supertakknemlig for min lille «sunset orange»!

Etter å ha plassert bilen i en parkeringsgarasje i Arroyo de la Miel, spaserte vi opp i hovedgata. Her var det mange med munnbind, flere med hakebind, skjeggbind og albuebind, hvorav de siste utgavene kanskje hadde misforstått bruken av munnbindet. Koronasmitte her i Spania er høyere enn hjemme i Norge, og vi unngår store folkeansamlinger. Vi følte oss straks mer avslappet og trygge på Plaza de España. Denne koselige bakgården ligger litt bortgjemt fra hovedgata og kan by på gammel andalusisk historie og en avslappende atmosfære. Bar Plaza España ble en naturlig destinasjon for kveldens utflukt.

Det ble en kopp «té negro» på meg, mens Bjørn rakk både sangria og øl i løpet av tekoppen min. Det var nok lurt med påfyll av drikke, siden utetemperaturen var lik kroppstemperaturen vår denne kvelden. Imponerende nok taklet Bjørn fint å ha på langermet skjorte. Kjolen min måtte til tørk da vi kom tilbake.

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg, er min nye «hobby» å ta turer i miniatyrformat i nærmiljøet, og vi var hjemme igjen godt innenfor et tidsvindu på en til to timer. Og uten store fysiske utskeielser. Min forrige miniatyrtur kan du lese om HER.

English:

A trip is a trip, and this time I went to Plaza de España together with Bjørn. Arroyo de la Miel is situated a short drive from where we live, and I quite like driving along this road. I feel kind of Spanish and at home in this area when I rush off in my Spanish-registered car. Without the car I would have been pretty housebound, and not able to get anywhere. I am really grateful for my little «sunset orange»!

After having parked in a parking garage in Arroyo de la Miel we strolled up to the main street. A lot of people were wearing face masks, even more had chin masks, beard masks and elbow masks, of which the last-mentioned ones may have misunderstood the use of face masks. The rate of people with corona here in Spain is much higher than in Norway and we avoid large crowds of people. We instantly felt more relaxed and safe at Plaza de España, which is a delightful small square tucked away off the main pedestrianized area. Plaza de España has retained a sleepy Andalusian atmosphere, and it became a natural destination for the excursion this night.

I had a «té negro», and while I was enjoying my tea Bjørn managed to drink both a sangria and a lager. A few drinks was a good idea as the outdoor temperature was equal to our body temperature. Impressively, Bjørn handled wearing a long-sleeved shirt very well that night. I had to put my dress up on the line to dry when we got back.

As I wrote in my previous blog post my new «hobby» is to take miniature trips in the local community, and we were back home well before a limit of one – two hours. And without requiring major physical energy. You can read about my previous miniature trip HERE.

Blomstermorgen / Flower morning

Blomstermorgen / Flower morning

Norsk/English

En morgen våknet jeg med litt ekstra energi, og kjente at jeg ville ut en tur før alt annet. Jeg smatt en sommerkjole over hodet og satte makrolinsa på kameraet. Heisen tok meg ned, porten viste veien ut, og straks var jeg utenfor på fotojakt. Man trenger bare å løfte blikket for å finne vakre blomster i alle floraens farger. I gata vår bugner det av rosa og hvitt, og inne på området fant jeg alle de andre fargene.
Waking up one morning with some extra energy I felt like taking a walk outside before doing anything else. So I slipped a summer dress over my head and put the macro lens on my camera. The lift took me downstairs, the gate showed me the way out and all of a sudden I was outside looking for flower motifs. You only need to raise your eyes to find beautiful flowers in all the colours of the flora. Our street bursts of pink and white flowers and inside the area I found all the other colours.

Makrolinsa syntes det var hyggelig å få være med på en liten morgenvandring i boligområdet. Kanskje burde den få flere turer ut i friluft. Miniatyrturer kan være innholdsrike, selv om de er kortvarige og på begrenset areal. Det gjelder å tenke muligheter. Miniutflukter på én time kan bli en ny hobby. Jeg (og vi) har faktisk flere idéer til hyggelige ting å gjøre fremover. Små turer kan gi store gleder. 🙂
The macro lens quite enjoyed our morning walk in our residential area. Maybe I should bring it along again on later occasions. Miniature trips can be eventful, even though they may be short and within a limited area. It’s all about seeing the possibilities. Mini excursions lasting one hour only can become a new hobby. I (and the two of us) actually have a few ideas of nice things to do. Small trips can bring great joy! 🙂

Hender det at du også planlegger miniatyrturer?
Har du en favorittblomst? Jeg liker roser.
Do you ever make miniature trips?
Do you have a favourite flower? I like roses.

Kokken har kommet / The chef has arrived

Kokken har kommet / The chef has arrived

Kokken har kommet / The chef has arrived

Norsk/English

Kokken har kommet. Jeg hentet han på flyplassen for noen dager siden, og innlosjerte han her hos meg. Måtte jo yte litt service siden han kom 4008 kilometer for å ta over matlaging og ha kjøkkentjeneste hos meg noen uker fremover. Så en liten svipptur til Malaga flyplass var det minste jeg kunne tilby. Det betyr at jeg ikke lenger trenger å lage maten min selv. I stedet kan jeg ligge på sofaen og se på at kokken kutter og forbereder, krydrer og steker. For en luksus!
The chef has arrived. I picked him up at the airport a few days ago and accommodated him here with me. As he had traveled 4008 kilometres and was going to do the cooking and provide kitchen service for me for a few weeks ahead I had to provide some service as well. A trip to Malaga airport to pick him up was the least I could offer in return. This means that I no longer need to cook my own food. Instead I can rest on the couch while I watch the chef as he cuts and prepares, seasons and fries. What a luxury!

Kokken må forstyrres / I need to disturb the chef
Sulten kokk? / Hungry chef?
Middagen er servert / Dinner is served
Kylling og wok / Chicken and wok

Kokken min tar på seg mange ulike oppgaver. Men han har en idé om at husarbeid helst bør gjøres tidlig om morgenen, før det blir for varmt ute. I dag var han ferdig med vindusvask og rengjøring av terrassen lenge før frokost. Fint for meg, siden jeg da hadde hyggelig underholdning mens jeg lå på sofaen og lot kroppen våkne. Da han etterpå inntok kjøkkenet for å lage brunsj til oss, ble det en anelse anstrengende for meg også, siden jeg måtte snu meg i sofaen, slik at jeg fortsatt hadde utsikt mot kokken.
My chef takes on many different tasks. However, he has this crazy idea that housework should be performed early in the morning, before it gets too hot outside. Today he was done with the window cleaning and had cleaned the terrace long before breakfast. Nice for me, as I do enjoy pleasant entertainment while resting on the couch allowing my body to wake up. Afterwards, as he returned to the kitchen to make brunch for us it became a little exhausting for me, too, as I had to turn around on the couch to still be able to maintain the view of the chef.

Vindusvask kl. 8.30 / Cleaning the windows at 8.30

Etter brunsj, som ga energi til en sultne kropper, måtte jeg skjenne litt på kokken. «Det må da gå an å rydde litt stillere», sa jeg. Han laget ganske mye bråk da han skulle rydde og sette inn i oppvaskmaskina. Stekepanna fikk en ektra dult i kjøkkenbenken. Det kunne virke som kokken hadde lite forståelse for at jeg hadde vondt i hodet. Forståelig nok fikk jeg en unnskyldning da han oppdaget fadesen.
After brunch, which gave energy to hungry bodies, I found myself scolding the chef. «Could you possibly do the cleaning a bit more quiet, please», I said. He was making a lot of noise as he was tidying and emptying the dishwasher. The frying pan made an extra tap on the kitchen top. It seemed as though the chef had very little understanding for my headache. It is certainly understandable that he apologized profoundly when he discovered the blunder.

Brunsj / Brunch
Kjøreopplæring / Driving lessons

Jeg tenkte at det var praktisk om kokken min også kunne ta seg av handleturene, siden han selv vet best hvilke ingredienser han trenger for å kokke, så da måtte han få opplæring i spansk kjøring og parkering. Trillebagen er praktisk når man skal handle med mye drikke i tillegg.
I thought it would be convenient if my chef could take care of the grocery shopping as well, as he himself knows best what ingredients he needs for the cooking anyway. So I had to give him training in Spanish driving and parking. The shopping trolley bag is very handy if you are going to shop heavy stuff like drinks.

La supa de bacalao y cilantro

Som du sikkert skjønner, har jeg fylt opp planen min med enda mer lading, og mindre aktivitet fremover. Om du ikke har lest om rehabiliteringsplanen min, finner du den HER.
As you can well understand I have filled up my plan with even more charging and less activities onward. If you still haven’t read about my rehabilitation plan you can find it HERE.

Synes du jeg er bortskjemt?
Do you think I’m spoiled?

Økning i aktivitetsnivå / Increasing the activity level

Økning i aktivitetsnivå / Increasing the activity level

Jeg bor i et fredelig nabolag / I live in a quiet residential area

English further down

Etter at jeg presenterte min egen rehabiliteringsplan i forrige blogginnlegg, fikk jeg mange interessante tilbakemeldinger. Noen kommentarer kom i blogginnlegget, og dette blogginnlegget med kommentarer finner du HER. Det var også utrolig nyttig for meg å lese kommentarer som ble skrevet i et par ME-grupper på Facebook som jeg er medlem av. Jeg synes det var oppløftende å høre om andre som merker mindre symptomtrykk eller er mer stabile i formen etter at de innførte helingshvile. En mann skrev også at han har mindre PEM (anstrengelsesutløst symptomforverring) etter at han startet med avspenningsøvelser daglig. Det gir håp.

Men formøkning er «ferskvare». Jeg har bare såvidt kommet i gang med gjennomføring av planen min, og forventer ikke positiv bedring med en gang. Faktisk har jeg heller hatt behov for mer hvile enn det jeg satte opp i planen, spesielt de siste to dagene. Klesvask den ene dagen og en tur på supermarkedet den andre dagen var nok til å gjøre meg temmelig utmattet, og jeg overskred nok «grensen» på 18 timer hvile per dag. Muligens virket heten inn også. Hittil har jeg ikke brukt aircondition i leiligheten, men nå tror jeg det er på tide å trykke på fjernkontrollen og sette i gang anlegget. Vi nordboere er ikke skapt for temperaturer over 30 grader, og det i seg selv kan tappe for energi, for alle og enhver.

Av erfaring vet jeg at jeg kan være i bedre form når jeg er i Spania. Muligens gjelder ikke dette i like stor grad i hetebølger, som vi er lovt i flere uker fremover her nå. Men forhåpentligvis vil jeg likevel ta lading ved å legge inn helingshvile, slik jeg skrev om i planen. Imidlertid vet jeg at når formøkning kommer, kan jeg ikke forvente å leve som før. Jeg må prøve å struktere økningen i aktivitet, og være bevisst på hvordan kroppen responderer. Noe som kan variere fra person til person. Jeg tenker at jeg med å holde meg til planen lettere kan holde overblikket, og kanskje lettere skjønne hvorfor jeg får flere symptomer, om jeg gjør det. Og om jeg finner bedre balanse mellom aktivitet og hvile, som jo er det jeg ønsker.

Det som er helt sikkert er at aktivitetsøkning i seg selv ikke gir bedring for noen som har ME. Derfor tenker jeg, for min egen del, og fordi jeg fort kan bli for ivrig, at det er best å ha planlagt det dersom jeg skal øke aktivitet. Jeg prøver å bevisstgjøre meg selv på hva som er realistisk. Det er lett å bli for ivrig og ta seg vann over hodet. F. eks. vil det å legge avgårde på en fjelltur eller dagstur på et shoppingsenter være fristende om formen føles bedre. Slike hårete mål ser jeg uansett ikke for meg på uoverskuelig fremtid, så det tenker jeg ikke på.

Et perfekt skyggefullt ladested, gjerne med en hatt som gir skygge til ansiktet / A perfect place in the shade to rest, preferably with a hat that gives shade to my face

I en av kommentarene var det ei som skrev at det for henne fungerte bedre å dele opp helingshvile på dagen i to økter, altså i to timer i to runder, i stedet for fire timer sammenhengende slik jeg har planlagt min helingshvile. Kanskje prøver jeg dette når jeg er tilbake i Norge igjen. Her i Spania er det praktisk å sette av fire timer sammenhengende, siden jeg da kan variere mellom å hvile ute under sola eller under en markise, og i senga på soverommet. Hittil har jeg bare hatt økning i brunfarge.

Men hvor ofte skal jeg øke aktivitet og trappe ned på hviletid? Annenhver uke, eller hver sjette uke? Og hvor mye? Det fins selvsagt ikke fasitsvar. Jeg vil ikke sette meg selv i den posisjonen at den ladingen og de forsakelsene jeg har gjort er forgjeves, at jeg senere må skjære ned for å få bedring igjen. Det ville være frustrerende å måtte redusere aktivitetene etter å ha økt, så kanskje er det lurt å øke langsomt nok, skynde seg langsomt og med skilpaddeskritt! Det advares mot tilbakefall om man øker for raskt. Jeg tenker at dette er vanskelig å styre, så det må være lov å vurdere underveis. Kanskje sier kroppen fra? Men kommer jeg til å merke det, og høre etter?

Noe av det som gjør det vanskelig å aktivitetsavpasse i hverdagen, er at det er unaturlig å være så lite aktiv. Og når formen svinger, smir man mens jernet er varmt. Det som ikke gikk bra i forrige uke, går kanskje bra denne uka. Slik det har vært til nå, står jeg gjerne på mens jeg klarer ting, og tar straffa med sengeleie etterpå. Med min rehabiliteringsplan (og viljestyrke) har jeg forhåpentligvis mulighet for bedring. Men det kan ta flere måneder, i følge de som har prøvd denne taktikken tidligere. Det blir kanskje en livsstil?

Jeg blir veldig glad for kommentarer i bloggen om noen har erfaring eller meninger om hva jeg kan forvente meg, og om hva som best gir bedring.

Hvileplassen min på et oransje elefantpledd i sofaen / My resting place on an orange elephant carpet on the couch

English:

After presenting my own rehabilitation plan in my previous blog post I received a lot of interesting feedback. Some of the comments were written in the blog post. You can find the blog post including the comments HERE. Moreover, it was incredibly helpful for me to read comments written in a couple of ME groups on Facebook of which I am a member. I find it inspiring to hear about others who notice that their symptoms are less and that they are more stable in their health after introducing healing rest. A man wrote that he has less PEM (exertion-induced symptom worsening) due to the fact that he performs relaxing exercises every day. It gives hope.

Increase in shape is like fresh food, has limited time of durability. I have just started implementing my plan and don’t expect a positive improvement right away. Actually, I have needed to rest more than I set up in the plan, especially the last two days. Doing the laundry one day and a trip to the supermarket the other day was enough to make me pretty fatigued, and I probably exceeded my 18 hour limit of rest per day. However, it is possible that the heat affected me as well. So far I have not used the air conditioning in the apartment, but I think this is the time to press the button on the remote control to start the system. Nordic people are not made for temperatures above 30, and that in itself can drain energy, for anyone.

From experience I know that my health is usually better when I am in Spain. This may not apply to the same extent when there’s a heat wave, which we are facing weeks ahead according to the weather forecast. But hopefully, I will still be charging my batteries by adding healing rest to my daily routine, like I wrote about in my plan. However, I know that I can not expect to start living like I used to even though I should start feeling better. I need to structure the increase in activity and be conscious of how my body responds. This can vary from person to person. I think that by sticking to the plan I can more easily have a general idea of how I am doing and perhaps better understand why I get symptoms, if I do. And if I find balance between activity and rest, which is what I want.

It is absolutely certain that increasing activity in itself does not lead to improvement for someone who has ME. Therefore I think, also because I can easily get too eager, that it’s better for me to make plans for it if I am to increase the level of activity. I’m trying to make myself aware of what is realistic. Otherwise I can’t help myself from biting off more than I can chew. I could for instance be tempted to set out on a mountain hike or a day at a shopping center if I feel better. Anyway, I don’t have these kinds of big hairy goals in the foreseeable future, so I am not giving it much thought.

In one of the comments someone wrote that it worked better for her to divide the healing rest into two sessions, ie. two hours in two rounds, instead of four consecutive hours like I have planned my healing rest. Maybe I’ll try this when I am back in Norway again. Here in Spain it’s convenient to set aside four consecutive hours. Then I can vary between resting outside under the sun or an awning and inside in my bed. So far I’ve only had an increase in tan.

How often should I increase activity and step down at resting time? Every other week, or maybe every six weeks? And how much? Of course, there is no definitive answer. I do not want to put myself in a position where the charging and renunciations I have done are all in vain, and that I at a later point need to cut down again to achieve improvement. It would be frustrating having to reduce the activity level after increasing it, so maybe it’s a good idea to increase very slowly, hurry slowly and with turtle steps. They warn against relapse if you increase activity too fast. I think this is difficult to control, so I will permit myself to evaluate along the way. Maybe my body will let me know? Anyway, will I notice and listen to it?

One of the things that makes it difficult to adjust activities in everyday life is that it is unnatural to be so inactive. So when it varies a great deal how I feel it might be better to strike while the iron is hot. What didn’t work out last week may work out this week. This is how my life with ME has been like. I continue to do things as long as I can and then I take the punishment being confined to bed afterwards. Nevertheless, with my rehabilitation plan (and will power) I hope I have chances of getting better. But it may take several months, according to those who have tried this tactic before. Maybe it turns into a lifestyle?

I would be very happy for comments in my blog if anyone has experiences and opinions on what I can expect, and about what best provides improvement.

Min egen rehabiliteringsplan /My own rehabilitation plan

Min egen rehabiliteringsplan /My own rehabilitation plan

Klar for helingshvile / Ready for healing rest

English further down

Dagsplan
Kl. 23 – 09:Sove
Kl. 09 – 10:Hvile i senga + 10 min. mindfulness
Kl 10 – 11:Dusj + hvile i senga
Kl 11:Qi gong og tai chi 15 min. + hvile
Kl. 11.30:Frokost/lunsj
Kl 12 – 14:Meldinger, mail, blogg, evt. handle mat
Kl 14 – 18:Hvile/sove, liggende
Kl 18 – 20:Middag, husarbeid, sosiale media, foto + 10 min. tøyeøvelser og 2 min. krabbing
Kl 20 – 23:Sofa, hvile, lydbok, tv
Min rehabiliteringsplan for de neste ukene

Nå har jeg laget en plan, min egen plan for rehabilitering. Intensjonen og målet er å oppnå varig bedring av ME og at jeg skal få en lettere og bedre hverdag. Flere med ME har erfart at hvile er veien ut. Det er da viktig at man hviler mens man enda føler seg bra. Jobben min nå blir derfor å hvile meg FØR jeg blir utmattet og begynner å føle meg dårligere. Jeg tenkte jeg ville begynne på planen min når jeg kom til Spania, siden det er lettere å slappe av her, det er færre distraksjoner, og jeg er mer isolert.

Det var noen må-ting jeg måtte få unna før jeg kunne begynne på min egen rehabiliteringsplan, men nå er jeg i gang med å tilpasse meg min nye hverdag. Jeg har levd et berg- og dalbaneliv i forhold til aktivitet siden jeg fikk ME. Jeg er ikke flink til å aktivitetsavpasse, altså redusere i forhold til kapasitet, men desto flinkere til å være i aktivitet så lenge energien varer. Noe som medfører mange skuffende nedturer hvor jeg blir sengeliggende i ettertid. Noen ganger tror jeg at jeg har blitt bedre, men det varer aldri. Jeg har skjønt at man må ha bedring for å kunne øke aktivitetsnivået, men aldri fått det til.

Men jeg kjenner kroppen min ganske godt, kjenner grensene mine, og vet av erfaring hvor mye jeg tåler før jeg må ned for telling, altså må hvile over tid. Nå har jeg lest og hørt fra flere hold at det er hensiktsmessig å hvile mer enn man vil og tror for å oppnå bedring over tid. Dette har jeg ikke prøvd før, så nå har jeg bestemt meg for å prøve dette over noen uker. Det er grunnen til at jeg har satt opp en plan for meg selv for de kommende ukene, og jeg har som mål å leve innenfor disse rammene som jeg har satt opp for meg selv. På sikt finner jeg forhåpentligvis balanse mellom aktivitet og hvile.

Reparasjonshvile er jeg god på. Det er den måten jeg har holdt på frem til nå. Da ligger jeg i senga eller på sofaen fordi jeg har blitt for utmattet, har influensasymptomer og kroppen verker slik at jeg ikke har kapasitet til mer, ikke klarer mer. Da hviler jeg til jeg er på samme energinivå som før aktiviteten. Det som jeg imidlertid skal bli flinkere på nå, er helingshvile. Da skal jeg hvile før jeg MÅ, før jeg kjenner at jeg begynner å bli dårlig. Jeg må klare å gjøre lite nok til at jeg blir bedre, og da må helingshvile inn i dagsrytmen. Kanskje må jeg hvile minst dobbelt så mye som jeg tror jeg trenger.

Jeg håper at underskuddet mitt på denne måten blir mindre og at jeg kan begynne å bygge opp et overskudd. Kan jeg klare å hvile meg frisk? Bygge opp et overskudd som kan gi varig bedring? Da må jeg i fortsettelsen unngå å ligge nær den øvre grensa for hvor mye jeg tåler… Ikke plutselig dure på med full rulle til jeg krasjer. Selv om det er fristende å «leve i nuet». Nå skal jeg øve meg på å porsjonere den lille energien jeg har. Jeg tror ikke jeg trenger å bevege meg i sneglefart, men kanskje må ting skje i skilpaddefart fremover.

Naboens skilpaddeflyteleke / The neighbour’s turtle float toy

Denne planen passer for meg, min grad av ME, mine helseutfordringer, og ikke for alle. Jeg vet at jeg trenger mye søvn, at dagen ikke blir god om jeg må våkne av vekkeklokka, og jeg vet at jeg trenger god tid på å få i gang kroppen om morgenen/formiddagen. Jeg hviler best når jeg ligger med lukkede øyne i et halvmørkt rom, uten skjerm (sosiale media mm). Utpå formiddagen kan jeg klare litt mer, mens kveldene er best om jeg finner en god liggestilling i sofaen.

Ett råd jeg skal prøve å ta på alvor er å holde aktivitetsnivået på et så lavt nivå at kroppen har mulighet til å oppleve bedring. Jeg må øke aktivitet så langsomt at jeg har mulighet til å oppleve symptombedring. For rask økning av aktivitet kan snus til tilbakefall, og da er ikke hensikten min oppnådd. Derfor vil jeg vente i noen uker, se an, og så vurdere om jeg kan redusere på hviletid. Siden målet er å få mer å gå på på sikt, må jeg nok være veldig tålmodig og hvile mye mer enn jeg har lyst til. Kanskje er 18 timer hvile i døgnet nok, kanskje ikke. Da får jeg justere på planen. Jeg vil skrive mer om økning i aktivitetsnivå i neste blogginnlegg.

Jeg har lagt inn faste holdepunkter som måltider, tai chi og hviletider/hvilepauser. Fordi jeg liker forutbestemte rammer. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg kan følge egne regler, men sklir ut om reglene ikke er der. F.eks, spiser jeg ikke sjokolade lenger, med unntak av litt veldig mørk sjokolade, fordi jeg har laget den regelen for meg selv. Det var etter at jeg innså at melkesjokolade fikk meg til å våkne med magesmerter og fortyrret nattesøvnen min. Målet helliger midlet.

I tillegg til utmattelse som følge av fysiske aktiviteter, kan jeg bli utmattet av sosiale og mentale aktiviteter. Derfor har jeg i skjemaet mitt bl.a. satt grenser for hvor mye tid jeg skal bruke på tv, laptop og telefon. Besøk og kontakt med venner har jeg foreløpig satt til null. Så får vi se om jeg tillater meg selv mer av dette senere. Jeg har en mistanke om at jeg vil oppleve dette som en straff for meg selv, siden jeg elsker å være sammen med andre mennesker. Men foreløpig vil jeg prøve å være streng med meg selv mht dette, fordi jeg vet at det krever mye energi.

Selv om jeg jeg legger opp dagene mine etter dette skjemaet, betyr ikke det at jeg ikke skal kunne gjøre spontane ting som å rydde bort rot, sette på ei vaskemaskin, snakke med naboen el.l. Det er ikke meningen at jeg skal gjøre livet vanskeligere for meg selv. Men jeg er oppmerksom på at å snakke med noen, også i telefonen, gjør meg mer utmattet. Ellers tror jeg det er viktig å ha struktur på dagene nettopp for å unngå at jeg lurer meg selv til å gjøre mer enn jeg skal, og så heller være fleksibel innenfor planen. For eksempel kan det være bedre å ta en dusj senere på dagen, eller legge inn tøyeøvelser etter tai chi.

Jeg har gått på qi gong og tai chi i noen år. Dette er meningsfull og fornøyelig aktivitet for meg, og den eneste formen for «trening» jeg har klart å holde på med etter at jeg fikk ME. Jeg kjenner at det gjør godt for balanse, mykhet, oksygenopptak og hukommelse, for å nevne noen fordeler. Jeg må restituere meg etter slike økter, men samtidig synes jeg det er livsviktig å forhindre at kroppen visner helt bort. Når jeg skal gjøre noen øvelser hjemme, er det supert å bruke noen av videosnuttene som Svanhild, instruktøren min, har lagt ut for oss i gruppa.

Tai chi hjemme via laptop / Tai chi at home via my laptop

Jeg vil være takknemlig for alle tilbakemeldinger. Trykk på «kommentarer» under overskrifta, og skriv spørsmål, forslag og annen respons. Kanskje kan din kommentar være nyttig for meg, men også for noen andre!

English:

Plan for the day
Kl. 23 – 09:Sleep
Kl. 09 – 10:Rest in bed + 10 min. mindfulness
Kl 10 – 11:Shower + rest in bed
Kl 11:Qi gong and tai chi 15 min. + rest
Kl. 11.30:Breakfast/lunch

Kl 12 – 14:Messages, email, blog, grocery shopping some days
Kl 14 – 18:Rest/sleep, lying down

Kl 18 – 20:Dinner, housework, social media, photo + 10 min. stretching and 2 min. crawling
Kl 20 – 23:Couch, rest, audio books, tv
My rehabilitation plan for the coming weeks

I have made a plan, a rehabilitation plan for myself. My intention and my aim is to achieve lasting improvement of ME and thus get a better and more pleasant everyday life. Quite a few people have experienced that rest is the way out. It is imperative to rest while you still feel good. Therefore my job from now on will be to rest BEFORE I feel fatigued and feel sicker. My idea was to begin following this plan once I came to Spain, as it is much easier to relax here, there are not so many distractions and I am more isolated.

There were a few must do things that I needed to deal with before I could start on my rehabilitation plan but I’m now in the process of adapting to my new everyday life. I have been living a roller coaster life when it comes to being active ever since I got ME. I am not very good at adjusting my activity level according to my capacity, however all the better at being active as long as my energy lasts. Which leads to many disappointing downturns where I subsequently end up being bedbound. Sometimes I think I have become better, but it never lasts. I do realize that one needs to feel recovery in order to increase the level of activity. I just can’t get a grip on it.

However, I do know my body pretty well. I know my limits, and from experience I know how much I can take before I am down for the count, i.e. need rest over a period of time. Recently I have read and heard from different directions that it’s appropriate to rest more than you want to and believe is necessary to achieve improvement over time. I have not tried this before, so I have decided to give it a try for some weeks. This is also the reason why I have made a plan for myself for the the coming weeks, and I aim to live within these frameworks that I have set up myself. Hopefully, I will find balance between activity and rest in the long term.

I am quite good at restorative rest on a short term, to restore for the time being. That’s how I’ve been going about the problem up until now. Usually, I’ll be in bed or on the couch because I am too fatigued, having flu symptoms and my body aches so much that I don’t have the capacity to do any more, can not handle more. Then I rest until I am at the same energy level as before the activity. Nevertheless, what I need to get better at is healing rest, restorative rest that lasts. Then I need to rest before I MUST, and before I start feeling sicker. I need to do as little as possible in order to improve my health and therefore healing rest must enter my daily rhythm. Maybe I need to rest at least twice as much as I actually believe is necessary.

I sincerely hope that my shortage of energy can be reduced this way and that I can start building up surplus energy. Is it possible that I can recover by resting? Develop increased energy that can lead to lasting improvement in my health condition? If so I can not go on living so close to the upper limit of how much activity I can bear… I can not keep going at full speed until I crash, although it is very tempting to live in the present without thinking about tomorrow. Now I will practice dividing up the little energy that I have got. I doubt that I need to move at the speed of a snail. However, I may have to come to terms with the fact that I need to move forward in the speed of a turtle.

This plan fits me, and it fits my level of severity with ME, my health challenges, and it does not fit everyone who has ME. For instance I know that I need a lot of sleep, that my days are not good if I have to wake up by the alarm clock, and I know that I need plenty of time to get my body to work in the mornings. I get the best rest when I lie down in a semi-dark room with my eyes closed, without any screen (social media, etc). In the middle of the day I may feel better and be able to do more, while the evenings are best spent in a good position on the coach.

A piece of advice that I will take seriously is to keep the level of activity so low that it gives my body an opportunity to start feeling increased energy, to feel better. I need to increase what I do so slowly that it gives me the chance of experiencing improvement of symptoms. A too rapid increase of activity can be reversed and then my purpose is not achieved. Therefore I’d rather wait a few weeks, see how it goes, and then consider if it is wise to reduce the time of rest. As my aim is to have more to go on in the long run I need to be very patient and rest far more than I would really like to. Maybe 18 hours of rest in one day is enough, maybe not. Then I will just have to adjust the plan. By the way, I will write more about increase in activity level in my next blog post.

I have added fixed times for meals, tai chi, resting times and resting breaks in my plan. It’s because I like predetermined frames. I know that I will follow my own rules once I set my mind to it, but am likely to «let it slide» if the rules are not there. For example I don’t eat chocolate any more, except for very dark chocolate, because I made that rule to myself. This was after I realized that milk chocolate makes me wake up with severe stomach pains and thus disturbed my sleep at night. The end justifies the means.

In addition to fatigue as a consequence of physical activity I may also become extremely fatigued because of social and mental activities. Therefore I have limited the time to spend on telly, laptop and phone in my form as well. For now I’ve put visits and contact with friends to zero. But we shall see how much of this I allow myself later. I suspect that I will experience this to be a self punishment, as I love meeting and being with other people. However, I will try to be strict with myself regarding this matter, due to the fact that it requires quite a lot of energy.

Even though I plan my days according to this form it doesn’t mean that I cannot do spontaneous things like tidying away mess, putting on a washing machine, talking to the neighbour, etc. My intention is certainly not to make life more difficult for myself. However, I’m aware of that talking to someone, also on the phone, makes me fatigued. Yet, I think it is important to have some kind of structure during the days just to avoid that I trick myself into doing more than I shall, and rather allow myself to be flexible within the plan. It could be that I find that it’s better to take a shower later in the day, or do the stretching exercises right after the tai chi.

I have been doing qi gong and tai chi for a few years. This is meaningful and enjoyable activity for me and the only type of «training» that I have been able to do since I got ME. It gives me better balance, flexibility, oxygen intake and memory, to mention a few advantages. I need restorative rest after such sessions, but I also think it is vital to prevent the body from withering away completely. When I do these exercises at home it’s great to make use of the video clips that Svanhild, my instructor, had made available for us in the group.


I would be very grateful for feedback. Press «kommentarer» (=comments) below the headline and then please write your questions, suggestions and other feedback. Maybe your comments will be useful for me, or maybe even for someone else!

Fullmåne og spanske insekter / Full moon and Spanish insects

Fullmåne og spanske insekter / Full moon and Spanish insects

English further down

I går kveld hadde jeg det travelt med å få tatt bilder av jordbærmånen. Jeg måte stadig ut på terrassen for å ta et nytt bilde, eller åpne døra på fremsiden av leiligheten for å knipse den stigende fullmånen derfra. Hadde jeg hatt mer energi, skulle jeg tatt turen ned til Middelhavet for å se den derfra. Den var fantastisk flott her i Spania, og det er rart å tenke på at du også så den samme månen, bare fra et annet sted. Hva har fullmånen med insekter i Spania å gjøre? Ikke så mye kanskje, men for meg er det en aldri så liten «link».

En av tingene jeg måtte ordne ut i når jeg kom til Spania var å bli kvitt møll som var kommet i leiligheten. Jeg skrev om det HER. Fremdeles dukker det opp en og annen, så jeg er ikke helt kvitt problemet enda. Nå ser det ut til at jeg har hatt litt hjelp med møllutfordringen. I går kveld oppdaget jeg en firfisle i møllfella. Stakkar, den hadde prøvde å spise møllene som satt i møllklisteret, og praktisk talt havnet i klisteret selv. Disse veggfirfislene er faktisk velkommen i leiligheten min, siden de bl.a. spiser edderkopper og møll! Det spørs om denne firfislen ble for glupsk i fullmånenatta.

I dag, mens jeg satt på do, oppdaget jeg at det kravlet bittesmå maur rundt føttene mine. Åååh, nei! Slike miniatyrmaur som kommer inn til deg og lager seg et hus i en sprekk i gulvet eller på kjøkkenbenken, og som ikke bryr seg noe om du bor høyt oppe i etasjene. Æsj! Kanskje hadde de booket seg inn mens jeg stod med ytterdøra åpen i går kveld for å ta bilder av fullmånen? Mulig de krøp over dørstokken i ly av mørket. De er uansett så bittesmå, at jeg ikke ville sett dem toge inn, og muligens finner de veien inn gjennom lukkede dører og vinduer uansett.

Miniatyrmaur / Miniature ant

De fire maurfellene jeg plassere rundt omkring i leiligheten da jeg kom, var tydeligvis ikke nok til å holde dem på avstand. Derfor har jeg nå satt opp en ekstra maurfelle rett ved ytterdøra, ved siden av badet. Jeg har erfaring med at akkurat denne fra Raid funker bedre enn de jeg først kjøpte. Slike feller inneholder et stoff som maurene liker. De går inn gjennom ett hull, henter med seg giften, går ut gjennom hullet på motsatt side, og deretter tar de med seg giften i «huset sitt», hvor de dør.

Siden jeg ikke liker å tråkke på maur, fikk jeg bruk for tøflene jeg kjøpte i går. Til tross for varmen. Jeg var ute på shopping for å hamstre green coke. Kjøpte for sikkerhets skyld 90 bokser, og to av den samme leskende vesken i flasker i tillegg, sånn at jeg slipper å dra ut for å handle green coke så lenge jeg kamperer her. Det kalles energiøkonomisering. En trillebag, slik som gamle damer bruker, er forresten kjekk å ha til slike tunge løft! 😀

English:

Last night I was quite busy taking pictures of the strawberry moon. I constantly stepped out on the terrace to take a new picture, or opened the front door of the apartment to get another shot of the rising full moon from that angle. If I’d had more energy I would have gone down to the Mediterranean to see the full moon. It was fantastic to see here in Spain, and it’s kind of strange to think of the fact that you are watching the very same moon, but from a different place on earth. So, what does the full moon have to do with insects? Probably not much, but for me there is actually a link.

One of the things I had to deal with when I arrived in Spain was to get rid of moths that had emerged in my apartment. If you like you can read about it HERE. Still, one or two appear in the traps so I am still not yet rid of the problem altogether. However, it seems that I’ve had had some help with the moth challenge. Last night I discovered a lizard in the moth trap. The poor thing had tried to eat the moths that were stuck in the moth glue and practically ended up in the glue itself. These wall lizards are actually very welcome in my apartment due to the fact that their diet includes moths and spiders! Nevertheless, it might be that this lizard got to be too greedy in the full moon night.

Today as I was sitting on the toilet I discovered some tiny little ants crawling on the floor in front of me. Oh no! These miniature ants enter your house and make little residences inside little cracks or rifts in the floor or kitchen top, and they don’t care at all about the fact that you may live on the top floor. Yuck! Maybe they booked in while I was standing in the doorway with the door wide open to take pictures of the full moon last night? It is possible that they crawled over the doorstep under cover of darkness. Anyway, they are so tiny that I would not have seen them marching inside, and it might well be that they are able to get inside through closed doors and windows anyway.

Maurfelle / Ant trap

The four ant traps that I had placed at different spots in the apartment when I arrived were obviously not sufficient to keep them away. So I put out an additional one right beside the front door, next to the bathroom. In my experience this one from Raid works better than the first kind I bought. Traps like this contain a substance that ants like. The ants go into a whole, pick up the poison, stroll out through the hole on the opposite side of the trap, and finally bring the poison to their «house», and die.

As I am not that fond of stepping on ants I decided to put on the slippers I bought yesterday. Despite the heat. I went shopping to stock up on green coke. I wanted to be on the safe side so I bought 90 boxes and two bottles of that very same refreshing drink, so that I wouldn’t have to go out for more during my stay here. That’s what we could call energy saving, right? A shopping trolley bag, that kind that old ladies like to use, it actually quite handy for heavy stuff like this. 😀

Trenger jeg flere insektmidler? / Looking to buy insecticides…
Mareritturen til Spania / The nightmare trip to Spain

Mareritturen til Spania / The nightmare trip to Spain

Hurra, jeg flyr!

Har du noen gang hatt mareritt om at alt går galt når du skal ut og reise? I tidenes løp har jeg hatt en del mareritt der jeg drømmer at jeg skal på tur og det oppstår masse kaos og stress, slik at jeg ikke rekker flyet. Men turen som jeg skal fortelle om nå, skjedde faktisk på ekte. Aldri har jeg opplevd en mer trøblete reise. Vil du være med på turen, så får du henge på i det jeg skriver av meg noe av frustrasjonen.

Da jeg bestilte datoer for vaksinedoser i slutten av april, var det fordi jeg ønsket å reise til Spania, og jeg tok sjansen på å bestille flybilletter til Spania straks vaksinedatoene var klare. En del praktiske ventet på meg der, og bl.a. hadde det kommet møll i leiligheten min. Det har jeg forresten skrevet om HER, i tilfelle du ikke fikk med deg forrige blogginnlegg.

Jeg gikk rundt og gledet meg til turen i flere uker, mest av alt for å få energipåfyll. Jeg er som regel i bedre form når jeg er i Spania. Det skulle bli en lite energikrevende og stressende reise. Samboeren skulle kjøre meg den 20 minutter lange kjøreturen til flyplassen i Trondheim, og jeg hadde booket direktefly fra Trondheim til Malaga. Derfra er det kun et kvarter i drosje til leiligheten. Jeg hadde dessuten avtale med naboen i Spania om at hun skulle vaske både leiligheten og terrassen, samt handle inn mat for meg til jeg kom. Alt lå til rette for at jeg kunne starte med lading og påfyll tvert jeg ankom.

Men det er ikke alltid ting går som planlagt. Og både før jeg kom meg på flyet og underveis angret jeg mange ganger på turen. Jeg angret på min besluttsomhet og ståpåvilje for å gjennomføre det jeg hadde tenkt og bestemt meg for. Fordi jeg kjente at jeg ble utmattet og var redd for å en skikkelig ME-nedtur i etterkant, altså at jeg blir sykere.

Noen dager før avreise begynte jeg å fylle ut et skjema som de spanske helsemyndighetene vil ha fra utenlandske tilreisende. Siden jeg manglet noe informasjon, og man uansett må vente med å gjøre ferdig skjemaet til 48 timer før avreise, la jeg skjemaet på vent. Man får en QR-kode når skjemaet er ferdig utfylt, og denne skal registreres når man lander i Spania.

I mellomtiden hadde jeg oppdaget at selv om jeg var fullvaksinert, var ikke dette tilstrekkelig for å få innreise, siden man må ha fått dose 2 minst 14 dager før. En negativ Covid-19-test, en såkalt PCR-test, kunne også gi innreisetillatelse, så jeg bestilte en slik test. Kravet var at testen ikke måtte være eldre enn 72 timer ved innreise. Jeg fikk svar samme kveld, og var good to go. Siden dette var to dager før avreise hentet jeg frem skjemaet til de spanske helsemyndighetene og ville gjøre det ferdig. Imidlertid fikk jeg bare feilmeldinger og bestemte meg for å sove på det. Kanskje ordnet deg seg neste dag.

Dagen etter var dagen før den store reisedagen, og jeg satte meg på ny ned for å fylle ut dette skjemaet. Jeg prøvde også å fylle inn nye skjema, men fremdeles ville de ikke validere informasjonen jeg så møysommelig tastet inn. Jeg bestemte meg for å gå inn på flyselskapets hjemmeside. Kanskje fant jeg nøkkelen til problemet der. Det gjorde jeg sannelig! Men ikke på den måten jeg hadde håpet. Flyet mitt var kansellert! Magen slo krøll på seg og jeg måtte løpe på do for å få ut litt nervøsitet. Magen reagerer tvert når det skjer noe dramatisk eller voldsomt, og er en god indikasjon på hvordan det står til oppi hodet. Jeg er sikker på at hjernen og magen har et slags samarbeid.

Flere plasser ledig på flyet

Jeg ringte Norwegian og fikk snakke med ei hyggelig dame, etter å ha sittet i telefonkø i en halv time. Etter en lengre samtale var jeg noen forklaringer rikere på hva som hadde skjedd. E-posten om kansellering av billetten min var havnet i «spam». Flere enn meg som aldri sjekker søppelpost? Og e-posten hadde blitt sendt for en måned siden…

Jeg fikk skissert noen alternativer for ombooking. Den neste turen fra Trondheim var om to og ei halv uke, med mellomlanding. Eventuelt kunne jeg få reise fra Oslo til Malaga i stedet, og der hadde de noen flere alternativer de neste par ukene. Felles for dem var at avreise fra Oslo var så tidlig på dagen at det ikke gikk fly fra Trondheim til Oslo tidlig nok eller nattog som korresponderer. Skulle jeg da heller vente to og ei halv uke, og ta sjansen på at dette flyet også kunne bli kansellert? Nei, jeg ville bare at alt skulle ordne seg, og slik at Spania ikke måtte vente så lenge på meg!

Da min kjære samboer Bjørn kom hjem fra jobb, hadde han straks en løsning på det hele. «Jeg kan kjøre deg til Oslo», sa han. Først nektet jeg, siden det var alt for snilt, og det ville bli veldig slitsomt for han å kjøre tur – retur Gardermoen, dvs 46 mil x 2. Etter at han hadde foreslått det fem ganger, måtte jeg innrømme at dette var redningen min.

Avreise en dag senere betydde at jeg måtte ta ny Covid-19-test, siden den forrige ville bli for gammel til å bli godkjent. Dessuten var reglene endret for «foreldelse» av negativ test fra 72 til 48 timer. Jeg bestilte ny test til neste morgen og regnet med at jeg ville få svar tidsnok til å kunne gjennomføre turen fra Oslo til Malaga. Deretter ble det to nye, lange telefonsamtaler med flyselskapet for å få ombookingen på plass. Så snart billett var klarert, kunne jeg begynne å glede meg til tur igjen.

Dette ville bli en mye mer strabisiøs tur, og med bivirkninger som lignet veldig på en influensa etter dose 2 av vaksinen, kjentes det ikke ut som jeg ville kunne klare å gjennomføre turen. – Dvs. en kjøretur på ca 6 timer, god margin på flyplassen til å få på plass det siste som spanske mundigheter krever, og deretter fly Oslo – København, tilbringe to timer på Kastrup, og til slutt fly København – Malaga.

Lykkelig for å være ombord

Kvelden før avreise fikk jeg fortsatt ikke til å gjøre ferdig de viktige skjemaene som spanske helsemyndigheter krever utfylt før ankomst. Jeg prøvde både via PC og app på mobilen, gjentatte ganger. Gjett hvem som fremdeles ikke hadde fått det til da Bjørn satte meg av på Gardermoen neste morgen, etter en lang natt i bilen? Who me? Yes! I det jeg gikk inn i terminalbygget kom svar på Covid-19-testen tikkende inn på mobilen. Puh! Det var i grevens tid! Uten den kunne jeg ikke sjekke inn, kunne dama i innsjekkingsskranken fortelle. Jeg hadde trodd at det var tilstrekkelig å vise den i Malaga. Kan forøvrig sterkt anbefale en utskrift av negativ test, noe jeg ikke hadde siden jeg ikke fikk svaret før vi dro hjemmefra. Men det er mye som skal klaffe når testen må være maksimalt 48 timer gammel og det tar 1-2 dager å få svar på testen.

Uten ferdigutfylte skjema og QR-kode kunne jeg heller ikke få sjekke inn. Dama i skranken sa at jeg bare måtte gjøre flere forsøk på å få fylt ut skjemaet, og ikke gi meg før jeg var ferdig. Jeg fikk vite setenummeret mitt og sitte meg på en stol bortenfor henne, i håp om å komme i mål med skjemaet, mens hun sjekket inn andre passasjerer. Så oppdaget hun at jeg hadde tatt med den skriftlige versjonen av skjemaet og sa jeg kunne fylle ut det i stedet. Nå var jeg litt glad for at jeg hadde orden i sysakene. Da jeg var ferdig, kom hun og sa at de ikke godkjente det lenger likevel. Fy …!

Jeg hadde trodd at når jeg fikk sjekket inn og fikk seteplassering, ville alt ordne seg. Men den gang ei. Plutselig forsvant bare dama fra skranken. Jeg trodde hun ville komme tilbake, men i stedet dukket det opp en mindre serviceminded mann i denne skranken, som slettes ikke var interessert i å hjelpe meg. «Gå og spør noen andre», sa han og pekte på et par ansatte i nærheten. De hadde aldri hørt om skjemaet og hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg var i villrede… Hva skulle jeg gjøre?

Jeg bestemte meg for å legge kursen mot security. Jeg hadde nemlig fått boading-kort for flyreisene fra dama i skranken da jeg satt med skjemautfyllingen. Hun hadde nok tenkt å følge opp saken (meg), men når katten er borte, danser musene på bordet. Jeg håpet bare at ingen oppdaget meg eller etterlyste meg mens jeg lurte meg bort til security, for å nekte meg å reise. Jeg var temmelig stresset og shaky, og fikk selvsagt litt plunder i security også. Men jeg kan ha pokerfjes når jeg må, og de hindret meg ikke i strene videre.

Nå skal du høre noe utrolig! Mens jeg satt ved utgangen til flyet, gjorde jeg nye forsøk med å få fullført det hersens skjemaet. Plutselig fungerte det å ferdigstille et av dem jeg hadde knotet med tidligere. Hurra! Og jeg fikk dermed min dyrebare QR-kode. Helt utrolig!

På Kastrup. Jeg ser vettskremt ut…

Nå husker jeg ikke lenger noe av boardingen på Gardermoen. Hjernen må ha slått seg av. Jeg husker imidlertid at en av flyvertene ombord mot slutten av flyturen sa at alle måtte ta en Covid-19 test ved ankomst på Kastrup, og grudde meg til dette, og at det ville ta tid, dyrebar tid. Men så viste det seg at jeg slapp å ta denne, siden jeg skulle til «transit» og videre til et annet land, ikke ut på gata i Danmark. Jeg unnet meg en kopp svart te på Kastrup, slappet til og med litt av i noen sekunder, før jeg begynte å grue meg til ankomst i Malaga. Da jeg skulle betale for teen, må jeg ha mistet passet mitt, for etter en stund kom det en type bort til meg og spurte om jeg var Kari, og sa at han hadde funnet det ved disken… Puh! Med prioritert ombordstigning kom jeg meg greit ombord i det andre flyet. Og der hadde jeg over tre timer på å grue for hva som ventet av utfordringer på min destinasjon for turen.

Jeg går inn for landing i Malaga.

Mot slutten av flyturen kom jeg på at jeg skulle ta to febernedsettende piller, siden jeg ofte får det jeg kaller ME-feber. Jeg får denne feberen pga. bl. a. utmattelse og hodepine. Ved ankomst på Malaga flyplass er det visstnok helsekontroll hvor de tester om man har feber mm. Jeg ville ikke risikere å bli sendt i retur etter alt jeg hadde vært gjennom.

Vel fremme på Malaga flyplass gikk jeg den vanlige veien mot utgangen, og var forundret over at jeg ikke så noen som ville sjekke feber eller QR-kode, men helt ved utgangen stod det noen som viste alle vei gjennom et område for sjekking. Noen passasjerer stoppet på utsiden for å fiske frem det de måtte ha av papirer. Jeg gikk rett gjennom. Jepp, rett gjennom! En mann skannet QR-koden min, en sykepleier kikket på meg, og lot meg passere. Det var det! Lettelsen stod sikkert skrevet i panna mi da jeg tok bildebevis med sjekkområdet i bakgrunnen. To minutter etterpå satt jeg i en drosje, og 15 minutter senere låste jeg meg inn i leiligheten! 🙂 🙂 🙂

Due to the fact that this blog post is very long I will not translate it into English. However, you are welcome to translate yourself via google translate!

Travel uke i Spania / Busy week in Spain

Travel uke i Spania / Busy week in Spain

Uvær i Spania / Rough weather in Spain

English further down

Ukeplan:
Mandag: Bli-kvitt-møll-dag
Tirsdag: Verksted
Onsdag: Hviledag
Torsdag: Bank og butikk
Fredag: Advokat og notaria
Lørdag: Hviledag
Søndag: Hviledag + blogg

Etter en strabisiøs og ikke helt problemfri reise sørover til Spania på søndag, som jeg skal skrive om senere, har jeg hatt ei travel uke her på Costa del Sol. Jeg kom nedover fordi jeg hadde en del ting jeg måtte gjøre, men også fordi jeg har en plan om å hvile meg friskere. Først måtte jeg få alle gjøre-ting i boks, noe jeg ville bruke den første uka på.

Uværsbildet over er litt symbolsk for hvordan uka mi har vært. Røff, men det er greit med uvær som går over.

Bilen på lading / Charging the car battery

Det som jeg gruet mest for, var å få bilen på verksted. EU-kontrollen skulle vært tatt i juni for ett år siden, så jeg var skikkelig på overtid. Min største bekymring var om jeg ville få start på bilen, siden den ikke hadde vært i bruk på 18 koronamåneder. Etter tidligere batterikrasj pga måneder uten bruk, visste jeg at batteriet blir veldig tappet uten bruk, og jeg hadde derfor lært meg å koble fra batteriet når jeg reiste hjem til Norge. Til tross for at jeg hadde koblet fra batteriet, tenkte jeg det kunne det bli problemer etter at bilen hadde stått alene i hele 18 måneder…

Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet da jeg gikk ned i garasjen og åpnet porten. Joda, der stod min kjære «sunset orange» og ventet på meg. Jeg koblet til batteriet og satte meg spent bak rattet. Etter å ha tenkt seg om et sekund, lød den velkjente lyden av motoren. Juhu! Jeg tok den med på en 30 minutters testtur, i håp om at batteriet ville lades opp, og parkerte fornøyd i garasjen igjen. Jeg turte ikke stoppe underveis av frykt for å bli stående langs veikanten, heller ikke for å fylle luft i dekkene. Vel hjemme i garasjen slo jeg av tenninga, og trykket deretter påny på startknappen, men de samme beskjedene kom opp igjen. Noe om tyverisikring og lite strøm på batteriet, så jeg droppet den planlagte handleturen, slo av tenninga og gikk ut av bilen. Kanskje var det lurt å sette «sunset orange» på lading over natta i stedet. Nå følte jeg meg litt flink og smart. Helt til jeg åpnet bildøra igjen, og alarmen slo seg på. BIP-BIP-BIP… Fytti katta, for et leven! Jeg fikk ikke til å slå av alarmen. Fjernkontroll til nøkler hjalp ikke, så jeg koblet fra batteriet for å få fred i hodet til å tenke. Support hjemmefra ble koblet til på øret, men kunne ikke gjøre stort.

Omsider, etter mye prøving og feiling, slo alarmen seg av. Gjett om jeg var lettet! Jeg koblet batteriet til lading og øynet håp om at jeg ville få bilen til verksted til avtalt tid dagen etter. Utrolig nok så det ut til at batteriet tok lading, og jeg kunne tillate meg selv å senke stressnivået. Dagen etter fikk jeg tatt av ladekabelen, etter instruksjoner i veiledningen, og «sunset orange» startet. Uten at alarmen ble utløst! Men med de samme varslene i panelet. Etter en kjøretur med hjertet i halsen til verkstedet, siden jeg fryktet stans på veien, var jeg i mål, vaklet ut a bilen, shaky og lettet, og visste at Carlos (sjefen for bilforretningen) og Omar (sjefen for verkstedet) ville ta hånd om bilen herfra. Jeg føler meg superheldig som alltid får så god service av dem.

Bilen er på verksted / The car is at the garage

To timer senere ble jeg vekt av en mekaniker med beskjed om at bilen var ferdig. Batteri i fjernkontroll var skiftet, bilbatteri sjekket, luft fylt i dekkene, og EU-test godkjent. Den lille duppen i stolen på venterommet fungerte som utlading og opplading på samme tid for kroppen og hodet mitt, og snart kunne jeg parkere hjemme i garasjen, i trygg forvissning om at bilen ikke ville svikte igjen.

13 møll i fella / 13 moths in the trap
18 møll i fella / 18 moths in the trap

En annen ting jeg måtte ta hånd om var tyver i leiligheten. Ikke den type tyver som bryter seg inn, men den typen som kryper og flyr inn gjennom vinduer og dører, nemlig insekter. Jeg hadde fått besøk av bl.a. møll. Min gode nabo og hjelper Rocio hadde allerede tatt hånd om problemet, satt ut felle og og plassert lavendelputer rundt omkring, så det var ikke mange igjen da jeg ankom. Trodde jeg. I alt 13 var fanget i møllfella sist søndag, eller gått over til de evige jaktmarker i skuffer og skap. Den ene som kravlet rundt på kjøkkenbenken min, fikk bøte med livet tvert. Deretter ble det iherdig vasking for å skremme flere fra å bryte seg inn i skuffer og skap. Da jeg skulle sjekke fella igjen i dag, oppdaget jeg at 13 var blitt til 18 i løpet av uka. Da befinner de seg her fortsatt, og jeg må nok finne frem såpe og vann igjen, og finkjemme de resterende skapene og skuffene. Eller har de gjemt seg andre steder?

Jeg hadde avtale med min danske bankkontakt på Costa del Sol om å komme innom kontoret denne uka, og kjørte en tur til banken min. De som jobber der, er veldig hyggelige og behjelpelige. Jeg fikk nye betalingskort og oppdatert informasjon som er greit for banken å ha, og deretter kjørte jeg glad og fornøyd til butikken, og deretter hjem. Bilen betyr frihet og muligheter for meg, og uten den hadde disse ærendene vært mye mer slitsomme og krevende.

Mitt siste ærend denne uka var å ordne noen formaliteter via advokatkontoret jeg bruker. Bilen førte meg trygt til en parkeringsplass langs strandpromenaden i Fuengirola, og derfra var det bare et par minutter å gå til advokatkontoret. Advokatsekretæren Carmen tok blidt imot meg og sammen gikk vi til notaria et par gater unna. Der skulle jeg signere på dokumenter som gir advokat og advokatsekretær samtykke til å utføre tjenester på vegne av meg ovenfor bl.a. spanske myndigheter og bank. Papirmølla i Spania er omfattende, og jeg tror nok mange kan takke denne omstendigheten for at de har jobb. Etter møtet på kontoret hos notaria spurte Carmen om jeg hadde lyst til å møtes til en kaffe/te en dag, evt en drink en kveld. Enn det! 😀

Notaria

Du synes kanskje ikke at dette høres ut som ei travel uke? For meg, som har begrenset energi og kapasitet, er det imidlertid litt i overkant av hva jeg kan klare og hva som er «normal» aktivitet for meg. Jeg hatt noen hviledager innimellom, som du ser av skjemaet øverst. I tillegg har jeg lagt inn hvileperioder etter behov for å komme gjennom uka. Men i tida fremover blir det mer «hvile» enn «gjøre». Det har jeg lovt meg selv, og det skal jeg også skrive mer om senere.

Hviledager med denne utsikten / Days of rest with this view

English:

Plan for the week:
Monday: Get rid of moths
Tuesday: Garage
Wednesday: Day of rest
Thursday: Bank and supermarket
Friday: Lawyer and notaria
Saturday: Day of rest
Sunday: Day of rest + blog

After a strenuous and not entirely trouble-free trip to Spain last Sunday, which I will write about later, I have had a busy week at Costa del Sol. I came down here due to the fact that there are a few things I need to do, but also because my plan is to get plenty rest in order to get healthier. First of all I needed to finish all the to do things, on which I intended to spend the first week.

The stormy weather picture at the top is symbolic of how my last week has been like. Rough, and yet it’s okay with storms that pass.

What worried me most of all was getting the car to the garage. The ITV test should have been performed in June last year, so it was very overdue. My biggest concern was whether the car would start as it had not been driven for 18 corona months. Because of former battery crashes due to months of not driving the car I knew that the battery would get flat if not being used, so I had learnt to disconnect the battery when going back to Norway. Despite the fact that I had disconnected the battery I knew there could be problems as the car had been left alone for those 18 months…

I felt the nervousness in my guts as I was walking down to the garage and opened the gate. Yes, my dear «sunset orange» was there waiting for me. I connected the battery and anxiously sat down behind the wheel. The engine waited a second and then I could hear the well known sound of it starting. Yes! I went for a test drive, hoping the battery would recharge, and 30 minutes later I happily parked in my spot in the garage. I didn’t dare to stop along the way fearing I would get stuck in the middle of the road so I did not give the tires refill of air either. Back home and nicely parked in the garage I turned off the ignition, and thereafter pressed the start button again However, the messages from earlier reappeared in the front panel. Something about anti-theft and little power, so I decided to drop the planned grocery shopping, stopped the car and got out. Would it be a good idea to put «sunset orange» to charge overnight instead? I felt slightly clever and smart. Until I opened the car front door again and the alarm went off. BEEP, BEEP, BEEP… Holy shit, what an infernal racket! And I wasn’t able to turn off the alarm. The remote control of the key didn’t help so I quickly disconnected the battery to get some peace and quiet to be able to think. Support from home was connected to my ear, but there wasn’t much he could do.

Finally, after a lot of trial and error the alarm stopped. I was so relieved! I connected the battery to the charger and as the alarm didn’t go off again I saw a glimmer of hope and maybe I would still be able to get the car to the garage at the appointed time the following day. It seemed incredible but the battery was actually charging and I allowed myself to lower the stress level. The following day I had the charging cable removed, following the instructions in the manual, and «sunset orange» started. No alarm went off. But the same warnings in the front panel came up. I felt my heart in my mouth as I was driving to the garage because I was fearing that the car would come to a stop along the way. But I made it and as I parked the car inside the garage I staggered out of the car, shaky and relieved, and I knew that Carlos (manager of the car dealership) and Omar (manager of the workshop) would take it from here. I feel incredibly lucky because they always offer me such good service.

Two hours later I woke up when I heard a mechanic gently tapping the door to the waiting room to let me know my car was finished. They had replaced the remote control battery, checked the car battery, filled air into the tires, and the ITV test was approved. My little nap in the chair at the waiting room served both as a discharge and recharge for my body and head, and soon I was happy to park at home, confident that the car would not let me down again.

Thieves in my apartment was another thing I had to take care of. Not the type of thieves that break in but the kind that crawls and flies in through windows and doors, i.e. insects. Among those were moths. My very good neighbour and friend Rocio had already taken care of the problem, put out traps and placed lavender pads around the apartment, so there were not many left when I arrived. At least that’s what I thought. In total there were 13 moths in the trap last Sunday and I also found some dead ones in drawers and cupboards. The one which was crawling on my kitchen work top quickly kicked the bucket. Persistent cleaning was necessary to scare off more moths breaking into my drawers and cupboards. However, when checking the trap today I discovered that 13 had turned into 18 during the week. That means that they are still here and I guess I will have to get out the soap and water once more. And look closely for traces for them in drawers and cupboards. Or could they be hiding somewhere else?

I had an appointment with my Danish bank contact Lonni at Costa del Sol to drop by at her office this week and went by car to see her. The people working at the bank are all very nice and helpful. I got new debit cards and updated some information that the bank needs on me, then I happily drove off to the supermarket, and finally back home. The car means freedom and opportunities for me. Without it these errands would have been a lot more tiring and demanding.

My last errand for the week was to deal with some formalities through the law firm that I make use of. My «sunset orange» took me safely to a parking lot along the seaside in Fuengirola, and from there it was only a couple of minutes to walk to the law firm. The friendly legal secretary Carmen kindly met me in the doorway and then we walked off to the Spanish notaria together a couple of blocks away. We had an appointment at this office and I was supposed to sign some documents that give the lawyer and legal secretary consent to perform services on my behalf, like papers for the Spanish authorities and banks. The red tape in Spain is extensive, and I think a lot of people here owe their jobs to these circumstances. After the meeting at the office with notarius Carmen asked me if I would like to meet for a cup of coffee/tea some day, or even an evening drink. Wow, lucky me! 😀

You may not think this sounds like a busy week? For me, due to the fact that I have limited energy and capacity, it is however doing more than I can handle and a lot more than what is «normal» activity. I have had some days of rest in between, as you can see in my plan for the week at the top. In addition, I have added periods of rest according to my needs during the week. Yet, in the weeks to come there will be more «resting» than «doing». That’s a promise to myself, and I will write about that in later blog post.

Rips og reise / Redcurrant and travel

Rips og reise / Redcurrant and travel

English further down

Se, som de vokser! Du leste kanskje innlegget der jeg nettopp hadde kjøpt ripsbuskene? Hvis ikke, finner du det HER. Ripsbuskene flyttet inn på verandaen vår for fire uker siden, og de har vokst flere centimeter. Ingen tvil om at de trives på Ranheim. En fuglemor og to fugleunger var innom og studerte dem for et par dager siden, noe som sier meg at bærnett kan bli aktuelt før bærene blir røde.

Men hva har rips med reise å gjøre? Ingenting, bortsett fra at jeg koser meg med å se at de vokser mens jeg venter på å kunne reise. Dessuten var det noen som hintet om at de lurte på hvordan det går med buskene, så her er bildebevis! Det går helt fint å ha ripsbusker i krukker på en veranda, og de trives!

For et par dager siden fikk jeg dose 2 av Pfizer-vaksinen, så nå er jeg så beskyttet mot Covid-19 som jeg kan bli og «good to go». Jeg har Spania-feber og er ivrig etter å hoppe på et fly for å komme meg avgårde. Det er 18 måneder siden jeg var i mitt lille paradis i Spania nå, og jeg har en del praktiske ting som må tas hånd om. I tillegg må jeg innrømme at livet kan være ganske godt i mitt andre hjemland Spania.

Etter dose 1 av vaksinen, var jeg temmelig sjaber ei uke. Ikke verre enn at jeg tålte det, og var forsåvidt glad for at det ikke var verre. Imidlertid er det mange som får flere bivirkninger etter dose 2, og jeg stålsatte meg for alle bivirkningene jeg ble «lovt». Spesielt er det mange med ME som har rapportert om langtidsbivirkninger, og jeg forventet både vond arm, hodepine, kvalme, feber og adskillig mer utmattethet enn det jeg lever med til vanlig. Og det skjedde. Men utrolig nok er formen bedre allerede i dag. Det er greit med det som går over!

Jeg jubler, litt forsiktig, for at det plutselig blir Spania-opplevelser igjen! 🙂

English:

Look! They have grown! You may have read the blog post I wrote just after buying the redcurrant bushes? If you didn’t you can find it HERE. The redcurrant bushes moved into our veranda four weeks ago and they have grown several centimetres since. There’s no doubt that they like it here at Ranheim. A mummy bird and two baby birds stopped by to study them a couple of days ago, something that tells me that it might be relevant to get hold of berry nets before the berries turn red.

Anyway, what is the link between redcurrant and travel? Nothing at all, except that I enjoy seeing them grow while I’m waiting for a possibility to travel again. Besides, someone wanted to know how the bushes are doing, so here is the photo evidence! It’s perfectly okay to grow redcurrant bushes in pots on a veranda, and they do thrive!

A couple of days ago I got dose 2 of the Pfizer vaccine, and I am now as protected against Covid-19 as I can get, and therefore «good to go». I have «the Spanish fever» and I’m eager to hop on a plane and travel to Spain. It’s been 18 months since I last was in my little paradise in Spain and there are quite a few things I need to sort out and attend to. in addition, I must admit that life can be very nice in my second home country Spain.

After receiving dose 1 of the vaccine I was pretty shabby for a week. However, I was glad the side effects were not too bad, and I endured. However, more people have side effects from dose 2 and I prepared myself for what was coming, and what they predicted. A lot of people with ME especially have reported about long term side effects, and I expected a painful arm, headache, nausea, fever and considerably more fatigue than I normally live with. And it did happen. But funny enough, I already feel better. I certainly don’t mind when not being quite well passes!

I’m cheering, although carefully, because all of a sudden there may be new experiences awaiting me in Spain! 🙂

Bonusekskursjon / Bonus excursion

Bonusekskursjon / Bonus excursion

Dette ble en tur jeg ikke hadde regnet med, rett og slett en bonusekskursjon!
This was a trip I had not expected to do, simply a bonus excursion!

Torsdag var satt av til en tur til byen for å få ryddet litt på toppen, altså et besøk hos frisøren. Det gjorde godt å få klippet av litt hår og oppdatert fargen i midten. Siden jeg likevel var i midtbyen, ble det også en tur innom et par butikker, før jeg smøg meg inn i bilen med varandaen hjemme på Ranheim som mål. Jeg hadde brukt opp dagens tilmålte energi, og fant sofaen på stua, og deretter sofaen ute i sola. Sola må ha gitt umåtelig og forbløffende mye påfyll denne dagen, for ved solnedegang hadde jeg imponerende nok styrke og futt nok til å dra ned til sjøen. Resultatet ser du i bildene ovenfor. 🙂
Thursday was set aside for a trip downtown so that I could tidy a bit on top of my head, ie. a visit at the hairdresser. It felt good to have my hair cut and update the colour in the middle. As I was already downtown I decided to drop by a couple of shops before I snuck back into the car with the veranda at home at Ranheim as the next destination. I had used the apportioned amount of energy and I made myself comfortable on the couch in the living room, and then on the couch on the veranda in the sun. The sun must have given me an immensely and astonishingly lot of refill this day, because at sunset, impressively enough, I felt I had the strength and drive to go down to the seaside. You can see the result in the pictures above. 🙂

Du kan også følge bloggen på facebook HER.
Please follow my blog at Facebook HERE.