Fanget opp av
Måned: april 2021

Tvunget til å ta vaksine / Forced to take the vaccine

Tvunget til å ta vaksine / Forced to take the vaccine

Jeg føler at jeg blir tvunget til å ta covid-19-vaksinen. Jeg har i årenes løp hørt om mange som har hatt alvorlige bivirkninger som følge av vaksiner. Ikke minst er det flere som kan fortelle at de fikk ME kort tid etter at de fikk svineinfluensavaksinen. Jeg nektet å ta svineinfluensavaksinen, selv om jeg ble truet med oppsigelse på jobben hvis jeg ikke gjorde det. Jeg var i begynnelsen på min ME-karriere, var livredd for å bli sykere, og klarte å lure meg unna.

For to dager siden fikk jeg invitasjon til å ta koronavaksinen. Jeg hadde ikke ventet å få melding om at det var min tur enda. Men pga. mine såkalte underliggende sykdommer, med høy risiko for alvorlig forløp, var jeg flyttet frem i køen.

Jeg betviler at jeg er beskyttet mot å få korona ved å ta denne vaksinen. Jeg tror heller ikke på at andre er beskyttet mot å evt. bli smittet av meg ved at jeg tar vaksinen. Ingen kan garantere dette, heller ikke helsemyndighetene. Jeg lever ganske isolert pga helsesituasjonene min, følger smittevernreglene, og det er bare noen promilles mulighet for at jeg kommer i nærheten av noen som har korona.

En del folk, og spesielt de som er mest redde for korona, roper høyt om hvor egoistiske de som ikke vil ta vaksinen, er. Men det kan være ulike grunner til at noen velger bort vaksinen, og noen ganger handler det å være egoistisk om å ta vare på seg selv. Om man tar vare på seg selv, har man også størst sjanse for å være frisk nok til å være et godt nok menneske for andre. Så da handler det i bunn og grunn om hvordan man tenker at man kan ta vare på egen og andres helse på best mulig måte.

For min egen del tror jeg det er mye større sjanse for at jeg blir syk av vaksinen, enn at jeg skal bli syk av korona. Jeg har en indre ro og tro på at jeg ikke vil bli koronasyk, en følelse jeg velger å tro på. Jeg har over lengre tid fulgt med i grupper av andre ME-syke, i flere land, som har tatt vaksinen. For å være bedre rustet til å ta eget valg ang. vaksinen. Det er mange som blir sykere etter å ha tatt vaksinen. For kortere eller lengre tid, og noen ender opp med å få en alvorligere grad av ME.

I det siste har noen få rapportert om at de føler seg friskere av ME etter vaksinen også, og det er overraskende nyheter. Enn om dette er den magiske knappen (stikket) som skal til for at floken i kroppen min også begynner å løsne? Det ville vært fantabulastisk. Kanskje jeg flyter lett forbi hindringene, slik som padleren på bildet under. Kanskje jeg har god klaring og muligens skinner sola på den andre siden også?

Tidligere har jeg sagt at det vil være bare én ting som kan gjøre at jeg tar vaksinen, og det er hvis jeg ikke får mulighet for å reise til Spania uten. Hvis de gjennomfører dette med koronapass, har jeg ikke noe valg. Jeg har et sted i Spania som trenger meg, og som jeg trenger.

Tror du jeg kommer til å møte opp til stikketimen min klokka tolv i morgen? Hvordan forholder du deg til vaksinasjon mot korona?

HER kan også lese blogginnleggene mine via Facebook.

English:

I feel I’m forced to take the covid-19 vaccine. Over the years I’ve heard about many people who have had serous side effects as a result of vaccines. Particularly there are quite a few who have reported that they developed ME/CFS shortly after taking the swine flu A(H1N1) vaccine. I refused to take the swine flu vaccine, despite the fact that I was threatened with dismissal at work if I didn’t take the jab. I was in the beginning of my ME/CFS career and I was terrified it would make me sicker, so I managed to get out of it.

Two days ago I got a text from the authorities saying that I was due to take the corona vaccination. I had not expected to be notified that it was my turn yet. Anyway, because of my so-called underlying diseases, with a higher risk of a serious corona progression, I was moved up in the queue.

I doubt that I’m protected against the corona by taking the vaccine. Moreover, I don’t believe that others are protected from the virus being passed on to them from me if I take the jab. Nobody can guarantee it, not even the health authorities. Due to my health situation I’m living pretty isolated and I follow the recommendations and measures concerning the corona pandemic. Besides, there’s just a few per mille chance that I get close to someone who has got corona.

Quite a few people, especially those who are the most afraid of the corona, make a lot of fuss about how selfish the ones that do not want to take the vaccine are. But there may be various reasons why someone chooses not to take the jab, and sometimes being selfish is all about taking care of yourself. Taking care of yourself you have a greater chance of being healthy and thus being someone important for other people. Thus it’s basically about how you think you best can take care of your own and other people’s health or well-being.

I think the chance of me getting sick from the vaccine is much bigger than from the actual corona virus. I feel at ease and have inner peace that I will not get corona sick, a feeling I choose to believe in. Over a period of time I have been reading comments in Facebook groups with people sick with ME/CFS, from various countries, who have taken the vaccine. To be better prepared to do my own choice regarding the vaccine. Many of those write about their experiences have become sicker after having taken the vaccine. For shorter or longer periods of time, and some end up with a more severe degree of ME/CFS.

Lately, a few people have reported that they (to some extent) have recovered from ME/CFS after taking the jab, and that’s really surprising news. What if this is actually the magic button (injection) it takes for the tangle in my body to start loosening. That would be really fantastic. Perhaps I will just float easily past the obstacles like the paddler in the picture below. Maybe there will be plenty of clearance and the sun will possibly be shining on the other side, too.

Earlier I have said that there’s only one thing that can convince me into taking this vaccine and that’s if this is the only way I will be allowed to travel to Spain again. If they go through with their plans to introduce a corona passport in Europe I will have no choice. I have a place of my own that needs me in Spain, a place that I need, too.

Do you think I will show up for the jab tomorrow at noon? How do you relate to the corona vaccination?

You can also read updates on my blog HERE.

+6
Bremsene på / The brakes on

Bremsene på / The brakes on

Hansbakkfjæra

English at the end

De siste årene har bremsene mine stått på nesten hele tiden. Det er i alle fall slik det føles. Jeg kjenner det best i hoftene/bekkenet og i lårene. Når jeg står eller begynner å gå er det som om en bremse aktiveres. Den hemmer meg i å bevege meg fritt fremover. Løping er utelukket. Det blir som å prøve å gå eller løpe mens noen holder meg igjen med et belte eller tau rundt magen, og jeg nesten ikke kommer meg av stedet. Man blir temmelig sliten og utmattet av å alltid ha en brems på når man skal gjøre noe. Nesten å prøve å svømme med tre lag klær på.

Jeg skulle ønske at ME-bremsene i hoftene og beina mine ville slutte å bremse meg hele tiden. Det hadde vært fint om jeg bare kunne deaktivere dem, og så sette dem på igjen dersom jeg absolutt trengte det. Jeg har ikke ønsket meg disse bremsene. Har ikke valgt å få dem. De ble bare plutselig installert i meg en dag for ca 11 år siden. Si gjerne fra om du kjenner en oppskrift som kan operere dem ut!

Når jeg er ute med Elvis, elsparkesykkelen min, har jeg ingen bremser på. Det hender at jeg trykker inn håndbremsen, om det går for fort i nedoverbakker, men stort sett synes jeg det er bare herlig å suse avgårde uten bremser. Bremsene i beina virker heller ikke da, og det føles befriende og godt. Jeg kjenner imidlertid grensen for når resten av kroppen min begynner å bremse pga «overanstrengelse», og fornuften bringer da meg hjem lenge før lysten egentlig vil. Når jeg legger meg for å hvile etter en liten tur, merker jeg godt at ME-bremsene har blitt satt på. Og når de først er aktivert, tar det lang tid før de slipper taket.

Det tar bare tre minutter å komme seg fra utgangsdøra og ned til fjæra på Elvis. Elvis og jeg er et godt team, og vi samarbeider godt. Maks tempo er 10 km/t, men i nedoverbakker kan vi trille fortere. Siden jeg liker å få vind i håret og ikke alltid bruker hjelm, må jeg bremse Elvis litt da. Dessuten har jeg erfart at gamle damer som spaserer på samme vei som oss, kan bli ganske skremt når vi snerter forbi, så jeg prøver å roe ned tempoet om jeg ser en av slaget.

Forrige uke gjennomførte Elvis og jeg to slike raske treminuttsturer ned til Hansbakkfjæra. Det gjorde godt for kropp og sjel. Fotoapparatet var også med, og jeg fant mange fine fotomotiv. Ei venninne hang med på sin Elvira (elsykkel) på den ene turen. Samboeren min løp etter på den andre turen, noe som endte med skadet fot og sykemelding. For en gang skyld var det ikke jeg av oss to som trengte krykker…

Har du bremseproblemer?

HER er forrige blogginnlegg om Elvis.

Hansbakkfjæra. En tjeld, to måker. / An oistercatcher and two seagulls at the seaside.
En tjeld speiler seg i sjøen / An oistercatcher and its reflection in the sea
Den gamle kaia i Hansbakkfjæra på Ranheim / The old quay at the seaside at Ranheim
Kaia på Ranheim i solnedgang /The quay at Ranheim at sunset
Solnedgang på den gamle kaia på Ranheim / Sunset at the old quay at Ranheim

English:

In recent years, my brakes have been on almost all the time. At least that’s what if feels like. Most of all I can feel it in my hips/pelvis and the thighs. Whenever I’m standing or walking it’s as if a brake is activated. It restrains me from moving freely forwards. Running is out of the question. It’s like trying to run or walk while someone is holding me back with a belt or a rope around my stomach and hardly managing to move from the spot. You become pretty exhausted and fatigued from always having the brakes on when doing something. Almost like trying to swim with three layers of clothing on.

I wish the ME/CFS brakes in my hips and legs would stop braking and slowing me down all the time. It would have been great if I could just disable them and then put them back on if I absolutely needed to. I never asked for these brakes. I didn’t choose to get them. One day some 11 years ago they were suddenly simply installed inside me. Do let me know if you happen to know of a recipe that can help me get rid of them!

When I’m outside with Elvis, my electric scooter, I do not have any brakes on. Once in a while I use the handbrake, especially if Elvis is speeding downhill, but usually I just love going at full speed without any brakes. Then the brakes in my legs do not work either, and it feels liberating and nice. However, I know the limit for when the rest of my body starts to slow down due to «overexertion» and common sense then brings me back home long before I really desire to return. When I lie down to rest after a short trip I notice very well that the ME/CFS brakes have been applied. And when they have been activated it takes a long while for them to let go.

It only takes me three minutes from the time I leave our apartment at Elvis until I arrive at the seaside. Elvis and I are a good team, and we work well together. Maximum speed is 10 km/h, but downhill it may go much faster. Because I like feeling the wind in my hair and I hardly ever wear a helmet I then need to slow down Elvis a bit. Besides, I have experienced that old ladies who walk on the same road or path as us can get quite frightened when we pass by, so I aim to reduce the speed a little when I see one.

Last week Elvis and I made two quick three-minute trips down to Hansbakkfjæra. It felt good. I brought my camera as well and found many nice subjects for pictures. A girlfriend joined me at her Elvira (electric bike) on one trip. My partner joined me on the other one, partly running after me. That ended with an injured foot and a sick leave. For once I was not the one (out of the two of us) who needed to walk on crutches…

Do you have brake issues?

HERE is my previous blog post about Elvis.

+10
Første tur med Elvis / First trip with Elvis

Første tur med Elvis / First trip with Elvis

Kari og jeg / Myself and I

Norsk/English

De siste dagene har vi hatt knallfint vårvær i Trondheim. Jeg har lenge tenkt at det snart var på tide å slippe Elvis ut av boden. Det er både mørkt og trangt der inne, og det er flere måneder siden han fikk seg en luftetur. Plutselig en dag stod han i gangen. Samboeren min hadde hentet han ut fra boden, etter at jeg ymtet om at vi kunne ta han med på tur.
The past few days we have had brilliant spring weather in Trondheim. For a while I have been thinking that it’s time to let Elvis out from the storage room. It’s dark and pretty cramped in there, and it’s been several months since he was last out to get a breath of fresh air. All of a sudden Elvis was standing in the hallway. My partner had collected him from the storage room, after I had suggested we should take him on a trip.

Elvis er elsparkesykkelen min. Det ble noen turer med den i fjor høst også, men nå har den fått navn, og er dermed oppgradert til «han». Elvis hadde fortsatt energi etter den korte sesongen i fjor, og batteriet viste at han var klar for tur med en gang.
Elvis is my electric scooter. I had a few trips with it last autumn as well. Now the scooter has been named and therefore I upgraded Elvis from «it» to «him». Elvis still had ample energy after last year’s short season, and the battery showed me that he was ready for a trip right away.

Vi har kjørt forbi dette koselige stedet med bekken og brua mange ganger uten å ha sett det. Da vi var til fots, på fortauet, dukket det opp. Kanskje har det blitt grønt på trærne neste gang vi stopper her.
We have passed this nice place with the stream and the bridge many times by car without seeing it. When on foot on the pavement it appeared. I wonder if the trees will turn green by the time we make a stop there next.

Gangbru i Ranheimsfjæra, på Ladestien / A bridge for pedestrians

Bekken (bildet over bildet over) munner ut i ei elv, som munner ut i Trondheimsfjorden.
The stream (picture above the picture above) runs out into a river, which flows into the fjord in Trondheim.

Trondheimsfjorden og Fosenalpene / The Trondheim fjord and Fosen Alps
Bjørn

Bjørn hadde allerede vært noen små våryre turer i nærområdet vårt, rekognosert med tanke på at jeg skulle finne turformen, og var derfor ganske kjent på Ladestien. Han viste Elvis og meg vei og var en god motivator. Det flotte været fikk smilene frem på oss alle tre, som du ser på bildene. 😀
Bjørn had already been doing some walks in our immediate area, inspecting and having in mind that I might feel up to come along on a later occasion, and he already knew the area quite well. Bjørn showed Elvis and me the way and he was a good motivator. The great weather brought a smile on our faces, as you can see in the pictures. 😀

Gåsunger / We call these «gooslings» (Goat willow)
Den gamle kaia på Ranheim / The old quay at Ranheim

Etter at vi hadde kommet hjem, var vi litt nysgjerrige på hva stolpene i sjøen kan ha vært brukt til. Bjørn tenkte at de kanskje kunne ha blitt satt opp i forbindelse med den gamle papirfabrikken, og slo opp for å finne ut av det. Om du er like nysgjerrig som oss, kan du lese i denne linken: Kaia på Ranheim.
After returning home we were curious to find out what the poles in the sea might have been used for. Bjørn thought maybe they could have been set up in connection with the old paper mill and looked it up on the internet to find out. If you are just as curious as we were, you can read about it here: The quay at Ranheim (only in Norwegian).

Det gamle tømmerbassenget / The old timber reservoar
Elvis og jeg / Elvis and I

Dette var vårens første tur med Elvis. Jeg gleder meg til flere turer og danserunder med Elvis i vårt nye nærområde. Det er dette jeg har gledet meg mest til med å bo på Ranheim, altså muligheten til å dra ned til sjøen og fjæra. 🙂
This was my first trip with Elvis this spring. I am really excited to do more trips and dance steps with Elvis in our new local area. Since we moved to Ranheim this is what I have been looking forward to most of all, i.e. the opportunity to get down to the the seaside. 🙂

Elvis og jeg fikk forresten bli med på Frodiths vårdansutstilling. Du finner den HER.
Elvis and I got to take part in Frodith’s spring dance exhibition. You will find it HERE.

+6
Hvem er en venn? / Who is a friend?

Hvem er en venn? / Who is a friend?

(English further down)

Hvem er en venn?

En venn er noen jeg har respekt for og som har respekt for meg.
En venn er en person som jeg føler fellesskap med og som føler fellesskap med meg.
En venn er noen jeg vil være hyggelig og snill med og som er hyggelig snill med meg.
En venn er en person som man kan dele både gleder og sorger med.
En venn er en person man føler trygghet sammen med og kommuniserer godt med.
Er du min venn?

Når man blir langtidssyk, kan man falle utenfor fellesskapet. Man mister kontakt med venner, kollegaer og familie. Fordi man ikke har de samme mulighetene til å være til stede eller delta. Dette kan være sårt. Mange føler seg ensomme. Det er ille nok at man mister mye av det som det gamle livet bød på av aktiviteter, erfaringer og opplevelser. Når man i tillegg må gi avkall på sitt sosiale nettverk, sitter man igjen som ganske naken, frarøvet alt som før var moro og meningsfullt. Venner gir en følelse av å bety noe for noen, og at noen betyr noe for oss. Jeg tror det kan gi mye glede å få gjøre noe for noen og på den måten bety noe for noen.

Jeg har i utgangspunktet et stort nettverk og kontakt med folk i ulike aldre fra mange land, med ujevne mellomrom. Mange er «bare» bekjente, andre er venner, og noen er gode venner. Jeg trekker ingen klare skillelinjer mellom disse tre. En bekjent kan plutselig bli en venn. En person som er en god venn i en periode i livet, kan forsvinne fordi han/hun har andre prosjekter i livet. Noen forsvinner helt, fordi de bare skulle være med meg på en del av reisen min. Nye venner dukker opp, fordi vi av ulike grunner «finner» hverandre. Alt til sin tid.

Hva og hvem er en venn for deg?

Bildet øverst i innlegget er fra min hittil siste tur til Spania. Du kan lese dette innlegget HER.

English:

Who is a friend?

A friend is someone I respect and who respects me.
A friend is a person with whom I have a feeling of togetherness and connection, and who has a feeling of togetherness and connection with me.
A friend is someone I want to be nice and kind to and who is nice and kind to me.

A friend is a person with whom I can share my joys and sorrows.
A friend is a person you feel safe with, rely on and communicate well with.
Are you my friend?

When you become long-term ill you very often fall outside the community. You lose contact with friends, colleagues and family. Simply because you don’t have the same opportunity to be present and participate like you used to. This can be painful. Many feel lonely. It is bad enough that you lose much of what your old life offered in terms of activities, experiences and happenings. When you also have to let go of your social network you are left with very little, robbed of everything that used to be fun and meaningful. Friends give a sense of being something to someone, and that someone means something to us. I think it can give much pleasure being able to do something for someone and thus mean something for someone.

I have a large network and I am in touch with people of various ages from different countries, at more or less irregular intervals. Many are «just» acquaintances, others are friends, and some are good friends. I don’t draw clear lines between these three. An acquaintance may suddenly become a friend. A person who is a good friend in a certain period of my life may disappear because he or she has other projects in life. Some vanish completely because they were just meant to join me on a part of my journey in life. New friends appear, because we «find» each other for various reasons. There is a time and a place for everything.

What and who is a friend to you?

The picture at the top of this blog post is from my last trip to Spain. You can read it HERE.

+4
Krasj etter Drammenstur / Crash after trip to Drammen

Krasj etter Drammenstur / Crash after trip to Drammen

Endelig snøfritt! / Finally! No snow!

English further down

Det ble totalkrasj etter Drammensturen. Men det var en kalkulert krasj. Jeg visste at den ville komme. Noen ganger må det bare bli sånn. Jeg kan ikke bare ligge på sofaen mens livet utenfor passerer uten meg. Da vil jeg heller være med på det som skjer, få med meg litt av det som er verdt å leve for, og så ta straffen etterpå.

Den nye bilen koste seg på veien ned til Drammen sammen med meg og min yngste datter. På turen nedover ble vi overrasket av tett snø og feilmelding om sensorfeil. Siden jeg er vant med gamle biler, var dette noe nymotens muffins som jeg ikke skjønte å få rettet opp. Bruksanvisningen var heller ikke mye til hjelp, før jeg oppdaget at sensorene var to små rundinger foran på bilen. De var tettpakket med snø. Etter at jeg fikk fisket til syne disse knappene fra snølaget, virket cruisekontroll mm. igjen og vi suste sørover på vinterføret. Desto nærmere Drammen vi kom, jo mindre snø ble det både på og langs veiene, og til slutt var det bare vår så langt øyet kunne se.

Jeg fikk vårvind i håret ved Drammenselva / I experienced spring weather in Drammen
Koselig ved Drammenselva / Nice by the river in Drammen
Nærmer det seg badetemperatur i Drammenselva? / Soon swimming temperatures?

Man kan undre seg over at man har bosatt seg i snøland, når det er så mye bedre klima bare noen timer lenger sør… Men jeg kan vel ikke klage, siden jeg har valgt det selv.

Hybeltilværelsen sett utenfra / Student apartments in Drammen

Hensikten med turen var å hjelpe dattera mi med flytting fra en hybelleilighet til en annen. Hun hadde allerede flyttet over mesteparten, og det var bare noen småting, en kommode og en liten fryser igjen. Dessuten måtte den gamle leiligheten vaskes. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier innbildt meg at det kunne være så mye jobb med å vaske 18 m². Men når man må skrubbe bak komfyr og kjøleskap etter studenter fra tidenes morgen, sier det seg selv at dette krevde ganske mye såpe og krefter!

Storelgen i Stor-Elvdal / The huge steel elk/moose in Stor-Elvdal

Det var etter hjemturen fra Drammen til Trondheim at jeg forventet meg en krasj, og den kom. Ikke en bilkrasj, men en ME-krasj. Også kalt PEM, som er typisk for denne sykdommen. Det kan oversettes med anstrengelsesutløst symptomforverring. Man gjør for mye, mer enn man tåler, krasjer, og kan få flere dager, uker og måneder med flere og sterkere symptomer. Det verste synes jeg er utmattelsen, og fortvilelse over å bli vissen og kraftløs i kroppen. Men ME handler om mye mer en slitenhet og utmattelse. De siste dagene har jeg også vært mye svimmel, hatt feber, migrene, hodepine og vondt i kroppen. Jeg har vært susete og uorganisert i hodet, klarer ikke å tenke klart, og stokker om på ordene når jeg skal snakke.

Du synes kanskje at noe av dette høres ut som korona? Og tenker til og med at det er ganske sannsynlig siden jeg har vært i «korona-land». Drammen ligger jo i Viken, hvor smittetallene er høye. Faktum er at mange av de som har ME, innimellom lurer på om de har fått korona. Mange av symptomene ligner nemlig, men så er det vanligvis bare de «vanlige» ME-symptomene. Sår hals er heller ikke uvanlig for ME-syke, så man kan imidlertid lett bli i tvil.

Det er fem dager siden jeg kom hjem, og den verste hjernetåka begynner nå å gi seg, i takt med at den trønderske snøen begynner å forsvinne. Det er godt når migrene og svimmelhet slipper taket. Utmattelsen sitter i lengst. Men nå kjenner jeg lykkeligvis på en gryende følelse av mer energi igjen, slik at jeg orker å skrive og blogge bl.a. Liggende stilling i sofaen er byttet ut med sittende. Om ikke lenge, om jeg tror det nok selv, klarer jeg kanskje å hoppe i fallskjerm og bestige høye fjell, slik jeg gjorde i gamledager! Inntil videre blir nok dette bare når jeg er i drømmeland. 😀

English:

I had a crash after the trip to Drammen. But it was a calculated crash. I had it coming. Sometimes I just have to let it happen. I cannot lie on the couch all day long while life passes outside without me. Then I’d rather be part of what’s going on, happening, get some of that part that is so worth living for, and take the punishment afterwards.

The new car was enjoying the road trip down to Drammen together with me and my youngest daughter. However, it was snowing heavily and there was a wind blowing on the first part, and the car showed an error message. I’m used to old cars and didn’t know how to correct this new-fashioned weird thing. The manual wasn’t very helpful either. But then I realized that the sensors were two small round curves in the front of the car and they were packed with snow. Once I removed the snow from these buttons the cruise control etc worked fine again. So we went on south on the wintery roads. The closer we came to Drammen the less snow along the road and in the end there was nothing but spring in sight.

One may wonder what made us choose to settle in a part of the world with so much snow when the climate is much better just a few hours further south… Still, I guess I can not complain as it is my own choice.

The purpose of the trip was to help my daughter move from one student apartment to another one. She had already moved quite a lot of her stuff so there were only a few boxes, a dresser and a small freezer left. In addition, we needed to clean the apartment she moved from. Not in my wildest fantasies had I imagined it was going to be so much work cleaning 18 m². Nevertheless, when you have to scrub behind a fridge and a stove which the previous students renting it never cleaned it goes without saying that this job demanded quite a lot of soap and energy!

I anticipated the crash after the trip home from Drammen to Trondheim, and it did come. Not a car crash but an ME crash. Also called PEM, exertion-triggered symptom worsening, which is typical of this disease. A person with ME who does too much, more than the body can tolerate can cause a crash which can last for days, weeks and months with more and stronger symptoms. I find that the fatigue and despair due to a withered and powerless body is the worst. Anyway, ME/CFS is much more than just exhaustion and fatigue. The past days I have been dizzy, had a fever, migraine, headache and pains in my body. I have been scatterbrained, can not think clearly and tend to rearrange the words in a sentence when talking so that it comes out wrongly and very strange.

Perhaps you think some of this sounds a bit like corona? And may even think that it’s quite likely as I have been in «corona-land». Drammen is located in Viken, where the reported cases of coronavirus have been high. In fact, many of those with ME/CFS sometimes wonder if they might have caught corona. Many of the symptoms resemble those of ME, but usually it’s just the «ordinary» ME symptoms and not corona. Moreover, it’s quite common to have a sore throat with ME, so there’s no wonder one is uncertain.

It’s been five days since I returned to Trondheim. The bad brain fog is slowly getting better at the same time as the snow is disappearing and making room for the spring. It’s really nice when the migraine and dizziness let go. The fatigue gets better but never seems to leave me completely. Still, I’m happily starting to feel a little more energetic, so that I can write and blog again, among other things. A lying position on the couch has been replaced with a sitting position. Soon, maybe if I believe strongly in it, I may be able to go parachuting and climbing high mountains like I used to do before. But for now that’s only going to happen in dreamland. 😀

En arbeider sammenligner føttene sine med storelgen i Stor-Elvdal sine / A worker compares his feet with the big elk/moose in Stor-Elvdal’s feet
+6
Påskesvikt / Easter failure

Påskesvikt / Easter failure

Norsk/English

Vi hadde i grunnen bare én plan for påska i år, og det var å sitte ute på den nye verandaen vår og nyte sol. Denne planen feilet. Tre grader, vind og regn innbyr ikke til påsketrivsel utendørs.
Basically, we only had one plan for Easter this year. That was to sit outside on our new balcony and enjoy the warming sun. This plan failed. Three centigrades, windy weather and rain pouring down was neither tempting, inviting nor encouraging us to stay outside.

Da vi flyttet inn i leiligeten i januar, tenkte jeg at vi skulle bruke god tid på å komme i orden. At vi kanskje var i mål til påske, og at vi skulle avslutte innflyttingsprossessen med å kjøpe utemøbler til verandaen og nyte påskedager der ute.
When we moved into our new apartment back in January my intention was to take my time and don’t rush anything. I thought maybe we would be settled by Easter and our intention was to end the moving process by buying outdoor furniture for the balcony and then enjoy sunny Easter days outside.

Slik så det ut i enden av gangen i et par måneder før vi fikk satt opp et skap og stablet alt inni.
This is what it looked like in the hall for a couple of months before we got a big closet to put everything into.

Siden energien min ikke varer spesielt lenge, var alle enige om at jeg kunne ta jobben med å observere mens sterke, flittige karer tok seg av montering av garderobeskap i speilgangen.
Due to the fact that my energy does not last for very long we all agreed that it would be best if I took the job as an observer while strong handymen took care of fitting the closet in the hall of mirrors.

Her er skapet på plass og rotet borte. Speilgangen vår er ferdig, og dermed er vi omsider ferdig innflyttet. Speilet over kommoden har jeg fått av bror Charles og svigerinne Siri. Speilet over det runde bordet har min onkel Charles laget. Jeg fikk det siden han ville at jeg «skulle ha noe etter han». Det var også siste gang jeg møtte han. I speilene på skyvedørsgarderoben ser du fornøyde og lykkelige meg. 🙂
As you can see above the closet is in place and all the mess is gone. Our hall of mirrors is finished and thus we are finished with the moving process. I got the mirror above the chest of drawers from my brother Charles and his wife Siri. The mirror above the round table was made by my uncle Charles, and he gave it to me saying that he wanted me to «have something from him». That was actually the last time I saw him. In the mirrors of the closet of sliding doors you can see me, content and happy. 🙂

Etter at skapet var på plass, var det bare én ting som manglet, nemlig utemøbler. Jeg ønsket meg en sofa som tåler vind og vær, og som jeg kan både sitte og ligge i. Jeg burde vært mer ute i frisk luft, men formen tillater ikke alltid det. Derfor ønsket om å kunne ligge og slappe av ute på verandaen.
When the closet was in place only one thing was missing, namely outdoor furniture. I wanted a sofa that can withstand rain, cold temperatures and windy weather, and that I can sit in as well as lie in. I should have been more outside getting fresh air but my health does not always allow it. Thus the desire to be able to lie down and relax out on the veranda.

Min alltid hjelpsomme og snille samboer dro avgårde for å kjøpe møbler til verandaen første fridag i påska, og dagen etter var han ferdig med skruing og montering. Sofa og bord flyttet ut på verandaen. Nå kunne sola bare komme!
My always so helpful and kind partner went off to buy furniture for the veranda on his first day off work this Easter holiday, and the following day he was done assembling everything. He then moved the sofa and table outside and we were ready for the sun to appear!

Men påskedagene gikk, og sola kom aldri. Derfor står sofaen fortsatt ute og fryser fordi den savner putene sine. Dette var ikke påskeværet vi hadde håpet på, men rett og slett en gedigen påskesvikt! Sannsynligheten for at vi får muligheten til å innvie sofaen en vakker dag, er jo til stede. Kanskje i sovepose, om ikke sola og varmen dukker opp snart. 🙂
However, the days of Easter passed and the sun never showed up. Therefore the sofa is still outside on its own and probably freezing cold because it’s missing its pillows. This was not the Easter weather that we were hoping for, but simply a solid Easter failure! The probability of us getting the opportunity to inaugurate the sofa one day soon is still present though. Maybe in a sleeping bag, unless the warming sun shows up soon! 🙂

+6
Jeg får hull i magen / Getting a hole in my stomach

Jeg får hull i magen / Getting a hole in my stomach

Magen min / My belly

English further down

Slik ser en mage ut som ikke har trent sit-ups på mange år. Og slik ser magen min ut nå før legen skal lage et hull i den.

Hvis du ser på bildet over, ser du et plaster på magen min. Like ved dette plasteret skal kirurgen lage et hull. Siden jeg ble diagnostisert med ulcerøs colitt for en del år tilbake, har jeg hatt en del mage- og tarmproblemer. Har også vært til colonoskopi flere ganger, noe som er utrolig vondt og ubehagelig. Jeg må gjennom denne undersøkelsen på sykehuset jevnlig, siden de vil følge med i utviklingen av min kroniske tarmbetennelse. Dessuten er jeg mer utsatt for tarmkreft pga ulcerøs colitt.

Nå skal jeg imidlertid ha en operasjon. Inngrepet innebærer fjerning av en del av tarmen, og jeg vil i etterkant av denne ha et hull i magen, som jeg kan bæsje gjennom. Det blir en del styr, og jeg gruer meg. Det skjønner du sikkert. Fordelen er at jeg etter operasjonene ikke trenger å tenke så mye på hva jeg spiser. Det er mye mat jeg ikke tåler, og dette begrenser kostholdet veldig. Jeg går sjelden på restaurant, siden det blir så mye styr med å få bestilt mat som ikke inneholder ditt og datt, og jeg blir uansett mer utmattet av å spise ute. Det enkleste er å spise hjemme. Da har jeg kontroll.

Om jeg ikke hadde spist så mye godteri, som jeg gjerne gjør i påska (også), hadde jeg kanskje sluppet operasjon. Men det gjør jeg likevel, siden dette er en aprilspøk. Aprilsnarr! Det er lov å lure litt på den store aprilsnarrdagen, er det ikke? Men det meste jeg har skrevet er helt sant. I alle fall alt utenom den delen om å få hull i magen og operere. Og jeg håper jeg slipper hull i magen og operasjon senere også. Kanskje slutter jeg å spise godteri etter påske… 🙂

English:

This is how a stomach that hasn’t been doing any sit-ups for ever so long looks like. And this is how my stomach looks like before the surgeon is about to make a hole in it.

If you have a look at the picture at the top of this blog post you will see a patch on my stomach. The surgeon will make a hole next to this patch. Since I was diagnosed with ulcerative colitis some years ago I’ve had quite a lot of stomach and intestinal problems. They have also done colonoscopi on me several times at the hospital. I find this incredibly painful and uncomfortable. I have to do this examination at the hospital regularly as they want to watch the development of my chronic intestinal inflammation closely. Besides, I’m more prone to bowel cancer due to ulcerative colitis.

However, I will have a surgery done soon. This surgical procedure involves removing part of the intestine and afterwards they will make a hole in my stomach, that I can poo through. It’s going to be a lot of hazzle and I’m dreading it, as you can imagine. The advantage of it is that I do not have to think about what I eat after I’ve had this surgery done. There’s a lot of food I can not eat due to intolerance and this limits my diet terribly much. I hardly ever go to a restaurant as it’s too much fuss ordering something that doesn’t contain this or that, and I’m often very fatigued from eating out anyway. It’s easier to eat at home. Then I’m in control.

If only I didn’t eat so many sweets, like I usually do at Easter (too), I might have avoided surgery. But I will avoid it anyway, as this is an April’s Fools joke. April Fool’s! I am allowed to play tricks on you today, the great April Fool’s Day, right? Nevertheless, most of what I have written is completely true. At least except that part about getting a hole in my stomach and getting surgery soon. And I sincerely hope I can avoid a hole in my stomach and surgery in the future as well. Maybe I will stop eating sweets after Easter. 🙂

+3