BILTUR OG MANDELTREBLOMSTRING

BILTUR OG MANDELTREBLOMSTRING

Mandeltre i blomstring, blått hav, grønt gress. Sånn kan det også være i januar. 

Vi hadde planlagt turen sånn passe godt. Hadde spurt oss for og fått råd om flere steder der mandeltrærne var i blomstring her i Spania nå. Vi valgte det nærmeste, nemlig Guaro-dalen, som visstnok bare var ca 40 minutters kjøring unna. Da kunne vi ta en liten tur, knipse bilder av mandeltrær, og så returnere for å sole våre legemer på terrassen resten av dagen. Spente la vi avgårde i min sunset orange Honda. Etter fem minutter ble det bråstopp da vi spottet et mandeltre rett ved veien. Hadde vi visst det vi visste på slutten av dagen, hadde vi kanskje vært fornøyde med bilder av dette treet, og returnert til leiligheten.

 

Tanken slo oss, men det virket for lettvint. Søstrene sisters var klarert for eventyr. Og eventyr ble det. Hverken  gps i bilen eller veibeskrivelser fra en hyggelig dame som hadde vært der før, førte oss til riktig dal. I stedet kom vi inn på en grusvei som førte forbi gårder og appelsintrær, og grusveien gikk etter hvert over i traktorvei, og til slutt krøttervei… Likevel snudde vi ikke før steinene ble så store og grøftene så dype at vi ikke kom lenger, og “veien” stoppet faktisk i ei elv. Der var det ingen bru, og da skjønte vi til slutt at vi måtte snu.

Her begynner veien å bli dårligere, men vi er ikke kjent for å gi oss for tidlig!

Her sluttet faktisk veien. 

Uten gps som fungerte, og siden vi ikke visste hvor vi var på kartet, måtte vi kjøre videre på magefølelse og retningssans. Kartleseren min var meget uerfaren, rett og slett udugelig. Men veldig positiv og løsningsorientert, og en stund senere var vi atter ute på veier der det kjørte andre biler. Vi kjente på lettelse og lykkefølelse da vi kom inn i en by, som skulle vise seg å være Coin. Siden vi ikke så noen skilt eller veimerking som tipset om kjøreretning, tok vi av en sidegate, i håp om at den ledet oss utenom bykjernen. Her var det koselige benker, et par damer som vasket fortau, og en mann som kikket rådvill på oss. Likevel skjønte vi ikke at vi burde ha snudd, selv ikke da gata ble så trang at vi knapt klarte å smyge oss rundt hjørnene… Før speilene på Hondaen stoppet i husveggene på begge sider og veien endte i ei trapp. Søstrene sisters er ikke kjent for å gi opp. Vi kjører til det ikke går lenger. Men her ble vi faktisk litt urolige, på grensen til paniske, og ryggeturen vil jeg helst ikke gjøre om igjen. Beklageligvis ble det ikke tatt bilde av dette smuget, så kanskje må vi ta turen igjen ved en senere anledning slik at vi får gjort det.

Vi erfarte at det er ganske mange veier som ikke fører til Guaro-dalen, men etter at vi egentlig hadde gitt opp og var på tur hjem, dukket et skilt med Guaro opp, og så fikk vi sett og hilst på noen flere mandeltrær.

 

Mandeltrær i blomstring, i Guaro-dalen.

Siden turen ble mye lenger enn planlagt, ble det lite tid til soling. Men opplevelser varer lenger enn brunfarge, og vi så mange fine mandeltrær i blomstring.

Da jeg våknet i dag, virket ikke kroppen. Jeg var mer utmattet og det verket mer enn da jeg kom tilbake fra mandeltreblomstringensturen for to dager siden. Rett etterpå var jeg mest sliten. Jeg mobiliserer og fungerer på høygir en stund, men så setter utmattelsen inn. Jeg er vant til det, sånn er det å ha ME. Det blir nok en stund til neste store krumspring, men mine batterier lades da sakte men sikkert igjen. Sol og Middelhavsklima gjør godt, for energi og mot smerter i kroppen.

For noen uker siden spurte en kompis meg hvorfor jeg har bil her i Spania. Jeg er veldig glad for å ha denne bilen, som faktisk er min mulighet for å oppleve det Spania har å by på. Selv om butikken bare er et steinkast unna, kjører jeg, sånn at jeg slipper å bli liggende pga utmattelse resten av dagen etter å ha slept med meg varer hjem. Og jeg kjører til restauranten 300 meter lenger ned, for på mett mage vil jeg være totalt utmattet etter å ha gått denne distansen opp bakken.

Spania-bilen min har automatgir, og i tillegg en gass- og bremsspake som jeg kan bruke med høyre hånd. Den er kjekk å ha for å veksle med når jeg er sliten. Kanskje en idé for andre med ME også?

 

 

 


4 kommentarer til «BILTUR OG MANDELTREBLOMSTRING»

    1. Tonje: Ja, vi hadde det både koselig og morsomt, til tross for noen uheldige veivalg 😀 Regner med at du er litt kjent i Andalucia, siden du sier at du fikk lengsel tilbake?! 😉

      0
  1. Skulle gjerne vært ilag med dere to på denne kjøreturen.
    Minner meg om Viknaforhold i gamle dager,så det ville blitt mange flere mulige løsninger!
    Her snør det som fy og jeg skal snart ut å bruke muskler!
    Kos dere!

    0
    1. Anlaug: Om du hadde vært med, hadde det nok blitt enda flere stopp, tusenvis av bilder, og enda mer fliring! Hihi 😉 Vi koser oss! Er jo på helsereise. Håper du får måket deg vei ut av huset og inn i varmen. 🙂

      0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *